En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

Jesaja sin samtid og nå

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Noen av de mest kjente profetiene om Jesus finner vi hos profeten Jesaja, blant annet «Immanuels-profetien» som er over. Jesaja var en mann med høy stilling som var godt kjent, han var muligens i familie med kongen, men dette er litt usikkert. Han hadde i alle fall så høy posisjon at han gikk bortimot fritt inn og ut hos både konge og prester.

Jesaja levde på en tid som minner mye om vår. Menneskene snakket høyt og pent om Gud, men deres hjerter var langt borte fra ham. De hadde mistet respekten for Gud og de hadde liten eller ingen forståelse for at han var hellig, opphøyet og den rettmessige eier og herre av hele universet og alt i det. Menneskene da ville ha alle velsignelsene og rettighetene, men de ville ikke ha plikter og formaninger. De ville bestemme selv og være sine egne herrer. Er det ikke slik i dag også?

Nettopp disse tingene får Jesaja i oppdrag av Gud å fortelle til lederskap og folk. Vi kan dele hans budskap inn i tre hoveddeler:
1. Fortelle om folkets virkelige tilstand, at de hadde harde hjerter som var vendt bort fra Gud og manglet gudsfrykt.
2. Fortelle at hvis de ikke vil omvende seg og helhjertet vende tilbake til å følge Herren, vil det komme harde tider.
3. Gud vil nåde, barmhjertighet og gjenopprettelse, derfor vil det etter den harde tiden komme en tid av fornyelse og gjenopprettelse.

Gud vil ikke straffe folket, verken da eller nå, men forsetter de å følge egne veier, lyster og hjerter, vil Gud måtte gripe inn. Ikke fordi han ønsker å straffe, men fordi han er hellig og må avsi en rettferdig dom. Frafall vil alltid føre konsekvenser med seg. Når disse tingene må komme, så er Guds ønske og håp at menneskene skal «våkne og ta til fornuft», at de vil vende tilbake til ham og søke tilgivelse og nåde. Akkurat som på Jesaja sin tid, er Gud Herren også i dag rede til å tilgi, men kun hvis omvendelsen er helhjerta og med ekte anger.

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg vet enkelte lager lister over alt mulig de skal gjøre, slik er ikke jeg. Selv om jeg ikke har en skrevet liste over hva jeg skal gjøre framover, så har jeg likevel brukt krefter og tid på å finne ut av det.

“Har lyst til”-listen er lang, “burde gjøre”-listen endel kortere og den siste , “kan klare”-listen, er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye og da er det ikke verdt det. Derfor har jeg plukket ut noen få ting jeg skal krefter og tid til å gjøre sammen med guttene, resten må bare være.

Det viktigst for meg er at vi har tid og mulighet til å snakke mye og å gjøre noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Det å muliggjøre praktisk tro er for meg viktigere enn glitter og stas. Å gjøre noen få ting som skaper “oss-følelsen” er viktigere enn å farte rundt på alt mulig av aktiviteter som stresser og sliter oss ut.

Å leve med en kropp som er så begrenset som min er, hjelper meg faktisk å holde fokus på hva som er viktigst. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi. Viktigere enn skinnende rent hus er det å lage gaver sammen. Viktigere enn meterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Kroppen tillater meg ikke å gjøre så veldig mye og nettopp det hjelper meg å bli bevart i avhengigheten til Gud og også å rydde rom og tid for ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og kaker er ikke galt i seg selv, noe det å glede seg over aktiviteter og å ha mange planer heller ikke er, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse tingene er den forberedelsen som skjer i hjertene og det fellesskap vi deler med Gud og hverandre.

Velger vi å gjøre mange ting i adventstiden så legger vi endel steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la han få skinne sitt lys inn i våre hjerter å hjelpe oss å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord. Derfor burde det være viktigere for oss å vite at våre hjerter er klare for å møte vår Herre og frelser enn at våre hjem alltid er skinnende rene. Nå, i dag, er alltid den rette tid for å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for vi vet ikke om morgendagen kommer).

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer” står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

*******

Dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen er en 5-pk med hekla gullstjerner. Ønsker du å delta kan du trykke HER, og så kommer du til en side med bilde og påmeldingsskjema (du må ikke like, dele, følge eller noe slikt- kun oppgi at du er med i trekning ved å gi beskjed)

Å forberede veien

Han skal gå i forveien for Herren med samme ånd og kraft som Elia,
for å vende fedrenes hjerter til barna og gi ulydige det sinn som rettferdige har,
for å gjøre i stand for Herren et vel forberedt folk. (Luk. 1:17)

Da Sakarja hadde englebesøk fikk han blant annet høre at den etterlengtede sønnen han og Elisabeth skulle få, skulle være stor i Herrens øyne. Døperen Johannes hadde som oppgave å forberede folket på Jesu komme og budskap, han var en “veirydder for Herren”. Den samme funksjon skal advent ha for oss som tror, det er en tid som skal være med på å rydde vei for Herren i våre hjerter og liv. Akkurat som vi ønsker å ha alt det praktiske, huslige og pakkemessige klart til julaften, burde vi også være opptatte av å være åndelig forberedte når vi går inn i julehøytiden.

For det første bør vi ta oss tid til å tenke over det faktum at vi trenger en frelser. Har vi ikke den delen på plass, mister julens budskap mye av sitt innhold. Takknemligheten over å feire frelserens komme vil heller ikke være så dyp og gledesfyllt som den burde være.

For det andre må vi rydde plass til å ha tid med Gud i hans ord og også rom for ettertanke og refleksjon. Akkurat som vi vasker og styrer i hjemmene våres, burde vi ta tid til å rense opp i hjerter og tanker slik at det er rom for frelseren.

For det tredje så burde vi være flinke til å lese og snakke om Guds ord, spesielt for de av oss som har omsorg for barn og/eller barnebarn er dette et viktig punkt. Hvis ikke barna ser at vi holder Guds ord opp som viktig, hvordan skal de da utvikle en “hunger etter Herrens ord”? Vi må skape en forventning i barna som er Jesus-sentrert og ikke bare gave-sentrert. Er vi selv brennende for Jesus og har han som sentrum i forberedelsene, vil det skape inntrykk som sitter i hos de små i mange år fremover.

* * * * *

davAndakt hentet fra adventsheftet som jeg gav ut i privat regi for 3 år siden. Jeg har fortsatt noen få igjen for de som er interessert, i så tilfelle fyller du ut skjemaet under og jeg sender til deg i løpet av uka (er en gave, så koster deg ingen ting).

 

1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Jeg har allerede delt adventsdiktet som ble skrevet til dette innlegget, men kanskje bringer det nye tanker etter å ha lest linjene over…

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram

Adventsdikt

Med håp og forventning går vi inn i en tid,
der hus og hjem skal settes i stand.
Et blankpusset ytre er kjekt å ha,
Men la oss ikke glemme vårt hjertes stand.

Kom Herre Jesus, kom,
kom og lys opp i mitt hjerte.
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli,
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv.

Den gang du kom som et lite barn,
var det mange som ikke var klar.
Hjelp meg å allitd være beredt
og med håp og forventning se fram.

*******

Heisann!
Etter lang tids fravær kommer det igjen til å komme daglige poster på bloggen. Jeg fikk litt problemer med publiseringsverktøyet her på wordpress torsdags kveld, men nå er alt tilbake i gjenge og dermed kan jeg fortelle hva som skjer de neste ukene.

For 3 år siden så gav jeg ut et adventshefte med 30 andakter i privat regi, og det er innlegg fra dette heftet som blir postet i tiden fremover. De som har fulgt bloggen tidligere desembermåneder vil ha lest det meste før, men jeg tror at det er ikke så farlig om det leses både en og fem ganger til. Innleggene som kommer vil nok ikke være helt likt hva mange forbinder med adventsandakter, men for meg er de viktige og riktige fordi de setter fokus på 3 viktige ting: Jesus, vårt hjerte og liv (helliggjørelse, overgivelse og gudfryktge liv) og vårt forhold til andre.

Så vil jeg også få informere om at jeg også i år er i gang med adventskalender på den andre bloggen. Du kan lese mer om den i DETTE innlegget og for å se lørdagens gave kan du trykke HER

Ønsker alle ei god, velsigna og fredfull adventstid- og du: Spre litt juleglede! Det er mange rundt deg som har behov for noen ekstra gode ord, klemmer og oppmuntringer i måneden vi har gått inn i.

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.