Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!» (Joh. 7:24)

Har du kjent på irritasjon over DE(N) som aldri stiller opp og tar et tak?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har. Det er frustrerende å være den forelderen som vil stille opp men ikke kan. Jeg prøver å være på treninger og hjemmekamper, jeg har med andres barn hvis det passer seg, jeg stiller alltid på foreldremøte (selv om det krever 2 dagers hvile), jeg er på foreldrekonferanser og også på de fellessamlingene med klassene jeg kan. Jeg er en aktiv forelder så langt helsa tillater meg. Men jeg plages ofte med sårlig samvittighet for at jeg ikke kan gjøre mer, jeg skulle gjerne gjort mer…

Da er det lett å sitte på sidelinja å dømme de som ser friske og raske ut, men som aldri stiller opp. De som slipper poden av på trening og finner på noe annet, de som alltid «bare kanskje» kommer på foreldremøte og derfor ikke kan ha med kake og/eller kaffe (siden det bare er kanskje) og lignende. Kjenner du deg igjen, det gjelder om det er i forhold til barn, jobb eller andre aktiviteter, hvor lett det er å frustrere og irritere seg over andres «manglende deltakelse og involvering»?

Hva vet egentlig jeg om dem som ikke stiller opp som gir meg rett til å forhåndsdømme?

Egentlig ingen ting. Det er faktisk slik at de fleste er deltakende på ett eller annet nivå, men kanskje er det ikke like synlig for andre i alle sammenhenger. Hva vet jeg om deres andre barns behov, om skiftjobbing, vanskelige familieforhold, krevende eksteskap, egen (skjult) sykdom eller ektefelles, manglende førerkort/bil, andre forpliktelser og verv? Oftest alt for lite til at jeg kan gi en rettferdig dom.

Vi er raske til å dømme uten egentlig å vite. Bibelen ikke bare oppfordrer oss, den sier vi SKAL dømme rettferdig. For å kunne det må jeg vite mer enn hva overflaten viser.

Jeg måtte ta en ny runde med meg selv på dette for litt siden da det er vanskelig å få foreldrekontakt til den ene gutten sitt fotball-lag. Jeg vet at endel foreldre ikke kan fordi de har mer enn nok med hva som er bak fasaden, de har en tøff og/eller travel hverdag og familiesituasjon som gjør at de her og nå ikke kan stille (selv om de som meg vil). Men hvordan tenker jeg om de som jeg ikke vet mer om enn fasaden har vist? Kan jeg vise raushet i mine meninger om dem også, eller dømmer jeg dem som unnasluntrere og lite deltakende foreldre uten å vite nok? Jeg takker Gud som minnet meg om dette igjen-gjennom en plutselig livsnær, åpen og ærlig samtale- for hvis ikke hadde jeg ramlet i å dømme urettferdig igjen.

Er det noen mennesker du har stemplet som «unnasluntrere» i det siste som kanskje ikke er det? Vet du nok om de enkeltes situasjon til å kunne felle en rettferdig dom eller danner du deg bare en mening etter hva du synes fasaden sier?