Jeg har hver dag gått og sukket til Gud om tanker jeg skal dele. Noen dager kommer det mens jeg leser andaktsbøker, bibel eller systematisk teologi, andre dager så kommer det utover ettermiddagen etter som jeg ber eller tenker over hva jeg har tatt inn. I dag var det liksom tungt- og litt tomt. Kanskje fordi jeg også følte meg slik? Uka startet med to dager omgangssyke for å gå rett over i (til nå) to dager med forkjølelse og feber. Jeg gikk og tenkte på ulike sider med juleevangeliet, men det var liksom ikke noen respons i mitt indre. Det gjorde ikke noe med meg. Og det er skumle saker. Å kunne lese om det fantastiske Jesus har gjort, å kunne gå og tenke over det og kjenne på… ingenting.

Da kveldinga satte inn ble lysene i den 7-arma lysestaken i vinduet så tydelig og tanken; Jesus kom som lys inn vårt mørke slo ned. Takknemligheten reiste seg og jeg kunne ikke annet enn å takke han for at han villig kom til jord for å sone vår straff, rense og sette oss fri- og føre oss inn i fellesskap med seg selv og Gud. For en kjærlighet! Ikke bare fra Jesus, men også Faderen!

Matteus 2.1-12 har fått overskriften vismennene hyller Jesus, men det er mye mer i de få versene enn akkurat det. Vismennene har fulgt stjerna i maaange mil og endelig er de i Jerusalem der de spør seg rundt etter den nye kongen. Dette skaper selvsagt litt oppstyr, for hvilken ny konge? Samtidig så når ryktet om de rare mennene med det merkelige spørsmålet raskt Herodes som tilkaller dem for å få vite mer. Han er absolutt ikke interessert i en utfordrer, men dette skjuler han gjennom å late som om han også vil tilbe. Siden han ikke har peiling på hva de snakker om når det gjelder en jødisk konge tilkaller han sakkyndig ekspertise. Jødiske skriftlærde av ypperste sort kommer inn og de har raskt svaret på de spørsmål som blir stilt. Jo da, de vet selvsagt hvor denne kongen er blitt født, det er i Betlehem! Og de kan fortelle akkurat hvor det står også. Herodes sender vismennene på dør med beskjed om at de må komme tilbake å fortelle hvor denne kongen er å finne og avgårde farer de. Når de finner barnet på morens fang faller de ned på kne og hyller ham, og de overrekker også gaver.

De tre hovedgruppene av hvordan mennesker reagerer på Jesus finner vi i disse få versene. Det er de som ligner vismennene; de tror, de søker og de tilber (kanskje har de ikke alltid den mest fullstendige forståelse, men de handler etter hva de vet). Det er de som likner de skriftlærde, de kjenner Ordet men er likegyldig i forhold til det (de vet best av alle hvor Messias skulle bli født men er absolutt ikke interessert å å reise dit selv- eller i dag; de vet hva Guds Ord sier er riktig og galt, men vil ikke leve etter det). Og det er Herodes-gjengen, de hører, vil ikke ha noe med det og prøver i tillegg å ødelegge det (fiender av både Jesus, Gud, det bibelske budskap og de som står på Ordet).

For mange er advent og jul fylt med mange tradisjoner både når det gjelder tekster de hører og sanger de synger, og dette er farlig hvis vi ikke er bevisste. Det kan fort bli noe vi gjør litt automatisk, og selv om det gleder oss er det mer fordi det er tradisjon enn at det er fellesskap med Jesus. Som stjerna ledet vismennene til Jesus må vi huske at julens budskap og sanger må ta oss til Jesus og føre til tilbedelsesoffer; det er i Jesus vi har alt.

Og en liten ettertanke med bønn;
Vi kjenner alle mennesker i de ulike kategoriene, og vi vil møte mennesker lik dem alle i tiden som kommer, ber vi Gud om å hjelpe oss til å være lys inn i deres hverdag utfra hva Han vet de trenger å høre fra oss eller se i våre liv? Gud hjelp oss å være vitner om din store kjærlighet og nåde mot oss i Kristus Jesus for alle dem vi møter. I Jesu Navn, amen.