Ikke gjem historien din (1)

I første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt hole deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

Hjerteknusende opplevelser

– ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. (Luk. 2:35a)

Simeon har akkurat gitt en fantastisk lovprisning til Herren og jeg ser for meg at han så trekker pusten dypt og med tårer i øynene forteller Maria hva som kommer til å skje. Hennes barn vil bringe mennesker på valg, noen føres til fall og andre til oppreisning. Og så kommer dagens vers: – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Det kan ikke ha vært lett for Simeon å dele disse ordene og for Maria å høre dem, selv om hun mest sannsynlig ikke forstod hva de betydde. Men jeg tror Maria gjør med denne stunden og disse ordene hva vi har lest tidligere, bevarte det i sitt hjerte og grunnet på det(Luk. 2:19).

Maria får nok med seg mange spesielle erfaringer, ord og løfter etter som årene går og hun og Josef oppdrar Jesus. Det skjer sikkert ting de ikke helt kan forstå og det er nok tider der de tviler på de ord de hørte, men jeg tror at Maria alltid bevarer ordene i hjertet. Tidvis tar hun dem fram, tenker over dem og deler dem når det passer seg. Akkurat slik dagens foreldre bevarer det gode om barna i hjertene, tenker på det, gleder og undrer seg og tidvis deler det med andre.

Mange år senere kommer dagen hvor ordene Simeon sa blir virkelige. For Maria, som mor, må det ha vært hjerteskjærende, hjerteknusende og helt uforståelig å se på at hennes gutt er torturert på det verste, blir hengt uskyldig opp på et kors, opplever ubeskrivelig smerte og utsettes for hån og spott. Hva må hun ha opplevd? Kanskje som Simeon sa: Gjennom din sjel skal det gå et sverd? Jeg tror at i det øyeblikk er det noe som knuser og dør i hennes hjerte, for jeg tror at Maria, som disiplene, ikke helt forstår Jesu ord om at han vil komme tilbake.

Mange av oss kan til en viss grad forstå hva som må ha rørt seg i Maria sitt hjerte fordi vi har opplevd ting som er så forbi tåleevne og forståelse at hjertet ble sønderknust og sjelen som spiddet med sverd. Vi kan identifisere oss med dette, kan vi ikke?

Men hva vi ikke må glemme er: Alt dette var etter Guds hensikt og plan. Da Maria fikk beskjeden om at hun skulle bære fram Guds sønn, var korsfestelsen allerede forutbestemt. Maria tok på seg en oppgave, et kall, som en dag ville knuse hennes hjerte totalt. Hun visste og forstod det ikke, men slik var det, og det var slik fordi Gud hadde bestemt det. Men det slutter ikke her. Den stund som ble den verste i Maria sitt liv, er også den stund i historien som har bragt størst fred, velsignelse og rikdom til verden. Det er slik at den dypeste smerte og den største seier er uløselig knyttet sammen.

Kanskje kan vi ikke forstå hvorfor vi opplever ting som knuser vårt hjerte så totalt, men vi kan stole på at legger vi alt i Guds hender vil det bringe rikdom og velsignelse med seg. Når vi sier ja til Guds kall, betyr det ikke at vi er fri fra hjertesorg og annet, ofte kommer de mørkeste stundene og hardeste kampene etter vår aksept av kallet, men når vi går sammen med Gud kan vi stole på at alt vil samvirke til det gode (Rom. 8:28) og at hvetekornet som faller i jorden og dør, vil bringe rik frukt (Joh. 12:24).

Hvor finner jeg håp?

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Versene over har fulgt meg i flere år. Jeg husker fortsatt godt første gangen de virkelig ble levende for meg. Jeg hadde hatt en beintøff tid og kjente at jeg var langt forbi meg selv, jeg klarte bare ikke mer. Jeg hadde i lange tider gått og sukket til Gud om hjelp, men omstendighetene ble mørkere og sjelen mer og mer stille. Troen forsvant ikke, jeg visste Gud kunne alt, og jeg fortsatte å klynge meg til ordene om hans trofasthet.

I de tidene kjente jeg ikke at Gud var nær, jeg kjente bare smerte, fortvilelse og stillhet. I de tidene visste jeg at Gud var der, for Han har lovet å alltid være med.

Etter den tiden, da jeg «fant» disse ordene i salmene (som jeg hadde lest titalls ganger før) ble de levende for meg. Jeg visste hva de betydde fordi jeg hadde levd der. De var sannhet for meg fordi det var akkurat hva jeg hadde opplevd, Guds nåde og trofasthet mot meg i og gjennom en tung og vanskelig tid.

Jeg fant plutselig igjen noen ord jeg skrev for 2-3 måneder siden. De ble rablet ned på en lapp en sen kveld og tanken var å skrive ferdig senere, slik er det ikke blitt. Men her får du den spede begynnelsen.

I Gud alene mitt håp må være
hvis jeg skal stå når stormen rammer.

I egen kraft vil det håpløst være
å finne feste når foten sklir.

Er du i en tid i livet der du føler du henger i tynn tråd og ikke vet ut eller inn? Gud er der og han er din hjelper. Jeg vet du nok ikke opplever det slik, men jeg oppfordrer deg til å fortsette å tro. Tro skal ikke være basert på følelser, omstendigheter eller tanker, men på Guds ufeilbarlige løfter. Tro at Gud er den han sier han er. Din Far, din hjelper, din styrke, ditt sterke vern, din trøster, din glede, din fred, din nærmeste venn, din veileder, din forløsning, din frelser. Du er Gud sitt elskede barn og han vil aldri forlate deg eller svikte deg.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.
(Sal. 121:1-5)

Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

Gud blir ikke trøtt av deg

Gud blir ikke trøtt av å elske deg.
Gud blir ikke trøtt av å hjelpe deg.
Gud blir ikke trøtt av å trøste deg.
Gud blir ikke trøtt av å fylle deg.
Gud blir ikke trøtt av å kjempe for deg.
Gud blir ikke trøtt av å forandre deg.
Gud blir ikke trøtt av å bære deg.
Gud blir ikke trøtt av å styrke deg.

Gud blir ikke trøtt av dine tårer.
Gud blir ikke trøtt av din svakhet.
Gud blir ikke trøtt av din vaklende forsøk.
Gud blir ikke trøtt av dine sukk.
Gud blir ikke trøtt av dine bønner.

Gud blir ikke trøtt av deg.
Hans kjærlighet er evig.
Hans nåde er større en du kan gripe.
Hans tanker er håp og framtid for deg.
Han kan gjøre hva han har sagt,
og han vil gjøre det.

Gud blir ikke trøtt av å elske deg og hjelpe deg.
Du er hans dyrebare barn og han er alltid med deg.
Han er trofast, alltid og til alle tider.
Han er alltid der med deg,
og alle dine tider er i hans hånd.

Frykt ikke, du er elsket av Herren.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe. (Jes. 26:4)

Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Sal. 23:6)

Var dette noe for deg? Da vil du kanskje også finne glede og trøst i innlegget 15 ting Gud ikke kan

Neste uke er det høstferie på denne kanten av landet. Vanligvis tar jeg ferie sammen med guttene, men denne gangen kommer det til å bli postet to innlegg i løpet av ferieuken. Ønsker alle ei god helg og god neste uke, og til dere som har ferie: God ferie!

Når sykdom driver mennesker bort

Mange som sliter med kronisk sykdom har erfart at mange mennesker ikke takler dette. Hvordan forholder vi oss til dette? I dag vil jeg minne deg om at selv om mennesker kanskje ikke ser deg, så ser Gud deg.

Sykdom har en tendens til å drive mennesker bort, hvertfall sykdom som varer over tid. Det er enkelte som sier at de har en 6-ukers grense der de ser om noen blir eller går, min erfaring er at etter ca 3 måneder vil du erfare om det er mennesker som vil være sammen med deg eller ikke.

Men så er det slik at når vi blir syke så påvirker det ikke bare mulige nye bekjentskaper, men også de vi allerede har. Det er de som opplever at både familie og venner trekker seg mer og mer bort. De ‘holder’ kanskje litt lenger enn mulige nye, men etter en tid blir de også mer og mer borte. Og det er vondt, det er sårt og det føles vanvittig urettferdig ut.  Kong David sier i Salme 38:12 noe mange kan kjenne seg igjen i: «Venner og de som står meg nær,  holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand.» 

Det er en beskrivelse av hva mange med sykdom opplever, men samtidig gir det oss en liten pekepinne til hvorfor mennesker trekker seg bort og holder seg vekke. De holder seg borte fra min plage, sier David, og det er oftest dette som er årsaken til at vi opplever at mennesker forsvinner ut i periferien. Den smerte, de utfordringer, de plager og begrensninger vi opplever pga sykdom, blir en stadig påminnelse for andre om egen svakhet, dødelighet og manglende evne til å hindre at de selv kanskje ender opp slik. Det er rett og slett for krevende, tungt og belastende for enkelte og hele tiden bli minnet om at de egentlig ikke har kontrollen.

Men selv om vi vet dette, er det like vondt å oppleve at vi blir sittende mer og mer alene tilbake. Det er ikke godt å oppleve at mennesker tar avstand fra oss fordi de ikke håndterer sykdommens utslag. Vi merker at de klarer ikke å se oss lenger fordi sykdommen blir så stor i deres øyne at det stenger for deres evne til å se den oss vi alltid har vært.

Hagar opplevde en tid i livet der alt var mørkt, tungt og vanskelig og hun rømte ut i ørkenen. Det var konflikt mellom henne og hennes frue og oppi dette var hun gravid. Hun har lyst å gi opp, hun orker ikke mer av vanskelighetene. Der ute i ørkenen kommer Gud til henne og taler ord av nåde, visdom og kjærlighet. Hun får klar beskjed om hva hun skal gjøre og også om at Gud vil være med henne og barnet hun bærer. Det er her, i en utrolig fortvilet og mørk stund, at Gud viser en spesiell side ved seg selv- han er «den Gud som ser meg».

Om du opplever at mennesker ikke klarer å se deg lenger fordi sykdommen din stenger for dem eller om du opplever at mennesker holder seg borte fra deg pga sykdommen, vit at Gud aldri forlater deg. Han er den Gud som ser deg, Han er den Gud som kommer nær selv i det tunge og vanskelige og gir nåde, trøst, hjelp og styrke. Om mennesker forlater deg så vil aldri Gud.

Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!  (5. Mos. 31:8)

Du er med meg

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige, 
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, 
min Gud som jeg setter min lit til!»
(Sal. 91:1-2)

Det er kanskje smerte i mørke natten,
men jeg vet at det vil gry mot dag,
for du er med meg.
Det er kanskje frådende bølger og stormvær,
men jeg vet at mitt hjerte vil finne ro,
for du er med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

Jeg vet at det er legedom i dine armer
og at håp vil bryte fram,
du er alltid med meg.
Jeg vet at det er styrke og hjelp hos deg
og at du kjemper for meg,
du er alltid med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.