trøst

av

2. søndag i advent

Da Jesus ble født var det ikke første gang verden fikk høre at en frelser er dere født. Dette hadde blitt forutsagt flere ganger opp igjennom historien i hva vi kaller profetier. Det er en nøyaktighet over de bibelske profetier som vi ikke finner andre steder, ja noen ganger helt ned på detaljnivå. Dette viser oss at Guds ord er sant og at Gud kjenner slutten fra begynnelsen og også er den som står bak hva som har skjedd og vil skje.

Jesus ble født i brødhuset, eller, Betlehem. Brødhuset er faktisk betydningen av den lille byens navn og det er jo passende at det barn som senere, som voksen mann, skulle si at han var livets brød ble født der. At Jesus ble født av en jomfru har flere viktige poeng, blant annet den at Jesus ikke fikk med seg syndenaturen som vi mennesker har og det var også bevis på gudommelig inngripen. Gud har tidligere reist opp store gudsmenn gjennom kvinner som var barnløse, men dette tar det hele til et nytt nivå.

Det er mange profetier som pekte fram mot Jesus, men de har alle noe til felles: Menneskene forstod dem ikke skikkelig før de skjedde og faktisk heller ikke helt da det skjedde. De ble ikke forstått da de skjedde fordi menneskers hadde gjort seg opp sine meninger om hvordan ting skulle skje og med det fikk de ikke med seg hva Gud gjorde. Dette er viktig å huske for oss i dag også. Det er bibelske profetier og løfter som ikke er oppfylt enda og mange har sine meninger om hvordan ting skal skje, men vi må tråkke varsomt i det profetiske landskap og ikke ta ut av tekster hva Gud ikke har satt der. I Guds tid vil alt skje slik han har lovet og sagt, og da vil vi se og forstå mer på et øyeblikk enn hva mange ukers undring vil gjøre nå.

Nettopp det med brødhuset og de fremtidige hendelser var hva jeg satt og tenkte på i dag. Jeg er takknemlig for at jeg kan sukke til en som er livets brød og vann når jeg selv er tom og kraftløs. Jeg er takknemlig for det håp som ligger i løftet om en evighet med Gud, men også i løftet som Jesus gav om at han er med hver eneste dag. Vi ser og forstår ikke alltid hvorfor våre liv er som de er, ei heller hvordan Gud virker i og gjennom våre liv, men i alle ting og til alle tider kan vi hvile i vissheten om at hva Gud har sagt og lovet, vil skje. At Jesus kom som han gjorde og levde som han gjorde beviser nettopp dette. Når alle de profetiene og løftene er oppfylt så nøyaktig kan jeg uten å tvile stole på Guds ord og løfte til meg om at han er den styrke og klippe jeg trenger og uansett hva jeg går igjennom er han med, baner vei og passer på meg. Guds ord står fast til evig, fordi det er Guds ord.

Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager. Derfor skal han overgi dem, helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født. Da skal resten av hans brødre komme tilbake til Israels barn. Han skal stå og gjete i Herrens kraft, i Herren sin Guds høye navn. Og de skal bo trygt, for nå rekker hans makt til jordens ender. Og han skal være fred.

Mika 5,1-4a
av

Frelseren kom for oss alle

Adventstiden er allerede i gang.
For noen bringer det smil og glede,
mens for andre bringer det tårer og sorg.
Ikke vet jeg hva som er tilfelle for deg,
kanskje det ene eller kanskje litt begge?

For de som ser med glede og forventning
er kanskje livet ganske greit til normalt?
De har hva de trenger,
de klarer seg greit nok
og er stort sett fornøyd med hvordan ting er.

Men det finnes en skare som i det skjulte
gjemmer sine tårer og sukker i stillhet,
for nå er tiden de fryktet kommet nær.
Tiden som gjør sårene vondere
og tankene tyngre og mørkere.

For oss alle Frelseren kom.
Fattig eller rik, aktet eller sett ned på,
stor eller liten, alene eller inkludert,
han kom til oss alle med fred i fra Gud.

En tid med forventning og en tid med sorg,
en tid med glede og en tid med tårer,
advent er her med alt hva det bringer,
og uansett hva vi går i møte,
Jesus er her for oss alle.

Underfull rådgiver,
Veldig Gud,
Evig far,
Fredsfyrste,
Frelser,
Forsoner,
Fred,
Konge og Herre,
Helbreder og
Gjenoppretter,
Trøster og
Hyrde,
Venn og bror,
Jesus er her for oss alle,
og i ham er hjelp for alt hva tiden bringer.

La takknemlighet for alt det gode,
stige til himmelen opp.
La tårene som stille renne,
være bønner vendt mot Far.
La gleden som fyller hjerte,
være lovprisning til Gud i det høye
og la smerten som verker i det indre
være rommet der Gud får gi legedom.

Det var for oss alle at Jesus kom,
og for oss alle er han alltid nok.
I glede og sorg,
med latter og tårer,
vi alt til ham kan bringe,
og stole på at han elsker oss.

For oss alle Frelseren kom.
Fattig eller rik, aktet eller sett ned på,
stor eller liten, alene eller inkludert,
han kom til oss alle med fred i fra Gud.

av

Ikke gjem historien din (1)

I første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt hole deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

av

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

av

Hvor finner jeg håp?

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Versene over har fulgt meg i flere år. Jeg husker fortsatt godt første gangen de virkelig ble levende for meg. Jeg hadde hatt en beintøff tid og kjente at jeg var langt forbi meg selv, jeg klarte bare ikke mer. Jeg hadde i lange tider gått og sukket til Gud om hjelp, men omstendighetene ble mørkere og sjelen mer og mer stille. Troen forsvant ikke, jeg visste Gud kunne alt, og jeg fortsatte å klynge meg til ordene om hans trofasthet.

I de tidene kjente jeg ikke at Gud var nær, jeg kjente bare smerte, fortvilelse og stillhet. I de tidene visste jeg at Gud var der, for Han har lovet å alltid være med.

Etter den tiden, da jeg «fant» disse ordene i salmene (som jeg hadde lest titalls ganger før) ble de levende for meg. Jeg visste hva de betydde fordi jeg hadde levd der. De var sannhet for meg fordi det var akkurat hva jeg hadde opplevd, Guds nåde og trofasthet mot meg i og gjennom en tung og vanskelig tid.

Jeg fant plutselig igjen noen ord jeg skrev for 2-3 måneder siden. De ble rablet ned på en lapp en sen kveld og tanken var å skrive ferdig senere, slik er det ikke blitt. Men her får du den spede begynnelsen.

I Gud alene mitt håp må være
hvis jeg skal stå når stormen rammer.

I egen kraft vil det håpløst være
å finne feste når foten sklir.

Er du i en tid i livet der du føler du henger i tynn tråd og ikke vet ut eller inn? Gud er der og han er din hjelper. Jeg vet du nok ikke opplever det slik, men jeg oppfordrer deg til å fortsette å tro. Tro skal ikke være basert på følelser, omstendigheter eller tanker, men på Guds ufeilbarlige løfter. Tro at Gud er den han sier han er. Din Far, din hjelper, din styrke, ditt sterke vern, din trøster, din glede, din fred, din nærmeste venn, din veileder, din forløsning, din frelser. Du er Gud sitt elskede barn og han vil aldri forlate deg eller svikte deg.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.
(Sal. 121:1-5)