Mange av oss kjenner igjen den knugende følelsen vi får når det er noe vi har søkt Gud om visdom og ledelse over og ikke hører noe. Hvorfor forteller ikke Gud oss hva som er riktig å gjøre? Hvorfor leder han meg ikke slik han har lovet? Han sa jo at jeg skulle høre en stemme bak meg som fortalte hvilken vei jeg skal gå(Jes. 30,21) og også at hans ord er lykt og lys på min vei(Sal.119,115). Hvorfor vet jeg ikke hva som er riktig valg?

I går morges våknet jeg da alarmen ringte og jeg strakk meg etter mobilen for å slå den av. Når jeg kikker på den ser jeg til min forbauselse at den har ringt en gang tidligere. Jeg kommer meg opp og tenker: Jeg har ikke hørt den alarmen. Når jeg litt senere tenker meg om så tror jeg at jeg husker det ringte, men jeg registrerte det ikke godt nok til å våkne av det, men det gjorde jeg andre gangen den ringte. Hadde jeg ikke våknet ordentlig da, så ville den ringt en gang til.

Det er ikke slik at Gud forteller oss en gang hva som er riktig og så sier han ikke noe mer. Det betyr at det er ikke krise om vi ikke hører hans ledelse første gang, for han vil fortsette å prøve å nå oss. Han gir ikke opp å nå oss fordi om vi ikke registrerer hva han viser eller forteller oss første gangen. Er du av den som går rundt og er bekymret for at du ikke hører Gud, så gi slipp på det, Gud vet hvordan han skal nå deg og han gir ikke opp etter første forsøk.

Men, vi må være ærlige, når vi ikke hører Guds ledelse så er det oftest vår egen feil. Vi er ikke innstilt på å høre hva Gud har å si, selv om vi tror vi er. Ofte så ber vi etter hva vi tror er problemet og vi ber om den løsningen vi liker, og med det så vil vi også høre og lete etter det svaret vi mener er riktig for vår situasjon. At vi kanskje slenger på en «din vilje skje Gud» betyr ikke at det er det vi egentlig mener. Hvis vi søker Gud for at han skal gjøre som vi helst vil og føler for, så vil vi ha vansker med å høre hva Gud egentlig har planer om for oss. Jakob tar opp at vi ber, men får ikke, fordi vi vil sløse det bort. Vi kan ta den tanken over på dette også, ber vi fordi vi vil Gud skal gjøre ting på vår måte sier det seg at vi ikke hører hans virkelige svar.

Det er også en alvorlig ting vi må ta opp, mange ber om Guds ledelse i situasjoner der de vet hva som er riktig. De ber fordi de opplever en særdeles vanskelig situasjon og fordi den enkleste løsningen ser ut til å være noe som strider mot Guds Ord. De ber ikke om tålmodighet og utholdenhet til å stå støtt i troen, men de ber med et hjerte som sier: Gud forstår det er vanskelig og at jeg må gjøre dette, så jeg satser på han godkjenner litt slinger i valsen. Gud forstår alltid at det er tøft og vanskelig, men han vil aldri akseptere at vi godtar synd og tar ugudelige valg fordi det er vanskelig. Gud har ikke alltid den enkleste veien for oss, men velger vi å stå støtt på hans bud og ord, så vil han gi både ledelse, nåde og forsørgelse til å leve i samsvar med ordet og hans rikes forordning.

Å nullstille seg selv for å søke Guds vilje og vei er vanskelig, men det er noe vi må øve oss opp i. Vi må bevisstgjøre oss hva som er vårt ønske og vår løsning og vi må legge dette ned ved korsets fot. Når vi legger en situasjon fram for Gud i bønn og søker ledelse, skal vi ikke gjøre det med en mening om hva som er riktig, vi skal søke Guds vei og vilje. Vil vi virkelig «din vilje skje Gud» så kan vi ikke komme med vår vilje og spør Gud om å gjøre den til hans.

Å søke Guds Ånd om ledelse er viktig og riktig, men vi må aldri gjøre det utenfor Guds Ord. Vi må gå til Ordet for å få de svar og den hjelp vi trenger. Søker vi Guds Ånd utenom Ordet så setter vi oss selv opp for villfarelse. Guds Ånd leder aldri på siden av eller utenfor Ordet, derfor er det utrolig viktig at vi holder oss til Guds Ord.

Legg hva du er urolig eller usikker på fram for Gud i bønn, men vær bevisst på at du virkelig søker Guds vei og vilje og ikke bare en lett og rask løsning eller at Gud velsigner dine planer og løsninger. Gud vil lede den som søker ham av et rent og ærlig hjerte.

Om noen blant dere mangler visdom, skal han be til Gud, som villig og uten å bebreide gir til alle, og han skal få.

Jak.1,5

***
Det er satt i gang et hjelpeprosjekt på den andre bloggen kalt «en hjelpende hånd». Hensikten er å få inn penger til å støtte arbeidet som Shangazi/New Life Mission i Kenya driver blant funksjonshemmede barn i slummen og på landsbygda. Håper du tar turen innom siden og kikker og hvis du finner det interessant, er med på å støtte enten gjennom bloggens salg eller direkte til Shangazi. For prosjektets hovedside trykk HER

Noen dager vet jeg at jeg kan stå igjennom de stormene som livet bringer, fordi jeg vet at Gud er med. Men ikke alle dager er fylt med samme visshet. Når utfordringene raser inn på rekke og rad, når følelsene er i blues og når horisonten er mørk er det noen ganger jeg tenker at «Gud, du må ta feil av meg, jeg er ikke sterk nok for alt dette.»

Jeg føler flere ganger at hva jeg må møte er mer enn jeg makter, og på en måte er det det. Det er mer enn jeg makter, men det er ikke mer enn Gud makter. Det er i stundene der tanken om at «dette er mer enn min rygg kan bære» jeg må velge, velge om jeg vil stole fullt og helt på Guds bærende nåde, kraft og kjærlighet eller om jeg vil gi etter for motløshet og manglende egenstyrke og gi opp.

Men jeg vet at Gud er trofast, for det har han bevist for meg så mange ganger. Jeg vet at Gud har kontrollen og at han vil virke alt sammen til det gode. Jeg vet at Guds ord aldri vender tomt tilbake og at alle hans løfter har sitt ja og amen i Jesus. Jeg vet. Jeg må velge.

Jeg kan kanskje pakke meg inn i frustrasjon, såre følelser, knuste drømmer, ubesvarte lengsler og ønsker for ei tid- noen ganger timer, andre ganger dager, men det er et sted jeg alltid vender tilbake. Gud, din vei og vilje, ikke min. Jeg kan ikke dette, men jeg velger å stole på deg, du har sagt du vil være min styrke og kraft, min helbreder og forløser, min fred og min glede, min Far og min trøster, min ektemann og min lærer, mitt lys og min følgesvenn. Gud, har jeg ikke deg har jeg ingen ting her på jord. Jeg legger på ny alt jeg er i dine hender, både det fine og det stygge, både seire og tap, både glede og smerte, alt er i din hånd. Og mens du former meg som leiren i pottemakerens hånd, så vet jeg også at i din hånd er jeg trygg fra hva som kommer mot deg, for du både beskytter og bærer meg. Jeg er kanskje ikke sterk nok, men du er.

Du må ta feil av meg du Gud,
hvis du tror at jeg kan bære alt dette.
Jeg klarer ikke all sorg og smerte,
alle stormene og de kalde nettene.
Jeg er ikke sterk nok.

Jeg kjenner frykten prøver å finne feste,
vil det noen gang bli bedre dager?
Jeg kjenner stormen kaster seg mot meg,
vil det noen gang løye og bli fred?
Jeg er ikke sterk nok.

Jeg vet at i egen kraft og styrke
har jeg ingen sjanse til å stå støtt.
Ved dine føtter finner jeg hvile,
du er den som løfter mitt hode
og bringer hjertet håp og fred.

Du er sterk nok for oss alle,
du vil bære meg i dine armer.
Hos deg finner jeg den styrke jeg trenger,
for å fortsette ett skritt lenger, ett minutt mer.
Du er min styrke og min faste klippe.

Gud, jeg er ikke sterk nok,
men jeg vet at DU ER.

Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.
For jeg er Herren din Gud,
Israels Hellige, som frelser deg.

Jes. 43:2-3a

postet tidligere på den andre bloggen

ELLERS: Jeg kjører snart igang et nytt hjelpeprosjekt på den andre bloggen, det er lenge siden jeg har gitt dere mulighet til å sammen med meg hjelpe noen av «disse mine minste». En liten oppvarmingsside er laget, med kort presentasjon av hvem som får støtten og hvordan det vil foregå. Jeg håper du vil sjekke det ut og også vurdere å være med å bidra når avsparket tas.

Ønsker alle en god og velsignet ny uke! Her er det fullt kjør med mange flere aktiviteter enn jeg liker å utsette kroppen for, men jeg hviler i løftet om at Gud er med og at som dine dager er skal din styrke være. Når vi ikke har annet valg enn å måtte gjøre enkelte ting, så tror jeg virkelig på styrke og hjelp fra Gud! Ta vare på deg selv, du dyrebare Guds barn! Klem fra Cecilie

Mange kjenner igjen uttrykket for en tid som denne og flere vet at det er hentet fra Esters bok i Bibelen. En ung kvinne ender opp med å bli dronning og pga den stilling hun får i kongeriket så er hun i posisjon til å redde det jødiske folket fra utryddelse. Ordene blir sagt til henne av hennes onkel når hun er i tvil om hva hun skal gjøre og de fører til at hun står opp for sitt folk og med det redder dem. Gud hadde plassert henne der slik at det ville bli en vei ut, en redning, for hans folk.

I morges tikket det inn en melding om at noen hadde brukt noen linjer fra et dikt skrevet for flere år tilbake og at det hadde vært godt for noen av dem som leste det- det som ble plantet for mange år siden fikk nå være til trøst og oppmuntring for andre. Jeg har alltid i bakhodet at det er ikke alt jeg skriver som nødvendigvis er «for denne tid», noen ganger er det skrevet for en dag som kommer. Hvorfor er det slik? gikk jeg og tenkte nå akkurat og jeg kom frem til en ting. Hva jeg opplever i livet, hva den enkelte livsperiode og dag har bragt og hva Gud taler til meg gjennom sitt Ord gjør at jeg enkelte dager kan skrive og dele ord og tanker som jeg ikke kan ellers. Mitt liv den dagen, og Guds godhet og nåde, gjør at jeg der og da er i en posisjon til å dele hva jeg ellers ikke kan. Ordene kan formuleres på en måte jeg normalt sett ikke ville gjort og Gud vil la det bli til nytte for det rette mennesket i den rette tid, som jeg ikke vet når er.

Det mange blant oss som opplever at vi står i tjeneste i årevis uten å se at så mye skjer. Jeg har mange ganger sagt til mennesker som driver ungdomsarbeid at det de gjør mest av er såarbeid, for det er ikke alltid de ser de store ting skjer. Mange av de ord vi deler ut er ikke for at det skal gi vekst umiddelbart, det er ord som skal få virke og vokse over tid, og når den rette tid er der så vil det både spire og bære frukt. Men det kan være tungt å fortsette å gi ut når det i det synlige ser ut til at det gir lite vekst, men Guds Ord vender aldri tomt tilbake, det utfører hva det er sendt til- og dette må vi holde fast i. Vi deler ut Guds Ord fordi vi elsker Gud og mennesker, vi sår og vi vanner, men bare Gud kan gi den vekst som har evig verdi, og det vil han gjøre i rett tid.

Vi liker å se resultater av hva vi gjør fordi det blir et håndgripelig bevis på at vi ikke «løper forgjeves». Det gjør godt å se at det vi gir ut bringer vekst og at mennesker kommer nærmere Gud, men selv om det ikke skjer, så betyr det ikke at hva vi gjør er verken nytteløst eller forgjeves. Det er viktig å huske at vår oppgave er å trofast dele ut, Gud er den som skal gi vekst, og vi må huske at vi høster ikke tomater uka etter vi plantet frøene, det tar tid. Vi oppmuntres stadig i Guds ord til å holde ut, til å fortsette det gode arbeidet og til å ikke gi opp og bli motløse, en dag vil tiden for å høste inn komme.

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.

Gal. 6,9

Med valgdag over dammen så er det mange som går i spenning og forventning over hvem som blir ny president i USA. Uansett hvem som vinner er det noen som vil juble og andre som synes at dommedag er kommet. Uansett hvem som vinner vil det føre til at enkelte mennesker får det verre, mens andre får det bedre, enkelte internasjonale samarbeid vil bli bedre, mens andre blir mer anstrengte.

Dette er viktige ting, men vi glemmer ofte det som er enda viktigere, uansett hvem som vinner så vil det ikke rokke med Guds plan. Hva Gud har bestemt vil skje, uansett hvem som styrer i hvilket som helst land. Vi er ofte så bundet i jordisk tankesett at vi glemmer at Guds evige og gode plan ikke kan rokkes eller endres uansett hva mennesker og ledere på denne jord gjør.

Det viktigste valget er aldri det valg som handler om ledere, uansett hvor mye makt de vil få, det er valget om hvor evigheten skal tilbringes. Det viktigste valget er om vi vil akseptere Jesus som Herre og Frelser.

Vi skal engasjere oss i hva som skjer rundt oss, på hvilken måte må den enkelte finne ut etter den livssituasjon, de menneskelige ressurser og etter det kall Gud har lagt over deres liv- men uansett hvordan vi gjør dette, så må vi ikke bli så oppslukt av denne verden at vi glemmer at det viktigste er Guds rike og hans rettferdighet. Mens vi jobber for rettferdighet og samarbeid så må vi ikke glemme å handle rettferdig mot de mennesker vi har rundt oss. Mens vi arbeider for fred mellom mennesker, så må vi ikke glemme å fortelle at de kan oppleve fred med Gud. Forsoning mellom mennesker er viktig, men viktigere er det at mennesker forsones med Gud. Mens vi jobber for å hjelpe de fattige og trengende, må vi vise vei til han som stiller sjelens sult og som har overflod av liv å gi oss.

Uansett hva de neste dager forteller oss om verdens videre gang, Guds plan står fast og kan ikke rokkes ved. Det er og blir vårt viktigste holdepunkt når vi kjenner uro ramme, uansett hva som skjer, Gud er fortsatt på tronen, og ingen omstendigheter, utfordringer eller valg av ledere kan endre det.

Jeg sier: «Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg»
Det jeg har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, det gjør jeg.
Jes. 46, 10c og 11c

HERREN over hærskarene, ham skal dere holde hellig, Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.
Jes.8,13

Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.
Jes. 57,15

Vi slår oss på brystet og proklamerer frimodig at vi skammer oss ikke over evangeliet. Kanskje tror vi det er sant, men er det det? Mener vi virkelig at vi ikke skammer oss over evangeliet? Hvis det er sant, hvorfor har vi så vanskelig for å stå for den sannhet som Gud viser oss i sitt ord? Hvorfor prøver vi å vri Guds bud og lover til å virke mindre alvorlige og hvordan våger vi å ikke forkynne hele evangeliet?

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Rom. 1,16-17

Evangeliet starter nemlig ikke med Jesu død og oppstandelse, det starter med en hellig Gud og med at vi mennesker ikke kan jobbe oss til egen rettferdighet. Nettopp disse to punktene får det til å dirre av sinne i mennesker. En hellig Gud? Jeg er ikke god nok?

Gud er hellig og han kan ikke tolerere den minste dråpe av synd. Tenk en dårlig tanke og du er allerede fratatt retten til å være i hans nærhet, ja ikke bare det, hadde du vært i hans nærhet med bare en dårlig tanke på samvittigheten så hadde du ikke taklet det, du hadde dødd. Så ekstremt annerledes er Gud i forhold til oss. Og selv om det ikke er bibelsk, er det ikke uvanlig å høre fra kristne at Gud gir oss jo en ny sjanse, vel; hvor lenge siden er det du brukte opp den? Vi må være rettferdige for å kunne ha samfunn med Gud, og for å kunne ha en plass i himmelen, og vi snakker ikke om «gode-mennesker-rettferdighet», vi snakker «hellig-Gud-rettferdighet». Vi må være helt syndfri, helt rene, helt rettferdige i alt vi er og gjør.

Det er menneskenaturen som unnskylder seg med at det holder å gjøre sitt beste, men det er feil. Uansett hvor godt vi prøver vil vi aldri nå den standard som er satt. Vi vil aldri bli rettferdige nok, vi har feilet og vi fortjener dom. Det får det til å riste i oss, for vi vil ikke akseptere at det er så strengt og firkantet. Vi vil, drevet av selvrettferdighet, gjøre oss selv bedre enn vi er. Nettopp dette tar evangeliet tak i når det sier du er en synder og kan aldri frelse deg selv gjennom egen rettferdighet. Du trenger hjelp.

Jesus ikke bare døde for oss, han levde for oss også. Han måtte oppfylle hele loven som menneske for å i det hele tatt kunne bære vår dom. Han måtte være helt ren og rettferdig i hele sitt liv og når det nærmet seg slutten så gav han seg til å bli uskyldig dømt og drept. Men der, på korset, ble han gjort til synd for oss. Han ble ikke en synder, men han ble regnet som en synder fordi all vår synd og urettferdighet ble lagt på ham. Dette står også menneskenaturen imot, en uskyldig lider og dør for de skyldige, nei det er både justismord og totalt uakseptabelt. Men det er frelsesplanen Gud hadde og gjennomførte. Gud kunne ikke la urettferdige slippe dom, det hadde rokket med hans natur, men han kunne gi en erstatning, et sonoffer som tilfredsstilte hans krav til rettferdighet og hellighet.

Korset er en skam og skandale for de fleste, også blant endel kristne. For ufrelste er det en skandale at det påpekes at de ikke er gode nok og at de må godta at en uskyldig tok deres straff og at de, for å bli regnet som rettferdige og kunne komme til himmelen, må ta imot frelsen som en gave av nåde. De har ingen ting å stille opp med eller å bidra med, annet enn å tro at hva Jesus gjorde er nok. Å «bare tro» er horribelt og uakseptabelt for menneskenaturen. For kristne er korset og evangeliet noe vi faktisk skammer oss over endel ganger. Det er flaut å si hva det er rett ut, for er vi ikke da forsømmende mot ufrelste? Vi er ikke fordømmende, vi sier det som Gud har sagt det til oss. Noen er ikke enige i evangeliet fordi det er oppleves for strengt, men dette er menneskenaturen som snakker, selvrettferdighet og overmot som tro vi er bedre enn vi i virkeligheten er.

Når menneskenaturen i oss får bestemme så er korset skandaløst og evangeliet noe vi skammer oss over, men Jesus, og hans liv, død og oppstandelse er den eneste vei Gud har gitt oss for at vi kan bli regnet som rettferdige og ha fellesskap med Gud, på jord og i himmelen. Vi burde, som Paulus skriver, være stolte over håpet om Guds herlighet (og Gud hjelp oss til å kunne mene det helhjertet).

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Rom. 5,1-2