Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. (Rom. 12:4)

Når ikke du er her er det noe viktig som mangler.

Når man er ferdig med en oppgave er det mange tanker som skal sorteres og settes på riktige plasser og sammenhenger. Når er jeg endelig ferdig med å skrive manus (se HER hvis du lurer på hva jeg snakker om) og siden noe er avsluttet er det tanker som må sorteres, hverdag som skal omrokkeres og mye annet. I denne tankeprosessen minnet Gud meg om ordene «når ikke du er her er det noe viktig som mangler». Ordene kom i forbindelse med at jeg tenkte at jeg har gjort noe viktig, men at jeg ikke hadde den viktigste oppgaven. Samtidig bragt Ånden dagens vers og et tidligere innlegg opp i minnet mitt.

Vi har alle en unik og viktig rolle å fylle i  Jesu legeme. Det er ikke slik at noen er unyttige og andre nyttige, alle er viktige. Vi kan føle at de ting vi gjør (eller kan gjøre) ikke er så viktige, men de er det. De er viktige for helheten, for styrken, for samholdet, for kjærligheten og fellesskapet. Det er slik at om du mangler to biter på et 2000 biters puslespill, så vil du aldri bli helt ferdig. Det er også slik at mangler du to fingre vil kroppen aldri være «hel».

Noen bruker «jeg er ikke så viktig» som en unnskyldning for å ikke delta i fellesskap og bære ansvar for aktiviteter utav egoistiske motiv. De er rett og slett ikke interessert i å bidra fordi de ikke «føler for det». Andre derimot bidrar ikke fordi de føler på mindreverdighet og uviktighet. Den første er synd den andre er feil forståelse av virkeligheten. For alle er viktige, alle er nødvendige. Du er viktig, du er nødvendig.

Vi vurderer ofte viktighet utfra et menneskelig perspektiv der synlighet og produktivitet er måleredskaper, men dette blir helt feil sett utfra Bibelens perspektiv om et legeme. Vi trenger å minne oss selv om at Gud ser hjertene, at alle er unike, at bare du kan fylle din plass (og jeg min) og at vi alle hører sammen i en familie. Skal menigheten (alle troende) vokse i enhet, kjøærlighet, nåde og kraft er det viktig at vi alle bidrar med oss selv. Hele oss selv. Mine styrker vil berike fellesskapet, mens mine svakheter og feiltrinn vil utfordre fellesskapet til å leve i nåde, sannhet og kjærlighet. Vi trenger hverandre med hele oss for at vi skal være et legeme, en vital, levende og utviklende forsamling.

Om ingen av oss har den viktigste oppgaven (den er faktisk Gud sin den), så er vi alle viktige og nødvendige. Og når en av oss mangler er det noe viktig som ikke er her.