Så sa David til sin sønn Salomo: «Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus. (1. Krøn. 28:20)

Den ene av guttene mine ble i fjor høst plutselig mørkredd. Det kom nesten over natta og det førte til at skulle han ut måtte en voksen være i følge, det var ikke nok med en bror eller en kompis. Da høstmørket kom på skikkelig etter klokkestillinga for litt siden, viste det seg at frykten er der fortsatt. Det kom tydelig fram en kveld han skulle gå et lite stykke alene. Jeg fikk telefon om at det gikk ikke ann å kjøre han til døra pga plutselig snøfall som gjorde det umulig å gå komme opp bakken. Jeg sier så fort jeg kan «ha det» og kommer meg ut døra. Jeg visste jo han ikke likte det i fjor, det kunne være det var slik fortsatt. Jeg møter en gutt som kommer gråtendes og ikke er høy i hatten og når vi kommer inn klemmer jeg godt og lenge før vi beveger oss til badekar og godt varmt vann.

Det roer seg fort og vi får en prat hvor vi finner ut av tingene. Så vi er enige om en ting: Det er når vi er redde vi må være modige, og det var han. Om han ikke likte å gå i mørket, så gjorde han det. Om han måtte gråte litt, så var det fortsatt å være modig og møte frykten.

Det er ikke godt å være redd for noe. Frykten for det ukjente, for å mislykkes og annet kan hindre oss fra å ta de nødvendige stegene. Frykt kan hindre oss fra å gå inn i de ting Gud har vist oss, det kan hindre oss fra å benytte gode muligheter, det kan hindre oss fra et rikere liv.

Med en gang jeg fikk vite hva gutten min var oppi, kom jeg han i møte. Jeg passet på å omslutte han med mye omsorg og støtte etter hans modige tur hjem. Når vi møter ting i livet som trigger frykten vår, er det ikke slik at Gud trekker seg bort for å se om vi takler dette, men han er der med oss og passer på at vi blir omsluttet med omsorg og får nok oppmuntring til at vi også neste gang vil våge.

Mot er ikke fravær av frykt, det er å våge å møte frykten.