Å ta livet av fordommer

Vi er så fordomsfrie? Er vi ikke? Vi er så flinke av oss og elsker alle mennesker like mye, akkurat slik som Jesus har sagt vi skal. Vi gjør ikke forskjell, vi likebehandler alle. Eller…

Helt ærlig er jeg full av fordommer mot andre mennesker. Ikke det at jeg vil være det altså, heller ikke det at det er en hverdagslig affære for meg, men jeg er. Jeg steber etter å sette alle mennesker likt og like høyt, men jeg havner inni mellom der at jeg tenker eller ser på andre på en måte som bunner i fordommer. Fordommer mot enkelte mennesker som på et aller annet vis er annerledes eller meg. Om det er fordi de tror og mener annerledes, oppfører seg annerledes, ser veldig annerledes ut eller har en annen kultur eller tradisjon, varierer, men det at de er annerledes enn meg og hva jeg anser som «normalt» (som er et ganske så vidt spekter for meg), gjør at jeg raskere enn bra er trekker negative konklusjoner om det mennesket.

Og det er ikke rett. Så enkelt, å være fylt med fordommer er galt. Fordommer er noe jeg ikke ønsker og det er noe som skaper utrolig mange problemer for mennesker i denne verden. Men hvordan blir jeg fri? Hvordan kan jeg også i dette bli mer lik den Jesus jeg leser om? Han som ikke gjorde forskjell på folk, han som elsket alle, han som bedømte mennesker rett og ikke utfra hva samfunnet rundt han mente var rett, godt og gudfryktig?

Eneste veien å gå er å bli mer lik Jesus, men for å gjøre dette må jeg også ta et oppgjør med meg selv de ganger jeg merker de tankene og holdningene kommer frem. Hva er det som gjør at jeg der og da vurderer og ser på nettopp det mennesket med fordomsfulle tanker i mitt indre? Vil jeg ta tak i egen synd og innrømme den? Vil jeg be Gud om tilgivelse for å ha sett ned på et av hans mesterverk? Vil jeg be om hjelp til å elske slik Gud elsker dette mennesket og vil jeg gjennom ord og handling vise at hva jeg tenker og føler ikke er slik jeg vil være?

De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. (Luk. 20.21)

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig! (Joh. 7:24)

Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. (Jes. 11:3)

DE(n) gjør ALDRI noe

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!» (Joh. 7:24)

Har du kjent på irritasjon over DE(N) som aldri stiller opp og tar et tak?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har. Det er frustrerende å være den forelderen som vil stille opp men ikke kan. Jeg prøver å være på treninger og hjemmekamper, jeg har med andres barn hvis det passer seg, jeg stiller alltid på foreldremøte (selv om det krever 2 dagers hvile), jeg er på foreldrekonferanser og også på de fellessamlingene med klassene jeg kan. Jeg er en aktiv forelder så langt helsa tillater meg. Men jeg plages ofte med sårlig samvittighet for at jeg ikke kan gjøre mer, jeg skulle gjerne gjort mer…

Da er det lett å sitte på sidelinja å dømme de som ser friske og raske ut, men som aldri stiller opp. De som slipper poden av på trening og finner på noe annet, de som alltid «bare kanskje» kommer på foreldremøte og derfor ikke kan ha med kake og/eller kaffe (siden det bare er kanskje) og lignende. Kjenner du deg igjen, det gjelder om det er i forhold til barn, jobb eller andre aktiviteter, hvor lett det er å frustrere og irritere seg over andres «manglende deltakelse og involvering»?

Hva vet egentlig jeg om dem som ikke stiller opp som gir meg rett til å forhåndsdømme?

Egentlig ingen ting. Det er faktisk slik at de fleste er deltakende på ett eller annet nivå, men kanskje er det ikke like synlig for andre i alle sammenhenger. Hva vet jeg om deres andre barns behov, om skiftjobbing, vanskelige familieforhold, krevende eksteskap, egen (skjult) sykdom eller ektefelles, manglende førerkort/bil, andre forpliktelser og verv? Oftest alt for lite til at jeg kan gi en rettferdig dom.

Vi er raske til å dømme uten egentlig å vite. Bibelen ikke bare oppfordrer oss, den sier vi SKAL dømme rettferdig. For å kunne det må jeg vite mer enn hva overflaten viser.

Jeg måtte ta en ny runde med meg selv på dette for litt siden da det er vanskelig å få foreldrekontakt til den ene gutten sitt fotball-lag. Jeg vet at endel foreldre ikke kan fordi de har mer enn nok med hva som er bak fasaden, de har en tøff og/eller travel hverdag og familiesituasjon som gjør at de her og nå ikke kan stille (selv om de som meg vil). Men hvordan tenker jeg om de som jeg ikke vet mer om enn fasaden har vist? Kan jeg vise raushet i mine meninger om dem også, eller dømmer jeg dem som unnasluntrere og lite deltakende foreldre uten å vite nok? Jeg takker Gud som minnet meg om dette igjen-gjennom en plutselig livsnær, åpen og ærlig samtale- for hvis ikke hadde jeg ramlet i å dømme urettferdig igjen.

Er det noen mennesker du har stemplet som «unnasluntrere» i det siste som kanskje ikke er det? Vet du nok om de enkeltes situasjon til å kunne felle en rettferdig dom eller danner du deg bare en mening etter hva du synes fasaden sier?

å ta steinene ut av hånda…

Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd… I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?… rettet han (Jesus) seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne… Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. (utdrag Joh.8:3-9)

Vi har alt for lett til å tenke og mene ting om andre som er både dømmendes og nedlatende. Kanskje er det ting som ikke er riktige vi reagerer på, men det gir oss ikke lov til å være nedlatende, frekke eller dømmendes.

Synd er aldri riktig, og det er tider der det er rett og timelig å ta det opp med andre og å sette fingeren på at dette er ikke bra. Men vi skal ikke hele tiden gå rundt å finne feil hos andre, heller ikke påpeke dem hver gang vi ser dem.

Vi må ikke så fort glemme at vi er selv både frelst og bevart av nåde. Det er ikke pga egen fortreffelighet eller gode valg, men av ren nåde. Når Gud har tilgitt oss så utrolig mye er vi selv forpliktet til å møte andre mennesker med nåde, sannhet og kjærlighet. Hvis det er en «feil ånd» bak våre ord og ikke kjærlighet for det mennesket vi snakker med, gjør vi klokest i å holde munnen lukket. Vi skal tale mot synden, men vi skal også bevare medlidenheten og kjærligheten til ‘synderen’. Vi må være ydmyke nok til «å legge steinene» vi holder i hånda ned og møte mennesker med den kjærlighet og nåde som Jesus gjorde.

Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. (Ef.4:15)