Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

Om sjalusi

Et friskt hjerte gir kroppen liv, sjalusi er som verk i knoklene. (Ordspr. 14:30)

Vi vet det, sjalusi er ikke bra, men lik vel er det noe vi alle sliter med i større eller mindre grad. Utfordringene og spørsmålene er mange: Hvorfor blir man sjalu mot akkurat det mennesket? Hvorforfår  akkurat den hendelsen fram sjalusien i oss? Hvordan håndterer vi sjalusi? Hva er egentlig sjalusi bygget på?

La oss ta den siste, sjalusi er bygget på meg og at jeg vil ha. Så enkelt. Om det er ting, ,status, ros, menneskers oppmerksomhet, kjærlighet og aksept eller noe annet, det er noe vi vil ha som vi føler vi ikke har og som andre får. (NB! Bare så det er sagt, vi snakker om «vanlig sjalusi» og ikke sykelig sjalusi i denne posten)

Det er mennesker vi har en tendens til å bli mer sjalu på enn andre og ofte er dette mennesker vi har et forhold til i en eller flere sammenhenger. Vi trenger ikke være personlige i vårt forhold til dem, men de er i en av våre omgamgskretser. Som f.eks. foreldre til barnas venner, mennesker i menigheten, mennesker i forening/forsamling, mennesker innen samme yrkesgruppe, arbeidskollegaer, mennesker innen grupperinger vi identifiserer oss med. Vi er knyttet opp mot dem utav forpliktelse, felles interesser, felles kontaktpunkter eller annet.

De ting og forhold som oftest fremkaller sjalusi er i forhold til hva vi opplever som viktig og nødvendig. Det trenger ikke være nødvendig for at jeg skal overleve, men jeg føler det er nødvendig for at jeg skal ha det godt og kunne få det bedre. Eksempler her er mulighet til å unne seg luksus eller litt ekstra, at andre får ros for noe de gjør mens man selv får ingenting selv om man gjør nesten det samme, at andre løftes fram mens man selv blir tilsidesatt eller ikke merket, at andre får… merker du det? At andre får noe jeg vil ha. Som jeg sa over, sjalusi har sitt utløp i jeg-et.

Jeg har slitt endel med sjalusi det siste halvåret. Det er lett å kamuflere det bak pene ord og vendinger, men sannheten er at jeg har vært sjalu på at andre har fått oppmerksomhet, anerkjennelse og rom som jeg har villet hatt. Ikke det at jeg ikke har unnet det andre mennesket dette, men jeg har ville hatt det selv også. Og tro meg, jeg har kjempet en hard og lang kamp mot dette monsteret som reiser seg inni meg. Jeg har til og med i perioder måtte holde meg borte fra visse sammenhenger for å ikke skape rom for sjalusi og den tristhet, tomhet og følelse av mislykkethet som alltid har fulgt i kjølevann.  Og jeg har ropt til Gud om hjelp. «Gud, jeg ønsker ikke dette. Jeg vil ikke være slik, jeg vil ikke ha det slik. Hjelp meg Gud. Tilgi meg min synd og skap forandring på innsida mi, form meg til å bli mer lik deg». Jeg er ikke framme når det gjelder dette mennesket, men jeg vil nå  fram og jeg går den kronglete og strevsomme veien det er mot målet sammen med en befrier, forløser og nådefull mester. Jeg er underveis og Jesus er min trofaste, sterke og nådige hjelper og frelser.

Er det sjalusi i deg mot mennesker som du trenger å ta tak i å be Gud om hjelp til å bli fri fra?