Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Jeg har allerede delt adventsdiktet som ble skrevet til dette innlegget, men kanskje bringer det nye tanker etter å ha lest linjene over…

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram