Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.