Andakt

av

Et lite gjensyn #2

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Dette gjensynet er hentet fram fordi det har vært en dårlig dag (og uke til nå) på veldig mange vis. Jeg tok et lite søk på «Gud elsker» på bloggens innlegg og dette var ett av de som kom opp. Håper det bringer noen av dere trøst, slik det gjorde meg. Guds fred og velsignelse. ~Cecilie
Og når dette blir postet en tidlig morgenstund har jeg faktisk halvtårsbursdag oppdaget jeg nå, gratulerer til meg 😀

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

av

Innpakningen er midlertidig

Tittelen er ei linje fra en film jeg så hvor det ble kommentert at den andre lagde så fine gaveinnpakninger. Men jeg ble tenkende helt annerledes på det jeg, for jeg tenkte at jeg gleder meg til den dagen både min innpakning forsvinner og også, den dag vi skal få se Gud som han virkelig er.

Vi vet at vi skal forvandles, men ikke hvordan vi skal bli. Jeg vet bare at det vil bli bra og at det er noe jeg ser fram mot. Jeg er inni mellom ganske lei av den innpakningen jeg har fått og de dagene kan det være vanskelig å se med forventning, glede og håp mot den dag vi hentes hjem. Herliggjørelsen og forvandlingen vi skal motta er virkelig, men det kan være vanskelig å holde fast ved når livet er tungt. Når ei uke føles som mange måneder er det ikke lett å svelge at den tid vi opplever prøvelser her på jord er kort i evighetsperspektiv, for det føles så langvarig ut. Og helt ærlig, ord om at vår tid i prøvelse er kort og at prøvelsene er lette i forhold til den herlighet vi skal oppleve, kan noen ganger tynge mer enn de løfter opp. Likevel er det viktig at vi holder fast på denne sannheten og at vi velger å se med håp og glede mot den dag. Ikke bare skal vi bli fridd fra hva som binder oss, men vi skal også få se Gud som han er.

Det er så mye mysterium rundt de åndelige og himmelske ting, men vi bruker ikke alltid så mye tid til å forundre og undre oss over det. Men alt er på en måte svøpt inn og vi ser bare glimt av hva som venter oss. Slik er det med Gud også, vi får se litt, men ikke mer enn et glimt, men de glimtene kan skinne et lys og bringe et håp som menneskelige ord ikke kan forklare.

Som det er med gaver hvor det kommer en liten revne i innpakningen og vi ser litt av hva som gjemmer seg, er det noen ganger med Gud og de himmelske ting også. I et lite øyeblikk revner litt av innpakningen rundt Gud og vi får et himmelsk lys over hvem Gud er og vi får se en liten flik mer av hva han har gjort for oss og vil være for oss. Stunder der himmelen bryter igjennom på jord, og i våre hjerter, og etterlater både visshet om at vi er sett og elsket, gir håp og glede for fremtiden og viser oss at nåde og tilgivelse er vårt i Jesus Kristus.

Jeg gleder meg til den dag vi skal se Gud som han virkelig er, det er egentlig ikke noe jeg ønsker mer enn det, men mens jeg venter så håper jeg at når min innpakning får sine revner er det Guds nåde, godhet og sannhet som skinner igjennom sprekkene og som mennesker ser.

Innpakningen kan være fin som bare det, men den er bare midlertidig og det er faktisk hva som er gjemt inni som er det viktigste.

For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den.
For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere.

2. Kor. 4,6-10,14

Startskuddet for påmelding til årets adventskalender er gått, trykk på bildet hvis du vil lese mer.

av

Hjertesukkbønner

Man skal ha vært igjennom noen stormer for å snakke om hva som raser inn med latter og humor, men slik en prat fikk jeg i går. Vi snakket om hva som skjedde og hvordan Gud var med i det hele. Det er fantastisk å høre når andre ser at nettopp det at de kom til den legen akkurat i dag gjorde at de fikk nytt håp og følte seg sett og tatt på alvor. Praten gikk etter litt over på meg og mine og jeg tok en liten oppsummering av hva som hva skjedd siden sist og fortalte også en utrolig rørende episode med den ene guttungen. Den er av det slag at da det skjedde fikk jeg tårer i øynene og takket Gud for at jeg hadde så flotte barn. Når jeg har fortalt så kommer det at den andre skal løfte det opp for Jesus og be om… ja han visste ikke hva han skulle be.

Så snakket vi om de bønnene som sitter så dypt i oss at de ikke har ord men bare sukk og tårer. De bønnene som er av de ærligste vi deler og som ofte bare har ett ord: Gud.

Jeg sier at det er godt vi har Ånden til å hjelpe oss, for han vil hjelpe oss å be når vi ikke vet hva vi skal si. Men selv om vi får hjelp betyr det ikke alltid at vi får ord. Noen ganger er det bare dype sukk eller tårer, men også de forstår Gud. Ja, han forstår dem bedre enn vi gjør og de er tydeligere enn våre ord, for de er fra det dypeste i oss.

Jeg fortalte litt smilende at det er mange ganger jeg har bedt og det eneste jeg har sagt er: Gud, og så har tårene trillet. Så kommer det litt lattermildt at når tårene stopper så takker jeg Gud for stunden sammen. Men det er jo nettopp det som skjedde, Gud og jeg var sammen, og jeg fikk lette hjertet innfor ham og jeg fikk gjennom tårer både delt fortvilelse, frustrasjon og søkt om hjelp, trøst og styrke. Tårer og sukk er et rikt språk som vi ofte overser. Jeg sier at det er noen av de beste bønnestundene jeg opplever, de er vonde og såre, men samtidig så inderlig dyrebare og gode.

Du trenger ikke streve med å finne ord, Gud forstår dine sukk og dine tårer, gi dem til ham.

På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.

Rom. 8,26-27
av

Tålmodighet, min kjære, tålmodighet

Tålmodighet, min kjære, tålmodighet

Jeg satt å skrev i går kveld på hva jeg tenkte skulle bli dagens innlegg på denne bloggen, men da jeg skulle planlegge det for posting oppdaget jeg at jeg satt å skrev på feil blogg. Ja ja, tenkte jeg og trykket bare publiser, og dere som kun leser denne bloggen får bare en lenke til det innlegget.

Ønsker dere alle en god ny uke, og husk:
Gud er trofast og god, også om du ikke merker det eller føler det.
Guds fred og velsignelse,
Cecilie

av

Et lite gjensyn #1

Jeg har bestemt meg for å begynne å poste tidligere innlegg litt oftere på begge bloggene, med ett par tusen innlegg postet burde det jo være noe som er godt nok til å hente fram igjen 😉 Først ut er denne:

Når bønner møtes

Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp. (Sal. 86:11-13)

Vi leser ikke hvorfor den samaritanske kvinnen ved brønnen får et møte med Jesus, men jeg har tenkt at det må ha vært et rop i hennes indre etter noe mer. Kanskje har hun ropt ut til Gud etter hjelpe? Vi vet ikke. Men at hun har kjent på tomhet og ønske etter noe hun kanskje ikke helt vet hva er, det er det liten tvil om.

Jesus tar veien gjennom Samaria selv om gode jøder ikke skulle gjøre slikt, men hva bryr det han? Hans ønske er å gjøre Fars vilje, og når det er denne veien han blir ledet så er det her han går.

Ved brønnen møtes to bønner, en bønn om å leve til Fars ære og gjøre Hans vilje og en bønn om hjelp. Der ved brønnen møtes to mennesker som er ført sammen av Gud selv og det er Gud selv som får være både kraften og kilden til den forvandling vi ser finner sted. Guds godhet får flyte fritt og Fars store hjerte og inderlige ønske om at de fortapte finner hjem, får både bli øst ut og tilfredsstilt.

Hvor ofte tenker vi at vår bønn om «hjelp meg Gud» vil få svar i form av et annet menneskes bønn om «send meg»? Og selvsagt, også omvendt. For sjeldent. Men det er ofte slik Gud gjør ting, på forunderlig vis fører han sammen to mennesker som har bedt bønner som passer sammen og i dette himmelbestemte møtet er han tilstede og virker med sin kraft, godhet og nåde. Ja ikke bare får Gud gi ut av alt det gode han er og har, men han får også motta takk, lov og pris for det gode som mottas.

Når to bønner møtes bringes Gud ære, både gjennom den lydige handlingen fra den som gikk og også fra det trengende hjertet som fikk drikke seg utørst.