1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Jeg har allerede delt adventsdiktet som ble skrevet til dette innlegget, men kanskje bringer det nye tanker etter å ha lest linjene over…

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram

Å ha et klart blikk

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! (Sal. 51:12)

Det er noen måneder siden jeg syntes ting begynte å bli litt fort tåkete. De siste ukene har gjort det klart for meg at jeg trenger et fornyet syn på ting og tang, på mennesker og alt annet. Ja, det er visst ikke synet mitt i seg selv som er blitt dårligere, men glassene i brillene som er litt slitte og klare for utskiftning. Så en eller annen gang i fremtiden, må jeg fornye utsynet og få et klarere blikk på det meste.

Jeg gikk og tenkte på at det er kanskje ikke bare utsynet mitt sånn rent fysisk som trenger litt fornyet hjelp, kanskje trenger også tankene og hjertet mitt også en liten justering? Litt opprenskning og utskiftning så jeg også her får et klarere blikk.

Kanskje har jeg noen forutinntatte meninger og feile oppfatninger om mennesker og ting som ikke helt stemmer? Ting jeg trenger å få renset opp i slik at jeg bedre ser alt det gode. Tenk på alt det som ligger klart til å vokse, alt det nydelige i mennesker, omgivelser og verden som mitt grums hindrer meg fra å se tydelig.

Tenk om jeg har meninger og oppfatninger om Gud som ikke stemmer med den han egentlig er? Kanskje har jeg ønsker og formeninger om hvordan han burde gjøre ting som faktisk hindrer meg i fra å se alt han gjør både i og gjennom mitt liv, og det bare fordi han ikke gjør det på min måte. Kanskje trenger jeg ikke bare en fornyelse av synet men også av sinnet og hjertet mitt?

Nå i denne tid er det lett for at det ytre og synlige får stor oppmerksomhet og tid, men la oss ikke glemme at vi også har et indre som trenger oppmerksomhet, litt vask og stell for å kunne ta seg godt ut. La oss være klare i både hjerte og hjem til å feire høytiden som ligger foran oss (Les gjerne Ef. 1: 17-19).