å være modig

Så sa David til sin sønn Salomo: «Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus. (1. Krøn. 28:20)

Den ene av guttene mine ble i fjor høst plutselig mørkredd. Det kom nesten over natta og det førte til at skulle han ut måtte en voksen være i følge, det var ikke nok med en bror eller en kompis. Da høstmørket kom på skikkelig etter klokkestillinga for litt siden, viste det seg at frykten er der fortsatt. Det kom tydelig fram en kveld han skulle gå et lite stykke alene. Jeg fikk telefon om at det gikk ikke ann å kjøre han til døra pga plutselig snøfall som gjorde det umulig å gå komme opp bakken. Jeg sier så fort jeg kan «ha det» og kommer meg ut døra. Jeg visste jo han ikke likte det i fjor, det kunne være det var slik fortsatt. Jeg møter en gutt som kommer gråtendes og ikke er høy i hatten og når vi kommer inn klemmer jeg godt og lenge før vi beveger oss til badekar og godt varmt vann.

Det roer seg fort og vi får en prat hvor vi finner ut av tingene. Så vi er enige om en ting: Det er når vi er redde vi må være modige, og det var han. Om han ikke likte å gå i mørket, så gjorde han det. Om han måtte gråte litt, så var det fortsatt å være modig og møte frykten.

Det er ikke godt å være redd for noe. Frykten for det ukjente, for å mislykkes og annet kan hindre oss fra å ta de nødvendige stegene. Frykt kan hindre oss fra å gå inn i de ting Gud har vist oss, det kan hindre oss fra å benytte gode muligheter, det kan hindre oss fra et rikere liv.

Med en gang jeg fikk vite hva gutten min var oppi, kom jeg han i møte. Jeg passet på å omslutte han med mye omsorg og støtte etter hans modige tur hjem. Når vi møter ting i livet som trigger frykten vår, er det ikke slik at Gud trekker seg bort for å se om vi takler dette, men han er der med oss og passer på at vi blir omsluttet med omsorg og får nok oppmuntring til at vi også neste gang vil våge.

Mot er ikke fravær av frykt, det er å våge å møte frykten.

en kraft til frelse

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom.1:16-17)

Enkelte er så opptatt av å tekkes mennesker og ikke bringe anstøt, at de lager en «soft&light-utgave» av evangeliet. Det er mye nåde og kjærlighet, men det er ingen synd, omvendelse og helliggjørelse. Dette kan i det korte løp gi noe som synes som en positiv effekt. Siden mennesker fasineres av ett lykkebudskap der de bare skal få det bedre og i overflod, mens de selv må gjøre lite og ingenting, vil de komme og de vil fylle benkeradene våres.

Hva vi glemmer er at hvis vi åpner døra for mennesker med en light-utgave av evangeliet, er at den samme døren vil smelle veldig hardt tilbake i vårt eget fjes. Kanskje har vi fått mennesker til å komme, men de kommer for egen vinning. De kommer fordi vi lover gull og grønne skoger, vi lover at Gud skal fikse alt i deres liv og de skal bare ta imot.

Hvis vi pakker alt inn i fluffy nåde og falsk kjærlighet, vil evangeliet fort bli uinteressant, flatt og kjedelig. Vi vanner det så mye ut at det blir smakløst og platt og evangeliet mister sin kraft til å frelse og bevare.

En frelse bygget på soft-utgaven av evangeliet vil være basert på at Gud skal behage meg, den er ikke grunnfestet i at jeg trenger Gud fordi uten ham er jeg fortapt.

Skammer du deg over evangeliets klarhet slik at du moderer det litt for å ikke skape anstøt, eller våger du å si det som Guds Ord sier det?

Hvem behage?

Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter. (1.Tess.2:4) -se også Gal.1:10

Det er ikke ukjent at enkelte predikanter pakker Guds ord inn i bomull for å ikke støte noen. «Vi må være litt rund i kantene så ingen tar anstøt» har blitt uttalt flere ganger. Og vi er ikke bedre i vår egen hverdag, vi prøver å være litt forsiktige og gå rundt grøten slik at evangeliet blir lettere for andre å akseptere.

Ved å gjøre dette forkynner vi ikke den hele og fulle sannhet, vi vanner ut evangeliet. Evangeliet er en kraft til frelse når det forkynnes i sin helhet, men hva skjer med det når vi vrir og tvister det til slik  at alle skal kjenne seg igjen og samtidig aldri føle seg støtt av noe? Er det da Guds frelsende evangelium vi forkynner?

Vi skal ikke springe rundt å sende folk til helvete, men vi skal våge å si det som det er. Synd skiller menneskene fra Gud og Jesus er den eneste veien til Gud. Det er ved å akseptere det verk Jesus gjorde du kan bli frelst og komme til himmelen.

Mange vil si det er ett hardt og brutalt budskap og at vi stenger mange mennesker ute ved å si det slik. Skal ikke kristne elske alle da? Jo vi skal, men det betyr ikke at vi skal akseptere alle slags meninger, holdninger og livsstiler. Hva vi skal leve  og forkynne utfra, er sannheten i Guds Ord, og det sier at det er bare Jesus som kan frelse.

Når du forteller andre om Gud, våger du å si det som Guds ord forteller det? Eller er du mer opptatt av å ikke støte (=behage) mennesker og dermed både pakker evangeliet inn i bomull og kutter kanter for at det skal fremstå som mer spiselig?