Ikke gjem historien din

I den første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting i dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt holde deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

første gang postet i nov 2016

Jeg sliter…

Det er kanskje ikke de ordene vi hører oftest fra talerstolen? Ei heller fra hverandre…

Av en eller annen merkelig grunn (oftest kalt stolthet) så er vi dårlige til å innrømme vår egen sårbarhet overfor hverandre. Vi vil liksom bevare en pen fasade og opprettholde inntrykket av at vi klarer, men inni oss vet vi bedre. Men vi våger ikke si det som det er, for hva vil da de andre tro om meg? Hva vil menigheten tro om meg?

Jeg sliter for tiden. Og jeg skulle ønske jeg møtte på noen som ærlig og åpent innrømmet det samme. Det er så slitsomt med mennesker som alltid gir uttrykk for at de klarer det meste, hvertfall når jeg føler jeg klarer lite.

Når jeg tenker på tiden som ligger foran er det med gru, jeg ser ikke lyst på hva som kommer. Flere ganger kan tårene trille bare jeg tenker på det, for jeg vet hvor jeg står og er i dag, jeg vet at i meg selv kan jeg ikke klare hva som kanskje vil møte meg. Og jeg vet at hadde jeg måtte gå veien videre alene, ville jeg knekt totalt. Jeg føler jeg holder på å knekke, men jeg vet at jeg vil ikke bryte sammen. Ikke fordi jeg har en styrke i meg selv som vil springe frem i rette tid, men fordi jeg er Guds jente og i Kristus makter jeg alt. Jeg makter ikke møte fremtiden alene, men jeg vet at Gud er sterk nok til å bære meg.

Jeg ber om å bli fridd fra hva jeg aner kommer der fremme og også at hvis ikke jeg blir løftet ut av utfordringene- at Gud sender noen til meg som blir nære og nådige medhjelpere-og vandrere, samtidig som jeg klynger meg til Guds løfter. Det er spesielt to vers som jeg har tenkt mye på de siste ukene og det ene er i Jesaja 42:3a

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke.

Vi trenger ikke late som om at vi er så innmari sterke og flinke, vi er ikke. Joda, det er store deler av livet der ting er ganske greit, men vi møter også tider der ting absolutt ikke er greit- og det trenger vi å dele med hverandre.

Å avsløre egen sårbarhet er ikke tegn på svakhet, det er ærlighet som åpner opp for å motta hjelp, støtte og nåde- og det er også ord som virker forløsende inn i livet til andre som sliter: tenk, det er ikke bare meg som føler det slik.

Vi kan- og skal- ikke springe rundt å fortelle dette til alle vi møter (en del vil ikke forstå eller respektere de ordene), men i fellesskapet med våre kristne trossøsken så bør det være rom for dette, tross alt- vi er alle frelst fordi vi innså at vi klarer ikke alene og at vi trenger Guds hjelp og nåde. Og om andre ikke er modige og tøffe nok til å si det som det er, kanskje skulle vi være førstemann ut?

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom. 12:13,15

PS! Dette innlegget er skrevet for ett par år siden, men da jeg kom over det fant jeg ut at det var skrevet for nå. Må Guds fred fylle deres hjerter og hans visdom lede deres skritt. Amen