DRØMMEREN, PRATMAKEREN OG GJØREREN

Herren svarte:  «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! (Luk. 12:42-43)

En mann har tre sønner som alle får den samme oppgaven. Faren forteller at han skal ut på en reise og vil at de tre guttene skal forvalte en lik sum penger mens han er borte. Hvordan de skal bruke ressursene, har faren beskrevet i et lite hefte. Heftet er i en lukket konvoutt og de får ikke lov å åpne denne før ett døgn etter faren er reist.

Dagen etter faren er reist samles de tre guttene rundt bordet og snakker om den store ære de har fått, tenk at faren har slik en tillit til dem, tenk at de skal forvalte 5 millioner hver! De smiler og klapper hverandre på skuldra når de går. Dette skal de klare!

Eldsten er litt av en drømmer og der han sitter i huset sitt på kvelden med konvolutten i hånd, drømmer han om alt han kan gjøre med pengene. Om hus og bil, om reise og organisasjon, om hvordan han kan gjøre noe stort. Men oppslukt som han er, glemmer han helt å åpne konvolutten. Den forblir uåpnet etter som dagene går, men drømmene og idèene de får bein å gå på etter som han forteller venner og bekjente om hva han kunne tenke seg.

Den mellomste gutten har alltid vært god til å snakke for seg og det blir mye prat denne gangen også. Han har åpnet konvolutten og kikket fort over sidene, ordene hus, garasje og hage husker han, men ikke s mye mer. Men prate, det kan han. Han forteller både brødre og venner om hvor fint og flott huset skal bli, om den vakkert utformede hagen, om alle de utsøkte detaljene og mye annet. Praten strømmer på etter som tankene får ord på seg.

Den yngste sønnen kommer hjem og setter seg ved bordet. Han ser med en smule ærefrykt på konvolutten og trekker pusten før han åpner den. Han leser sakte gjennom ordene fra faren, ikke bare en, men tre ganger. Så setter han seg ned og skriver tanker ned, han søker opp mulige hjelperes navn og han lager en tidsplan. Dagen etter er arkitekt på plass og en byggmester som skal ha overoppsyn. Det hele går sakte men sikkert framover, og etter et par uker er de klare til reise veggene. Brødrene står og kritiserer og snakker om hvor mye større og flottere det de skal bygge vil bli, men minstegutt overhører dem og styrer arbeidet videre med kyndig hånd.

Plutselig en dag står faren der, ingen av guttene ventet ham da de trodde de hadde mer tid til å gjøre hva de var satt til. Men uansett hva de hadde gjort og tenkt, der var faren. Den eldste hadde drømmer å presentere for faren, den mellomste en haug av prat og planer, mens den yngste tok faren med rundt i de forskjellige rommene og fortalte hva som gjenstod og hvordan det ville bli. Han viste også fram tegningene, tidsplanen og oversiktsbudsjettet.

Hvem tror du faren er mest fornøyd med? Drømmeren, pratmakeren eller gjøreren? Hvem er du av disse?

Jesus kommer snart igjen for å hente alle sine.
Er du en trofast forvalter og tjener over det kall og de ressurser Gud har gitt deg?

Noe så kjedelig og uinteressant tenker flertallet av dere nå, men jeg lover at leser du videre vil det komme en ting og to å tenke over. For det første; de fleste kristne vet at vi er kalt til å be for styresmakter og ledere og for det andre, fåtallet gjør det.

Vi oppfører oss ofte som om at vi kan velge hvilke ledere vi vil be for og så sier vi heller forbannelser over de vi ikke liker, men det kan vi ikke. Som kristne er vi kalt til å be for dem som styrer og leder, uavhengig av om vi er enige i deres standpunkter eller ikke. Vi kan ikke la være å be for regjeringen fordi det parti vi liker best ikke er med, like lite som vi kan la være å be for vår kommunes folkevalgte fordi eget parti ikke kom til stor nok makt. Vi gir oss selv tillatelser som Guds ord ikke åpner opp for. Vi skal be for våre ledere, punktum. Vi ber om at de tar gode valg, at de styrer til folks beste, at de skal bli kjent med Jesus og at de skal ha helse og visdom til å stå opp for fellesskapet.

Når vi velger å sette egne personlige preferanser foran hva Guds ord sier så er det vi som er på villspor. Eller sagt på en annen måte: Er det noe i Bibelen vi er uenige i, så er det oss som har feil, ikke Guds ord. Guds Ord sier at vi skal be for styresmaktene og at det vil være til vårt beste. Jeg har flere ganger bete meg merke i noe profeten Jeremia skriver til de som er bortførte, de skal jobbe for Babels beste og be om fred for byen fordi at når det går godt for byen vil det også gå godt for jødene. Har byen de er i fred, vil de også ha fred.

Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred. (Jer.29,7)

Dette stemmer godt overens med hva Paulus skriver til Timoteus, samtidig som Paulus minner oss om at det å be for ledere er godt og behager Gud.

Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. (1.Tim.2,2-4)

Vi har en tendens til å klage på folkevalgte når ting går i en retning vi ikke liker, men er dette virkelig sannheten? For våre folkevalgte kan ikke forandre menneskers hjerter, de kan kun lage lover som regulerer atferd, bare Gud kan forandre hjerter. En lov forandrer ikke noe menneske, den kan kun regulere eller straffen et menneskes oppførsel. Er det ikke mer sannsynlig at det at vi ikke ber trofast for våre ledere er hovedårsaken til all uro og misnøye vi ser enn at «feil folk» leder? Rom.13,1 sier at det finnes ikke myndigheter uten at de er innsatt av Gud og har vi da rett til å la være å be for dem? Og det er mye misnøye og klaging ute og går blant kristne. Det er enkelte som ikke kan gå en dag uten å poste ett innlegg av en eller annet slag som anklager deres politiske motstandere eller mennesker som er uenige med deres ståsted, eller de bruker timer på å klage over gjeldende politikk og beslutninger og menneskers udugelighet og manglende forstand. Tenk hvor annerledes ting hadde vært hvis all den tiden som går med på «post- og klage»-veggen hadde vært brukt i bønn for myndigheter og lederskap i stede?

Hva kan vi egentlig forvente av våre ledere hvis vi ikke gidder å be for dem en gang?

Det er et trekløver som står bak makten, men det er ikke:
– folkevalge på nasjonalt, regionalt eller kommunalt nivå. Heller ikke
– de tre statsmakter: Utøvende (konge med regjering), lovgivende (storting) og dømmende (domsstoler)

Det trekløveret som står bak makten er Faderen, Sønnen og Ånden!
og det er til dem vi skal ha vår største troskap og det er hit vår bønn om hjelp for land, ledere og oss selv skal vendes.

Salme 12 var min lesning i går og som vanlig var det noen vers som stakk seg ut for min del. For det første liker jeg den ærlighet vi finner i salmene om at noen ganger opplever de rettferdige både å bli undertrykt og foraktet og det andre er at det alltid pekes på at Gud vil komme nettopp de nedbrutte og svake til hjelp (v6 og 8-9). Det tredje punktet er at Guds Ord alltid fremstilles som viktig i alle ting og at det er rene, sanne, levende, retningsgivende og livgivende ord (v7).

«Jeg vil berge den som blir foraktet» sier Gud igjennom salmisten i vers 6 og dette er ord som ble trøst for mitt hjerte, og det fikk meg igjen til å tenke på salme 91 som kanskje er en av de salmene flest mennesker vender seg til når de trenger trøst. Der finner vi mange gode løfter om at Gud vil komme de rettferdige til hjelp og det vektlegges at de som kjenner Herrens Navn er trygge. Å kjenne Gud er det samme som å ha et nært forhold til ham, og nettopp det viser salmen oss. Den rettferdige søker skjul hos Gud, stoler på Gud og legger sin bønn fram for Gud og Gud gir gjensvaret:

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»

Sal. 91,14-16

Hva jeg ble sittende å tenke på er hvilke måter kommer Gud oss til hjelp når vi sliter, og spesielt: Hvordan trøster Gud oss? Vi leser i brevene at Gud er vår trøster og at han rikelig gir oss trøst når vi har det vanskelig, men hvordan skjer det? Jeg tenker at det er et trekløver som hører sammen, og selv om de egentlig ikke skal skilles, så er det noen ganger bare to av dem vi kan sette vår fulle tillit til.

Guds ord
Gud bruker sitt ord til å bringe oss trøst. Han gjør det gjennom å minne oss om hans godhet, nåde og kjærlighet mot oss, gjennom å minne oss om løfter og gjennom andre tekster. Det er forunderlig hvilke tekster Gud noen ganger velger å bruke, men han vet å gjøre sitt ord levende og virksomt for oss slik at det bringer oss trøst.

Guds barn
Vi skal fungere i fellesskap, vi er og blir familie og familie skal holde sammen. Men, dette er det punktet som nødvendigvis ikke alle har til stede i deres hverdag. Ikke alle kristne har trossøsken de kan stole på at kommer dem til trøst, oppmuntring og unnsetning når det er behov. Men det skal egentlig være slik, kristenlivet skal være fellesskap mellom mennesker som er født på ny og vi skal søke hverandres beste. Og det at det kommer gode ord, påminnelser om Guds løfter og annet til oss fra søsken som er blitt minnet på oss, er til rik oppmuntring og bringer trøst og styrke til å fortsette.

Guds Ånd
Den Hellige Ånd blir kalt trøsteren, og dette må vi aldri glemme. Gud er i oss, han bor i oss ved sin Ånd og det er ikke bare fordi vi trenger kraft til å stå støtt i troen, det er også fordi vi trenger den trøst som bare Gud kan fylle våre hjerter og tanker med. Gud vet hva vi trenger, og det er kanskje ikke alltid hva vi føler for, men vi kan stole på at når vi ber Gud om hjelp og legger livene våre i hans hender så vil han alltid komme oss til hjelp. Vi er vel ikke så flinke å be Gud om å trøste og styrke oss ved sin Ånd som vi burde være…

Må Guds trøst bli deg rikelig til del, både gjennom GUDs ord, GUDs barn og GUDs ånd. Og husk at når vi mottar Guds trøst så har det dobbel funksjon, Gud hjelper oss samtidig som han utruster oss til å hjelpe andre.

3 livsviktige sannheter å huske når alt raser sammen, når ingenting ser ut til å virke og alt bare er vanskelig å feil. Husk og si høyt: Gud i meg, Gud med meg og Gud for meg. Bevar sannhetene fremst i panna og minn deg selv på dem ofte.

1. Gud i meg
   Gud har gitt oss sin Ånd, Gud er med oss alltid. Han kan ikke være nærmere oss enn han er.
   * Vi er vitner om alt dette, vi og Den hellige ånd som Gud har gitt dem som er lydige mot ham. (Ap.gj. 5,32)
   * Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom. 5,5)
   * Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. (1. Kor. 2,12)
   * Ta vare på den vakre skatten som er betrodd deg, ved Den hellige ånd som bor i oss! (2.Tim. 1,14)
   
2. Gud med meg
   Gud er alltid med oss, dette var noen av Jesu siste ord til sine, og Gud holder alle sine løfter.
   * Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matt. 28,20b)
   * Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41,10)
   * Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går. (Jos. 1,9)
   * Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. (5. Mos. 31,6)
   
3. Gud for meg
   * Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? (Rom. 8,31)
   * Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3,17)
   * Velsignet er Herren dag etter dag! Gud er vår redning, han bærer oss. Vår Gud er en Gud som frelser, hos Gud Herren er det utgang fra døden. (Sal. 68,20-21)
   * Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. (Ef. 2,4-5)

GUD I OSS, GUD MED OSS, GUD FOR OSS!

Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. (2. Kor. 2,14)

Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! (1. Kor. 15,57)

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.

Jer.29,11-14a

Da Gud berget Israelsfolket ut av Egypt så var ikke planen Hans bare å få dem ut, det var også å føre dem inn i det lovede landet. Guds løfte inneholdt både frihet fra undertrykkelse og nytt liv. Akkurat slik var det med frelsen også, Gud tok oss ikke bare ut av mørkets rike, han tok oss også inn i lysets rike. Og slik gjelder det for de ting vi ber Gud om i dag også, Gud vil ikke bare ta oss ut av de ting som binder og holder oss nede, Han vil også føre oss inn i noe nytt.

Vi har lett for å be Gud om å hjelpe oss og fri oss ut, men så stopper vi der. Det blir som om Gud skulle tatt Israel ut av Egypt og plassert dem på grensa til løfteslandet uten å føre dem inn. Det er som om Gud skulle tatt oss ut av mørket, men ikke satt oss over i lysets rike. Det er ikke slik Gud gjør det, når Gud tar oss ut av noe, så har han også noe nytt og bedre å ta oss inn i. La oss be ikke bare om å bli fri, men også om å bli ført inn i det nye. Vi vet kanskje ikke hva det er, men Gud vet, og vi kan be han vise oss og hjelpe oss til å se. Se, ikke kun ved våre naturlige øyne, men med de åndelige, for ofte er det slik at hva som i det menneskelige ser smått og vanskelig ut, i det åndelige er en stor og åpen dør inn til åndelige rikdommer for både oss selv og mennesker rundt oss.