Det er lett å flykte fra stillheten og inn i bråket, bråket av masete barn, alt som må gjøres og alt som fanger tankene i det øyeblikk. Men i stillheten, den lange stillheten venter Gud på å få tale til oss. Ofte har vi ikke tid til den lange stillheten, det er for mye som skjer og for mye som må gjøres.

Vi fortaper oss i oppgaver og bruker det som en flukt fra vonde tanker i stede for å la stillheten senke seg. Kanskje prøver stillheten tankene og hjertet vårt på en måte vi ikke liker? For, hvis det er vondt og tungt å være i det stille, er det fordi vi bærer med oss sorg og smerte. I stede for å flykte ut i uroen og støyen, er det kanskje bedre å våge å kjenne på det vonde? Er det ikke bedre å løfte det fram for Gud i stede for å dytte det under overflaten igjen? Er det ikke bedre å la tårene bære sorgen, smerten og fortvilelsen vår til Gud, i stede for å trekke pusten dypt og putte på steinansiktet igjen?

Gud kan tårenes språk bedre enn oss… Og der, i tårer og stillhet, vil vi også finne den varme, kjærlige hviskenen som sier «Jeg er nær, jeg svikter deg ikke, jeg elsker deg, du er dyrebar, jeg vil og kan hjelpe deg.»

Gud tåler vår smerte og fortvilelse, ja til og med vårt sinne og våre rop. Der, etter alt er tømt ut, kan vi få høre «Jeg vet det er vanskelig og tungt, jeg vet det er mye du ikke forstår, men jeg har en vei ut for deg, jeg har framtid og håp for deg, stol på meg og la meg lede deg.»

Kanskje er det en av de tingene vi trenger mest i dag… å våge å gå gjennom tåredalen og over smertefjellene, å gå gjennom frustrasjonsskogene og kappe ned oppgave-villnisset slik at vi tilslutt kan komme ut i stillheten der vi kan høre Gud tale til oss. For selv om Gud taler til oss på mange måter, er stillheten det stedet han møter de som lengter nok etter han til å våge seg ut av det komfortable og gjennom det såre og vonde til de kommer dit hen at de vet at det eneste som virkelig teller er Gud.