Mens jeg stod og skrelte gulrøtter i går kom jeg plutselig på alle de morsomme grønnsakene vi hadde som små! Om det var tisseman-gulrot eller troll-sellerirot, det var mye mer rart å finne oppi posene den gang. I dag skal det være rett og pent, og jo jeg forstår det ift miljøutslipp, men jeg savner å dra potetansikt og annet ut av poser. Det er så ensformig det som er nå til dags, ikke all den gleden og fantasien som vi tidligere fikk servert under middagsforberedelsene.

Og tankene gikk til oss, vi skal passe oss for å bli for ensformige og like. Vi er alle unike og på et eller annet vis er det noe rart, morsomt og merkverdig med oss alle. Vi er ikke ment å være like, men likevel er det en tendens til at vi gjemmer særegenhetene og prøver å passe inn.

I Guds menighet er det ekstra ille at det er slik, og enda verre at det kanskje er noen av de miljø som har stort press på at man skal være like hverandre. Meningen har alltid vært at vi skal finne oss selv i Kristus og at vi skal likedannes Jesus, men det er ikke det samme som hva mange oppfatter menigheter sier: Kom til oss og bli som oss. Vi må kunne være oss selv slik vi er, med finurligheter og særegenheter av alle slag, det er jo det som er spennende, givende og utfordrende med mennesker og fellesskap, vi er ikke like men vi skal fungere sammen. Det vil selvsagt bli uenigheter og vanskeligheter, men slik er det i alle sammenhenger, når mennesker er sammen oppstår utfordringer og konflikter. Men det viktigste er ikke enighet, men enhet. Jeg sa til en av guttene for ett par måneder siden at det er ikke meningen at du skal slutte å være deg selv, men du må finne en måte å fungere sammen med andre på og i samfunnet.

Da middagen var ferdig ble gryta satt på bordet og jeg tok turen ut. Bilen skulle settes ned på verksted og jeg startet turen over heia. Det er ett par hundre meter som er litt smalere enn vanlig og mange synes også svingene der er ugreie, og der opplevde jeg på den turen. Det var ikke vanskelig å se på ho eine som kom mot meg at hun likte ikke at andre skulle passere henne mens hun var på det stykket. Blikket gikk frem og tilbake og uroen var skrevet i ansiktet. Hun var ikke trygg på sine ferdigheter i den situasjonen og hun var ikke trygg på bilisten som kom mot henne. Hun trengte rett og slett litt mer plass enn erfarne bilister gjør, og når hun ikke fikk det ble det guffent for henne. Akkurat som vi kan oppleve det litt guffent å være oss i enkelte sammenhenger. Kanskje fordi vi ikke er trygge på oss selv, kanskje fordi vi ikke har nok erfaring eller kanskje er det noe nytt? Vi har behov for litt større rom og litt større tålmodighet, tilrettelegging og hjelp enn vi ellers ville hatt.

Vi må være romslige overfor hverandre og vi må hjelpe hverandre til å være både tro mot Gud og tro mot oss selv. Vi skal ikke streve etter å bli like hverandre, men etter å bli mer lik Jesus på en måte som passer vår personlighet. Jeg-et mitt skal ikke utviskes av troen, det skal styrkes slik at jeg våger å være ærlig om hvem jeg er samtidig som Jesus får stråle igjennom meg. Hans natur skal ta over for det kjødelige i meg, men jeg skal fortsatt være meg.

Jeg kom hjem til to mette gutter og fikk selv sette meg ned å spise passe varm mat, ganske ok det da! Og selv om det ikke var tissemann-gulrot eller potetansikt oppi lapskausen så mettet og gjorde den godt og det tar meg til siste punkt for i dag: De grønnsakene jeg mimret om kunne se rare og morsomme ut, men de gjorde akkurat samme nytta og gav akkurat samme næring som de rette og kjedelige gjør. Det er mennesker blant oss som enkelte opplever som litt rare og merkelige og som blir sett ned på av andre kristne på grunn av det. Det forventes ikke at de skal gjøre like mye for Gud som andre mer «normale» mennesker. Det er en farlig holdning og vi må den til livs. Den kraft som bor i dem, den Gud som bor i dem, er den samme som bor i deg og meg. De kan kanskje oppfattes som litt merkelige, men for Gud er de dyrebare barn og viktige redskap. La oss huske hvem Gud sa han utvalgte og ville bruke; ikke mange av de dyktige, pene og strigla, men de som blir sett ned på og tilsidesatt (fritt gjengitt). Gud er like mektig tilstede i og gjennom deres liv (ja noen ganger mer) som i A4-menneskers liv.

Kanskje tenkter du som jeg gjorde i går kveld, at i dag er det bare en helt vanlig mandag. Eller, hva vet jeg om du har spesielle avtaler, har bursdag eller kjenner andre som har merkedager, men for de fleste av oss er det nok en helt vanlig mandag.

En mandag der vi ved våre ord kan få løfte opp andre, bygge selvtillit i dem og gi dem litt varme.
En mandag der vi kan få rekke ut en hjelpende hånd til noen som trenger det.
En mandag der vi kan legge litt ekstra iver i våre oppgaver og til og med slenge med noen ekstra smil.
En mandag der vi kan glede oss over at vi faktisk får en ny uke og minne oss selv om at i dag hjelper Herren, og skulle morgendagens behov være større, så er Gud klar til å hjelpe når i morgen blir i dag.
En mandag der vi kan få glede oss over frelsen.
En mandag til å velge å stole på Herren selv om alt vi føler og ser sier at det er umulig.
En mandag der vi kan vandre i ferdiglagte gjerninger og hvile i vissheten om at Gud er med oss.

En helt vanlig mandag,
men med Gud ved vår side så kan mye av det vanlige få et lite «himmeldryss» på seg og bli til noe ganske fantastisk! Det helt ordinære kan bli ekstraordinært når Gud rører ved det og det som er helt naturlig kan ved Guds Ånd bli overnaturlig.

Ha en velsigna og god helt vanlig mandag!

En ny start, hvem kunne ikke tenkt seg det? I alle fall jeg. Det er mye jeg kunne tenkt hadde startet på nytt, men som ikke vil. En ting som starter på nytt i dag er det nye kirkeåret og det fikk meg til å tenke litt. Teksten i dag er fra Lukas hvor Jesus leser en profeti i Jesaja om seg selv og han sier også at i dag er disse ordene oppfylt. Ord om en redningsmann som skulle komme og som skulle bringe inn et nådens år fra Herren.

Den ene adventsstaken min fikk helt nye lys, men det gjorde ikke den med kubbelys i. Jeg vet jo at det var ikke så mye de ble brennendes i fjor og siden formen var særdeles dårlig da jula skulle bort, ble alt bare puttet inn i et skap. Da jeg hentet det hele fram i går så bestemte jeg meg bare for å bruke videre de lys jeg hadde og bare endre rekkefølgen på tallene.

Slik er det litt med den nye starten, det nye året, vi går inn i nå også. Vi har alle mye med oss, samtidig som vi får begynne på ny. Vi starter ikke bare med blanke ark og fargestifter, men sammen med de blanke bringer vi med oss både fargerike og glade ark og ark som er farget mørke og tunge, men sammen utgjør de oss og vårt liv. Den nye starten dreier seg ikke om å utviske alt som var, men å få nytt lys og nytt perspektiv over hva vi allerede har og også, gi noe nytt inn i det.

Et nådens år fra Herren, trenger vi ikke alle Guds nåde og det mer og mer? Hva dagen minner meg om er at den konge som kom som baby er min rettferdighet og min styrke, den frelser som bragte fred mellom meg og Gud og som utav sin store kjærlighet gav sitt liv for meg. Og ikke bare nok med det, men den kraft Gud reiste ham opp med er blitt tilgjengelig for meg når jeg søker tilflukt hos ham og lever i Ånden. Guds nåde til oss er ikke at alt blir borte, men at ved Hans nåde og hjelp får våre medbragte ark nye farger og nytt innhold. I sorg opplever vi trøst, i glede opplever vi forventning, i uro opplever vi fred og i alt så opplever vi at Gud elsker oss og kom til oss- og han vil fortsette å komme til oss, med nåde, kjærlighet og godhet.

Må din adventstid bli fylt med både forventning og gledelige stunder, og så ber jeg at du opplever omsorg fra både mennesker og Gud og at du skal ha hva du trenger både for hverdagen og for å kunne gi gaver og gleder til andre. Gud velsigne deg rikelig, dyrebare søster og bror, du er dyrebar og Gud ser deg, din sak og ditt liv.

I går ble det postet et adventsrelatert innlegg på den andre bloggen, det finner du HER. Minner også om at det er adventskalender på den andre bloggen og du finner bilde med lenke oppe på høyre side av denne bloggen.

Jeg skal være helt ærlig med dere å si at denne uka har jeg kjent mye på både smålighet og det å være liten og føle seg mislykket. De henger sammen, selv om vi kanskje ikke alltid ser det. Men når vi er smålige i forhold til andre så er det enten fordi vi har dårlig selvbilde eller fordi vi selv vil ha hva andre har. I mitt tilfelle, begge deler.

Jeg er blitt spurt av ett par stykker om ikke jeg vil støtte tjenesten som en kjenning står i, og han har virkelig en gudgitt gave innen sitt område, men jeg har ikke. Fordi jeg har kjent på smålighet og følelsen av å bli oversett og ikke verdsatt. Jeg vet også at enkelte da tenker automatisk: Da må du jo støtte ham for å ta knekken på den småligheten du sier du har. Og det høres fint ut, men vil det at jeg støtter ham gjøre min innside ren og hel igjen? Vil det at jeg støtter ham fikse mitt egentlige problem? Det ville ikke, det ville bare vært å sette plaster på et sår som trenger grundig rens.

Jeg har mange ganger følt at hva jeg gjør er lite, smått og ubetydelig og for meg er dette en tilbakevendende kamp. Det er få som står opp og gir gode tilbakemeldinger offentlig og når jeg da opplever hva jeg gjorde denne uka, at mennesker som har kjent til min skriving i ett tiår og aldri har sagt noe positivt, er så raskt ute med ikke bare å løfte opp men også løfte frem denne broderens nye tjeneste, da kjente jeg skuffelse, sårhet og smålighet grep meg. Og jeg er ikke interessert i å plastre det bort, jeg vil fjerne roten til den betennelse som er i det sår jeg har.

Jeg har så lenge jeg kan huske båret med meg en usikkerhet om egen verdi og viktighet. Jeg vet at jeg har flere mennesker rundt meg som er glad i meg, men jeg sliter med å føle det slik. Jeg har selvtillit, men selvbildet er ganske skrantende. Når jeg får ei uke der formen er dårlig og det i tillegg kommer slike ting, da forsvinner mitt forsvar og jeg kjenner det meste treffe dypt i hjertet. Og tankene om at jeg bare kan gi opp, bare kan la være å prøve å hjelpe fordi alt bare ramler sammen og blir enten veldig lite eller ingenting, er mange og sterke. Og jeg vet at nå er det ikke tiden til å ta avgjørelser i det hele tatt fordi de da ville vært basert på mine sår og ikke på hva Gud ønsker.

Jeg ønsker mest av alt å leve et liv som gleder Gud og som er til hjelp for andre, men i tunge tider blir det litt tøft. For, det er liksom ingen som kommer å klapper deg på skuldra og sier: Jeg er så stolt av deg! Du kom gjennom denne dagen også! Fantastisk gjort! og det er mange ganger det eneste (utenom middag, litt husarbeid og litt snakk med gutta) som jeg kan vise til- jeg kom igjennom enda en dag. Jeg overlevde, men jeg ønsker å leve (standarduttrykk ift ME er: Det tar ikke livet av deg, det tar livet fra deg).

Småligheten kommer når jeg står oppi tider der jeg prøver mitt beste men ser lite skjer og så opplever at andre både roses i skyene, løftes fram eller opplever den ene velsignelse etter den andre. Da setter mitt såre ego inn og jeg må kjempe, for jeg ønsker virkelig å støtte og oppmuntre andre, men jeg vet at det beste er å ta tak i hva som rører seg i eget hjerte før jeg gjør det- for da kan jeg gjøre det helhjertet, som en kjærlighetshandling, og ikke bare fordi det er riktig, som en plikthandling.

Vi er flinke til å bare sette plaster på de sår som plutselig dukker opp, men kanskje vi skulle la de såre og vonde følelsene få jobbe litt mer? Gi dem tid og samtidig søke Gud både for visdom og legedom. Er vi villige til å gå inn i en periode med dyprens, i stede for å bare plastre over, så vil vi komme ut som helere mennesker. Behagelig er det langt fra, men du hvor herlig når den dag kommer når Gud lar sin olje salve våre indre sår og han bringer legedom til vårt hjerte og vår sjel. Jeg vil heller tåle den smerten det er å stå i den kampen som raser fram til Gud sender sitt ord og leger meg enn å bare plastre over mine kjødelige svakheter og fortsette som ingen ting har skjedd.

Når slike uker som dette kommer da kjenner jeg virkelig at jeg blir prøvd på hva jeg egentlig vil: Vil jeg daglig ta opp mitt kors? Vil jeg daglig dø fra selvet? Vil jeg virkelig? Jeg vet hva jeg vil, jeg vil ære Gud med mitt liv og det betyr også at jeg ønsker død over småligheten som råder i meg, og en dødsprosess kan være smertefull, men nytt liv vil gjenoppstå når Guds tid for det er der.