Ikke gjem historien din (2)

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro. (Rom. 1:16-17)

Mange av oss synes at det er vanskelig å dele vår tro med andre mennesker, i hvert fall med mennesker som ikke har et bevisst forhold til å leve med tro i hverdagen. Vi tror at vi må kunne Bibelen på rams og forklare hver minste detalj, vi må ha oversikten over ættetavler og innsikt i de utroligste emner, vi må kunne ordlegge oss fengende, fancy og overbevisende, vi må… vi legger opp til at vi skal feile, ja hvis vi i det hele tatt klarer å finne motet til å gå over de store murene vi har bygget opp i tankene våre da.

Vi har egentlig bare to ting vi kan dele med andre, og det gjelder leg og lærd, ung og gammel, ung troende eller moden troende, uansett hvem vi er har vi Guds ord og Guds fingeravtrykk i våre liv. Vi har ikke annet å dele, kun de to. Vi har Guds ord slik det er skrevet i Bibelen og vi har Guds nåde og kraft slik den har virket i livene våres.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere… (1. Joh. 1:1-3a)

Vi må ikke gjemme bort den del av historien vår som forteller om Guds nåde og tilgivelse, Guds livforvandlende kjærlighet og kraft, Guds evne til å styrke, trøste og lede oss, vi må legge den åpent ut for andre mennesker. Vi trenger ikke fortelle alle de flaue detaljene, men vi må fortelle hvordan Gud har vist seg trofast i våre liv. Vi må dele vårt vitnesbyrd med andre, Guds fingeravtrykk i våre liv.

For noen vil det være hvordan de overvant bitterhet ved Guds hjelp, for andre hvordan de fant mening i mørkeste stund, for noen er det ordene om å ikke være alene men ha en trøster, mens andre har vitnesbyrd om helbredelser, overnaturlig inngripen og annet.

Mennesker leter etter noe ekte noe, og det har vi å dele med dem, ord om en Gud som er tilstede i våre liv med nåde, kjærlighet og hjelp. Vi føler kanskje ikke at hva vi har er så veldig mye å dele, men for andre kan det være veldig stort og viktig. Bare ta meg f.eks, jeg synes ikke jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg ønsker å peke på Jesus og vise andre at Gud er trofast og god mot oss. Jeg synes ordene og livet mitt er litt smått, men det er mitt vitnesbyrd, mitt liv med Guds fingeravtrykk spredd ut over hele seg. Jeg kan bare dele de ord jeg har lest og helst fått åpenbaring over, og jeg kan bare dele livet mitt slik det har vært og er. Det er hva jeg har, det er hva jeg kan gi, og vet du hva, det er nok.

Ikke gjem historien din for andre, fortell andre om Guds trofasthet og kjærlighet mot deg, la alle de fingeravtrykk Gud har satt på ditt hjerte og ditt liv deles frimodig med andre.

første gang postet nov 2016

Ikke gjem historien din

I den første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting i dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt holde deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

første gang postet i nov 2016

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

Hele Bibelen er viktig

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd (2. Tim. 3:16)

Før du leser videre har jeg et spørsmål jeg vil du skal svare på:
Hvilken måned har 28 dager?

Vi er ofte alt for sneversynte i vår måte å se og forstå verden på. Vi oppfører oss som om vi er verdens sentrum og at det meste burde dreie seg om oss. Ja, vi vil vel helst ikke innrømme at vi er slik, men er vi egentlig ikke det?

Hva kan jeg få ut av det?
Hvorfor må jeg ha det vondt?
Hvorfor fikk han/hun forfremmelse og ikke meg?
Hvorfor ble de invitert og ikke jeg?
Hvorfor ble jeg forkjølet?

Og vi er slik med Gud og Hans ord også. Vi ser det utfra vårt perspektiv og våre ønsker. Selvsagt ikke hele tiden, men ofte. Hvis vi ikke er påpasselige kan vi lese Guds Ord som en oppskriftsbok på hvordan jeg skal få det bedre, i stede for at vi bruker ordet til å dra oss nærmere Gud og til å vokse i kunnskap og kjennskap om Herren.

Vi må være forsiktige med å hele tiden dele opp Guds ord og se enkelte vers eller temaer for seg selv. Hvis vi gjør det, mister vi noe viktig, helheten. Ordet sier selv at det er summen av Guds Ord som er sannhet. Vi kan ikke ta ett vers eller tema å prøve å forstå det isolert, det må sees i sammenheng med resten også. Selv om det å fordype seg i ett ord eller tema kan være hensiktsmessig, kan det ikke være det eneste vi gjør.

Summen av ditt ord er sannhet, dine rettferdige lover varer evig. (Sal. 119:160)

Jeg kan f.eks ikke bare lese ord om helbredelse fordi jeg ønsker å bli frisk og så overse alt annet Gud har sagt.
Skal jeg forstå hva Gud mener om skilsmisse, kan jeg ikke bare lese de enkelte versene, jeg må også se det i sammenheng med hva Gud sier om ekteskap og hvordan han har sagt vi skal være mot hverandre. Eller hva med kvinner i tjeneste? Den lidende tjener og den triumferende kongen? Det er mer sammensatt enn vi liker at det er.

Det beste vi kan gjøre er å ta til oss alt Guds ord. Ikke bare plukke og velge, men alt- også det som kjennes tungt og vanskelig ut. Vi skal ikke streve med å forstå, men være trofaste i å lese hele ordet. Guds Ånd vil i sin tid åpenbare for oss de ord vi trenger dypere forståelse av, og nettopp her er et viktig poeng: Vi vet egentlig ikke hva vi trenger (men vet godt hva vi føler for).

Svaret på spørsmålet i starten viser oss fort hvor sneversynte vi kan være…
De fleste svarer februar, men alle måneder har 28 dager (selv om flertallet har flere).

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

Kom hjem igjen

For ei tid tilbake fikk du det for deg at det var ikke vits i å vente på at Gud skulle gripe inn. Du hadde bedt dine bønner og du hadde ventet i tro, men ingen ting så ut til å skje. Så du bestemte deg for at skal noe skje, så får du gjøre det selv. Mens du var på vandring for å i egen kraft og kløkt få oppfylt dine drømmer og ønsker, så falt du dypere i synd, gikk lengre inn i mørket og bort fra det nære fellesskapet med Herren som tidligere betydde alt for deg.

Du trodde du skulle få det til, men dine forsøk falt i grus.
Du trodde at du var din egen lykkes smed, men tomheten ble bare tyngre.
Du trodde at suksess og fremgang ville bringe mening og fred, men det varte bare ei kort tid, så var tomheten tilbake og lengselen etter «noe mer» sterkere enn noen gang før.
Du vet det, at hva du trenger er å vende hjem til Far igjen, men du er usikker.
Usikker på om det er plass for deg, usikker på om nåden holder, usikker på om Jesus fortsatt elsker deg etter alt du har gjort, tenkt og sagt.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene.
(Sak. 1:3)

Kjære venn, Gud er ikke sint på deg. Han lengter etter deg og venter på at du skal vende hjem igjen. Som den bortkomne sønn ble tatt imot med åpne armer, vil du også møtes med åpne armer. Det er ikke pekefinger og reprimande som venter deg, men en kjærlig, omsorgsfull, barmhjertig og nådig Far som lengter etter det fellesskapet dere hadde. En Far som vil høre din stemme, som vil gi deg gode gaver, som vil vaske bort skyld og skam og igjen gi deg frelsens glede og fryd. Når du velger å svelge stoltheten, glemme usikkerheten og beveger deg mot Gud, så VIL han komme deg i møte.

Fryd deg, vær glad, datter Sion! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg, sier Herren. (Sak. 2:14)

Guds herlighet vil igjen finnes i ditt indre. Det vil bli en dypere glede og en større overgivelse i ditt indre menneske. Gud vil la sitt lys skinne i din ånd og din sjel og bryte det mørket som har kommet inn i deg. Hans herlighet i deg, Jesus i deg, vil være tydeligere, klarere og mer kraftfull enn noen gang tidligere. Du vil ikke bli satt «på vent» fordi du en gang gikk bort, du vil bli overøst med godhet om velsignelser fordi du kom hjem.

Jeg  selv skal være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne. (Sak. 2:9)

Kjære venn, ikke utsett det lenger. Kom hjem! Far venter på deg med åpne armer og nåden holder også for deg.

 

Hva er størst i din bønn?

Før vi fortsetter oppfordrer jeg deg til å ta noen sekunder og svare på et spørsmål:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Når vi ber kan vi ha lett for å sitte å sutre og klage til Gud. Vi forteller hvor fælt vi har det og hvor vanskelig alt er. Vi beskriver umulige situasjoner og vi har fokuset på det fjellet av en utfordring vi står overfor. Vi gjør våre problemer veldig store.

Det som også er tilfelle når vi ber på den måten er at vi, uten å tenke over det, gjør Gud liten. Vi kommer med en holdning om at noe slikt som dette kan Gud umulig ha møtt på tidligere og vi tviler på at han i det hele tatt kan finne en løsning og vei ut av hva vi står oppi.

Når vi ber er det ikke galt at vi kommer med våre problemer og at vi forteller Gud hvordan vi føler det, men hovedfokuset skal ikke være her. Bønn skal hjelpe oss å rette fokuset mot hvem Gud er og hva han kan gjøre. Gud er suveren, han kan alt, han har oversikten og ingenting er umulig for ham.

Når vi opplever tider der vi utsettes for mer enn vi kan tåle, er det viktig at vi bevarer et Gud-sentrert fokus i vår bønn, hvis ikke havner vi fort i sutre- og klagebønn. Vi trenger å huske hvem vi søker og vi trenger å huske hva han kan gjøre.

Vi skal ikke fortelle Gud hvordan ting må fikses for å bli best mulig, for helt ærlig så vet vi ikke det. Vi skal ikke instruere Gud i hva han må gjøre for å bevise overfor oss at han er Gud og kan alt. Vi skal ikke be våre egne svar, vi skal legge byrdene fram for Gud og vente på hans svar.

2. Krøn. kap 20 forteller om at kong Josjafat og folket stod overfor en enorm hær og de var maktesløse. Hva vi ser er at kongen går til Gud i bønn og han roper også ut en faste (v 3). Folket kommer sammen og søker Herren og kongen leder dem i bønn. Tar vi tid og ser på hva han ber så er hovedpunktene:

1. Gi Gud ære og makt.
2. Beskrive Guds godhet og tidligere hjelp.
3. Nevne Guds løfter
4. Beskrive problemet kort
5. Overgi til Gud, fokusere på Gud, tillit til Gud.

Vers 12 er hvordan kongen avslutter bønnen:

For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

Etter dette svarer Gud at folket skal ikke frykte for det er ikke deres kamp, men Gud sin (v 15) og de får deretter beskjed om hvordan de skal gå fram.

Det er viktig å bevisstgjøre oss selv om hva vi egentlig sier når vi kommer fram for Gud med rop om hjelp, for mange ganger vil vi erfare at vi faktisk gjør våre problemer og utfordringer større enn Gud, vi kommer med sutring og klaging i stede for bønn om hjelp, vi fokuserer på våre problemer i stede for på Gud og hans godhet, storhet og allmakt.

Jeg avslutter med å stille det samme spørsmålet en gang til:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Det blir ikke flere innlegg denne uken da timeplanen min er blitt drastisk endret og jeg må bruke de få kreftene jeg har på nødvendige gjøremål. Ønsker deg og alle du har kjær en god uke og en rik og velsignet høst. Guds fred!