Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke.