Et friskt hjerte gir kroppen liv, sjalusi er som verk i knoklene. (Ordspr. 14:30)

Vi vet det, sjalusi er ikke bra, men lik vel er det noe vi alle sliter med i større eller mindre grad. Utfordringene og spørsmålene er mange: Hvorfor blir man sjalu mot akkurat det mennesket? Hvorforfår  akkurat den hendelsen fram sjalusien i oss? Hvordan håndterer vi sjalusi? Hva er egentlig sjalusi bygget på?

La oss ta den siste, sjalusi er bygget på meg og at jeg vil ha. Så enkelt. Om det er ting, ,status, ros, menneskers oppmerksomhet, kjærlighet og aksept eller noe annet, det er noe vi vil ha som vi føler vi ikke har og som andre får. (NB! Bare så det er sagt, vi snakker om «vanlig sjalusi» og ikke sykelig sjalusi i denne posten)

Det er mennesker vi har en tendens til å bli mer sjalu på enn andre og ofte er dette mennesker vi har et forhold til i en eller flere sammenhenger. Vi trenger ikke være personlige i vårt forhold til dem, men de er i en av våre omgamgskretser. Som f.eks. foreldre til barnas venner, mennesker i menigheten, mennesker i forening/forsamling, mennesker innen samme yrkesgruppe, arbeidskollegaer, mennesker innen grupperinger vi identifiserer oss med. Vi er knyttet opp mot dem utav forpliktelse, felles interesser, felles kontaktpunkter eller annet.

De ting og forhold som oftest fremkaller sjalusi er i forhold til hva vi opplever som viktig og nødvendig. Det trenger ikke være nødvendig for at jeg skal overleve, men jeg føler det er nødvendig for at jeg skal ha det godt og kunne få det bedre. Eksempler her er mulighet til å unne seg luksus eller litt ekstra, at andre får ros for noe de gjør mens man selv får ingenting selv om man gjør nesten det samme, at andre løftes fram mens man selv blir tilsidesatt eller ikke merket, at andre får… merker du det? At andre får noe jeg vil ha. Som jeg sa over, sjalusi har sitt utløp i jeg-et.

Jeg har slitt endel med sjalusi det siste halvåret. Det er lett å kamuflere det bak pene ord og vendinger, men sannheten er at jeg har vært sjalu på at andre har fått oppmerksomhet, anerkjennelse og rom som jeg har villet hatt. Ikke det at jeg ikke har unnet det andre mennesket dette, men jeg har ville hatt det selv også. Og tro meg, jeg har kjempet en hard og lang kamp mot dette monsteret som reiser seg inni meg. Jeg har til og med i perioder måtte holde meg borte fra visse sammenhenger for å ikke skape rom for sjalusi og den tristhet, tomhet og følelse av mislykkethet som alltid har fulgt i kjølevann.  Og jeg har ropt til Gud om hjelp. «Gud, jeg ønsker ikke dette. Jeg vil ikke være slik, jeg vil ikke ha det slik. Hjelp meg Gud. Tilgi meg min synd og skap forandring på innsida mi, form meg til å bli mer lik deg». Jeg er ikke framme når det gjelder dette mennesket, men jeg vil nå  fram og jeg går den kronglete og strevsomme veien det er mot målet sammen med en befrier, forløser og nådefull mester. Jeg er underveis og Jesus er min trofaste, sterke og nådige hjelper og frelser.

Er det sjalusi i deg mot mennesker som du trenger å ta tak i å be Gud om hjelp til å bli fri fra?