Nødvendigheten av lange bad

Det er varmt for tiden her i sør, vi holder rett og slett på å renne bort. 33 grader i skyggen er vi ikke vante med, heldigvis, for dette tar krefter, humør og pågangsmot. Tidligere ville jeg nok ikke merket det så mye, men nå gjør jeg. En av «ulempene» med ME’n er at jeg ikke tåler varme like godt som før, og jeg blir ikke bare «normalt sliten» av varmen, passer jeg meg ikke slår det meg helt i bakken. Men så er vi så heldige at vi har flotte badeplasser ikke lange bilturen unna. Vi startet i et av vannene en ti minutters kjøretur hjemmefra, men uka som var forflytta vi oss til elva som er bare to minutter unna. Mens vi første gang ikke kunne være i vannet mer en en dukkert fordi det var stikkende kaldt, kunne vi søndag ligge der i ganske lang tid og flere ganger før vi ble kjølt ned og tilslutt kalde.

Jeg hadde lest noen brev i Guds Ord før vi gikk og badet, og en av de tingene jeg satt og undret meg over og grunnet på var disse to:

La Kristi ord få rikelig rom hos dere. (Kol. 3.16a)

Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef. 6:17)

Jeg har mange ganger tenkt at det er forunderlig lite vi hører av Guds Ord i våre samlinger og møter. Paulus minner ofte om at Ordet må forkynner og at opplesningen av skriften er viktig, men er dette like viktig for oss som det var for Paulus og de første kristne? Ser vi verdien i Bibelen? Husker vi at det er Guds Ord til oss? At det er der vi kan lese alt Gud har ville fortelle oss og åpenbare for oss? At i Ordet er det en skatt så utømmelig at vi aldri vil bli utlært? Guds Ord er nettopp det, Guds Ord til oss.

Noen ganger er det mye som skjer i livet, og jeg tror at det er kristne som leser dette som opplever at det ene med det andre går galt, at det kommer flodbølger inn på flere kanter og at det kjennes ut som om alt er en kamp. Og du, mye av det er kamp. Når vi velger å helhjertet elske, lyde og følge Herren så er vi målskiver for djevelen og hans hær. Det er ikke populært på den kanten at noen virkelig legger iver og krefter inn på å søke Herren og leve i overgivelse, det møtes med angrep og brennende piler på mange kanter.

Det er svar å få for dere som sliter og kjemper og er litt overveldet av hva som skjer, og svaret er Jesus. Jesus. Han som led for at du skulle få finne frelsen. Han som ble adskilt fra Gud for at du skulle slippe. Han som bar straffen for at du skulle bli frikjent. Han som oppstod igjen slik at vi også skulle kunne få del i alt som er Hans. Vi er satt i himmelen med Kristus og vi har mulighet til å bli overrøst med godhet, nåde og fred i Herren, vi kan glede oss i Ham og over alt han er og har gjort, vi kan springe til ham med all vår uro og våre spørsmål, vi kan hvile i visshet om at han vil hjelpe oss. Når vi følger Gud er vi trygge, uansett hva vi møter. (anbefaler å lese Ef. 2: 4-7 sent og flere ganger)

Er dagene tunge og er det hett rundt ørene dine? Søk inn til Herren og bruk mer tid med ham enn du pleier. Noen ganger trenger vi ekstra lange bad i Guds Ord og i Herrens nærvær for at vi skal oppleve at innsiden vår roer seg ned og finner hvile og nye krefter.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har  på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

 

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER