Befrieren er her nå

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7:19)

Israelsfolket var under hardt press både fra ytre fiender og fra interne fiender. De ytre var folk som ville ta deres land og rikdommer, de indre var dem selv som ville ha mer rikdom og suksess uten å følge Guds ord og ledelse. Ofte er det vi selv som er våre verste fiender og vi vet det oftest ikke selv en gang…

Det er vi selv som lar stolthet og overmot vokse fram og lar det føre oss bort fra Gud. Vi mente det ikke slik, men den lille gleden og stoltheten vi følte over å mestre, tok vi æren for selv i stede for å takke Gud for hjelp til å mestre og favør til lykkes og kraft til å seire.

Det er vi selv som tillater oss å tro at det er lykke og lette dager i å lykkes, vokse og øke egen suksess, vi tror at mer og flottere vil gjøre innsiden lettere og lykkeligere. Vi bedrar oss selv til å tro at det er det ytres tilstand som er det virkelige og glemmer (og gjemmer) bort det viktigste, vårt hjertets tilstand.

Ved å ikke godta Guds lover og ord som sant, ved å velge bort Herrens veier, valgte folket å gå bort fra Gud. Dette førte dem inn i en tilstand og tid der riket ble lagt under fremmede makter og folket ble plyndret, ranet, myrdet og bortført. Det var mørke og harde tider.

Men Gud gav løftet om at han igjen skulle utfri folket, han han igjen ville føre dem hjem og reise dem opp. Det er løfter både for tiden etter Babylon, for tiden etter Jesu komme og etter hans sonoffer/korsfestelse og oppstandelse og det er løfter for evigheten. Israelsfolket opplevde etter 70 år i Babylon å mirakuløst bli ført tilbake til eget land. Da Jesus ble født, inntok himmelen jord, Gud selv ble menneske og steg ned. Da han tok alt vårt på seg og bar skammen, skylden og straffen, banet han vei inn til himmelen. Da han ble oppreist, var dødens makt brutt. Det er en dag der alt vil bli satt i rett stand igjen, men mens vi venter på den herlige dag når vi endelig er hjemme, kan vi hvile i tillit og tro til at Gud er med oss hver eneste dag vi har her på jord og at vi alltid kan komme framfor hans trone med frimodighet.

Er det ting som skiller deg fra Gud her og nå? Omvend deg og be om tilgivelse, Gud vil vise nåde, han vil igjen være barmhjertig, han vil kaste syndene på havets bunn.

Er det tider du har gått feil og kommet litt ut av kurs? Valgte du den lette veien fordi du trodde det ville være bedre enn å følge Guds råd og ledelse fordi det virket for vanskelig ut? Slutt å fordøm deg selv, slutt å lure på hva hvis og om bare. Omvend deg fra å ha gått egne veier, be om tilgivelse, Gud er rede til å på ny lede deg og føre deg på hans vei.

Nåden holder alltid og for hver dag og situasjon i hele vårt liv ønsker Gud å være med, å lede oss og hjelpe oss. Det er mye vi ikke klarer i egen kraft, vi trenger Guds nåde og hjelp. Tvil aldri på at nåden er stor og dyp nok, den overskygger alle feil og strekker seg dypt nok ned til å hjelpe deg opp av den mørkeste grav. Tvil aldri på at Gud elsker deg. Jesus gav frivillig avkall på herlighet og kom som baby, Far gav sin egen sønn for deg, fordi han elsker deg så. Jesus kom som lys inn i en mørk verden for at du skulle kunne fylles og hjelpes videre av Hans nåde og omsluttes av hans barmhjertighet. Jesus kom for deg, og hva han gjorde og hva han er, er mer enn nok. Strev ikke selv, Gud venter på deg og er mer enn villig til å hjelpe deg.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

Nåde for den sønderknuste

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal.34:19)

Mening i teksten er egentlig at hvis ett menneske er kommet til endes av seg selv og ikke klarer mer, så forakter ikke Gud dette mennesket, men han kommer med nåde og hjelp.

For å ha kommet dit hen at man har et nedbrutt hjerte og en knust ånd, har man opplevd annet enn bare gode dager. Da har livet vært fylt med motgang og motstand, smerte og sorg, prøvelser og fristelser, bedrag og lureri. Dagen er blitt så tøffe at vi tappes mer og mer for egen kraft og styrke. Det er greit nok å takle en eller to utfordringer om gangen, men når det kommer steinlass på steinlass, da svinner optimisme, håp, styrke, gode idèer og annet sakte men sikkert ut og vi tappes. Varer dette lenge nok er vi til slutt tomme, vi sitter med nedbrutt hjerte og sønderknust ånd.

Når vi er i denne tilstand ønsker vi ofte å gjemme oss bort fra mennesker og Gud, vi vil ikke de skal se oss slik. Vi ønsker å bære en fasade av styrke og evne til å mestre, og å vise seg full av svakhet er vanskelig og ydmykende… Men her ligger kanskje en av våre største feil? Vi snakker om å være ydmyke, men likevel skal vi klare selv? Vi snakker om at Herrens kraft fullendes i svakhet, men likevel vil vi skjule vår svakhet? Ved å trekke oss bort trekker vi oss også bort fra de som vil hjelpe oss.

Gud ser med nåde og kjærlighet på den som lider, han vender seg ikke bort i oppgitthet over at vi ikke klarer selv. Det var jo nettopp derfor Jesus kom og tok alt for oss, fordi vi ikke klarer selv. Dette vet Gud bedre enn oss, og det gjør han ikke oppgitt og frustrert, han gir oss ikke opp. Gud lengter etter at vi roper ut etter hjelp og nåde.

Hvis Guds nåde og kjærlighet var stor nok til å komme deg i møte da du var en synder, hvor mer gjelder den ikke nå når du er hans elskede barn? Hvis Jesus tok all skyld på seg da du var i mørket, hvor mye mer vil han ikke bære byrdene for den som er i lyset?

Gud elsker sine barn med en evig kjærlighet, og han ønsker å overøse oss med godhet og barmhjertighet, men hjelp og styrke. Han vil tørke våre tårer og gi oss nytt mot, han vil stille stormen som raser i vårt hjerte og lege vårt sønderbrutte hjerte. Det er nåde for den sønderknuste. Det er omsorg og barmhjertighet, velvilje og velbehag, glede og fred, styrke og visdom, legedom og gjenopprettelse. Spørsmålet er om vi vil ta imot? Vil vi skjule oss eller vil vi springe til Gud i vår svakhet og med vår frustrasjon og smerte, vil vi søke ly under hans vingers skygge?

første gang postet 18.06.12.

Nåde for den fremmede

Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med de onde gjerningene deres. Men nå har han forsonet dere med seg, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod. Hellige, uten feil og uangripelige ville han føre dere fram for seg. (Kol.1:21-22)

Rut var fremmed for den Gud som svigermoren hennes Naomi trodde på, og når Naomi velger å vende tilbake til Israel etter ektemannen og sønnenes død, oppfordrer hun svigerdøtrene til å bli igjen i deres eget land og finne seg nye ektemenn. Den ene svigerdattera gjør så, men Rut er ikke til å rikke. «Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud». (Rut 1:16) Jeg tror at det først og fremst ikke er hva Rut har lært om Gud som gjør at hun er så standhaftig, men heller hennes dype og ekte kjærlighet til Naomi. Naomi er ikke bare svigermor, men hun er blitt som en ekte mor for Rut, og denne kjærligheten gjør at Rut binder seg til å være ved Naomi sin side for å støtte og hjelpe henne resten av livet. Hun er overgitt til å tjene familien, og selv om mannen hennes døde, er Naomi fortsatt mor- og mor vil hun følge, til og med til den grad at hun er villig å gi opp alt hun kjenner og også egne tradisjoner og gudetro.

Hvorfor prøvde Naomi så iherdig å få henne til å vende tilbake? Ville hun ikke ha henne med? Jeg tror at det hele kanskje bunner i at Naomi syntes Rut gav opp for mye ved å følge henne, samtidig som hun var usikker på om Rut virkelig ville gi opp sin tradisjon og gudetro. Ved å bli med tilbake til Israel, måtte hun gi avkall på mye, og jeg tror Naomi var usikker på om hun egentlig var klar og villig for dette.

I dagens menigheter er det endel mennesker som går ut og inn av våre møter og aktiviteter, de har ikke tatt en bestemmelse om å bli frelst, men de er likevel fullt ut en del av det fellesskap som er. Endel av disse tjener også i praktiske oppgaver og er til nytte og hjelp.

Naomi er fin i måten hun hjelper Rut inn i oppgaver og fellesskap på. Hun får oppgaver og hun veiledes i hvordan hun bør oppføre seg. Naomi advarer også Rut mot de ting og steder hun skal holde seg borte fra.

Hvordan tar vi imot de «fremmede» som kommer inn i våre menigheter? Inkluderer vi dem i fellesskapet og tar dem med i aktiviteter og annet? Eller er det greit nok at de er på møtene våres, men vi kan ikke inkludere dem for mye når de ikke er frelst enda…

Rut fikk lov å få sin tid i fellesskap og aktivitet, og dette førte henne i kontakt med mannen som senere skulle bli hennes forløser/ektemann. Men hadde ikke hun fått oppgave og fått være i fellesskapet, hadde hun verken møtt eller fått kjennskap til Boas. Det var en kontakt som utviklet seg etter som dagene gikk, og Naomi hjelper med råd og innsikt til at forholdet utvikler seg.

Hva gjør vi? Lar vi mennesker være sammen med oss og delta, samtidig som vi snakker med dem om Gud og hans trofasthet, om nåde og dom, om hjelp og styrke? Lar vi mennesker ta del i våre liv slik at de gjennom oss kan bli kjent med deres forløser?

Guds nåde gjelder for alle, også de fremmede, de som er utenfor et kristent fellesskap. Men er vi flinke nok til å åpne våre armer, hjerter og liv og inkludere dem? Er vi villige til å slippe dem inn og til å la dem blir en viktig del av våre liv slik at de gjennom oss, gjennom våre liv og oppgaver, kan både oppleve og bli kjent med Guds nåde?

første gang postet 17.06.12.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

Vis omsorg

Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet. Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans. (Jes. 11:4a, 5)

Som de to siste dagers innlegg har nevnt, Jesus hadde ikke trengt å komme men gjorde det fordi han elsker oss. Guds kjærlighet til oss er så stor at han handlet aktivt for å kunne skape en mulighet til å være sammen med oss. Tenk om dette ikke hadde skjedd? Tenk om Gud hadde ment at siden vi ikke klarte å følge hans bud kunne vi bare ha det så godt…

Det er slik vi tidvis oppfører oss mot andre mennesker… siden de ikke klarer godt nok kan de bare ha det så godt. Vi lar være å involvere oss i andres tunge tider, problemer og smerter og fraskriver oss ansvaret for at andre har det godt. Tenk om Gud også hadde tenkt slik da… da hadde det virkelig vært ute med oss.

Som Gud aktivt gjorde noe for å vise sin kjærlighet, er vi kalt til å aktivt vise omsorg og kjærlighet overfor andre. Og det trenger ikke å være så mye som skal til. Gå på besøk noen minutter, ta en telefon, send et kort eller en liten gave, gi en klem, ha tid til å lytte, gi litt praktisk hjelp eller annet. Det er ikke slik at det må være stort og flott for å bety noe, selv om enkelte ser ut til å tro det. Ofte taler de små og enkle tingene større volum enn de store og flotte tingene. En klem og en halvtimes åpne ører kan bety mer enn den flotteste bukett, bare for å ta et enkelt eksempel.

Gud elsker oss så høyt at han aktivt handlet for å gi oss mulighet til å leve i fellesskap med ham, han så vår nød og han gjorde noe med deg. Slik er vi også kalt til å strekke ut hender, omsorg og varme når vi ser andres nød.

3. søndag i advent

Nå tenner vi det tredje lys,
det er et hellig tall.
Vi venter på at kongen vår
skal fødes i en stall.

Jesus hadde ikke trengt å komme, han hadde ikke trengt å legge av seg sin himmelske herlighet og steget ned og kommet inn i vår mørke og kalde verden. Han trengte ikke, men han gjorde det. Lydighet er bedre enn offer sier Guds Ord, Gud verdsetter at vi er lydige mot hans ledelse høyere enn selve offeret lydigheten bringer med seg. Jesus var lydig mot Far, en lydighet som kostet mye og smakte smerte og fornerdelse, men for en frukt og høst det har bragt med seg i ettertid. For en velsignelse det bragte til verden og alle mennesker at Jesus banet vei.

«Mamma» hører jeg med klagende og sår stemme, «kan du synge igjen?» Jeg svarer først nei og begrunner med at jeg har jo alt gjort det. Men så kommer tårene og at «men jeg har en vond drøm igjen.» Vi snakker om hva det var og jeg sier, mens jeg holder gutten tett inntil meg, du vet at du trenger ikke være redd? Det er ikke noe å være redd for. Jeg synger den sangen jeg har sunget tusener av ganger tidligere; «Jeg har en engel som følger meg» mens jeg stryker gutten over ryggen. Øynene glipper og han får et fredelig drag over ansiktet, pusten blir roligere og tårene forsvinner. Når jeg er ferdig sitter jeg bare og stryker han og ber inni meg. Han spør hva jeg gjør og jeg sier jeg ba til Jesus for han og også takket Jesus for at han alltid er med oss. Så ber jeg høyt for han også, at han må få ro i hjerte og tanker, at drømmene må være gode og at han våkner friskere i morgen.. Det er ikke noe problem for han å finne roen og legge seg til å sove når jeg går ut denne gangen.

Livet er noen ganger som en vond drøm, man lengter etter å våkne, men er desverre allerede det. Som Guds fred fylte hjertet til gutten min da vi snakket om Gds godhet og tilstedeværelse, kan Jesus fylle det lengtende, sårede, sønderbrutte, fortvilte og brukne liv og hjerte som roper ut til ham om hjelp. Jesus, kan du være nær, kan du holde meg tett, kan du synge meg til ro, la din styrke feie min svakhet bort, la din godhet fylle meg med visshet om at jeg er elsket, må din beskyttelse omslutte meg så jeg kjenner jeg er trygg, må din nåde ta meg videre og dypere.

Jesus gav avkall på sitt eget og kom som et lite barn til jord. Ikke for  vise seg fram, men for å vise oss hvem Far er. Den hellige Gud kom ned og tok bolig blant menneskene og kongenes kongen ble født i en stall. Hvorfor? Fordi han elsker oss så utrolig og ubeskrivelig høyt og lengter etter å hver dag dele fellesskap med oss. Jesus vil roe din sjel og sitt hjerte akkurat som han gjorde lørdag kveld med min gutt midt i hans sykdom og redsel.