Jeg er kanskje ikke den eneste som kan glemme at for å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud så trengs en stor dose struktur, planlegging og tilrettelegging. Å vokse åndelig, å bli sterkere åndelig, kommer ikke av seg selv. Det er ikke slik at selv om vi tror på Jesus så vil vi bli sterkere åndelig. Denne typen vekst trenger rett næring og stell akkurat som andre levende ting trenger det. Og vår tro er en levende «ting».

Vi har hva som kalles nådemidler i kirken (=de troendes forsamling) og dette er bl.a. Guds ord, bønn og fellesskap med de troende. Dette er viktige grunnsteiner som må på plass hvis vi vil vokse i troen.

En tro som baserer seg på følelser og opplevelser er ikke en bibelsk tro. Den tro vi finner skrevet om i Guds ord er noe mye mer håndfast enn en følelse og opplevelse. Den bibelske tro er en gave fra Gud og for å vokse trenger den at vi holder oss nær til Gud i både Bibel, bønn og fellesskap. Den tro vi leser om er også en tro som baserer seg både på kunnskap og åpenbaring. Den er ikke en ullen og høytsvevende ting som ikke kan forklares, men veldig konkret og ned på jorden. Samtidig er den avhengige av Guds nåde og hjelp gjennom åpenbaring

Vi skal bruke det hodet vi har fått til å lære mer om Gud, og vi må faktisk bruke forstanden for å vokse i tro. Men, og det er et viktig men, vi kan både planlegge og jobbe for vekst, men vi kan ikke framtvinge vekst. Vi må stole på Gud for den delen.

Å mene at kunnskap om læresetninger og om Gud (= teologi) ikke er viktig fordi trosforholdet er fellesskap med Jesus, er å bevege seg bort fra påbudene i Guds ord om å lære og grunne på ordet. Vi kan ikke ha en tro som bare er hjertebasert, den må inkludere både hjerte og hjerne. La meg vise det med et enkelt bilde. La oss si du sier til meg at teologi ikke er viktig fordi det er hjerteforholdet til Jesus som teller. Og jeg spør: Hvem er Jesus og hva har han gjort for deg? Med en gang du begynner å fortelle, beveger du deg inn i teologi og læresetninger. Hvordan du oppfatter f.eks. Gud, Jesus og frelse er hva du tror, og dermed din teologi. Siden vi alle har en teologi er det viktig at vi blir klar over den og også vurdere om den faktisk er bibelsk korrekt (en god del forkynnelse i dag er ikke bibelsk rett eller sunn).

Vår tro kan ikke vokse på følelser alene, den kan heller ikke vokse på kunnskap alene. Tro som vi ikke omfavner og akseptere med hjernen, vil aldri bli en virkelig og sterk tro i hjertet. Tro som bare er følelser er egentlig ikke tro, fordi den skifter retning med vinden. Vi trenger at hva vi vet med hjernen åpenbares for hjertet og det er kun Gud som kan. Men jo mer vi tar til oss av kunnskap om Gud gjennom bibelstudier på egenhånd og i fellesskap, jo mer vi søker Gud i bønn og jo mer vi deltar i de troendes forsamling og fellesskap, jo mer sannsynlig er det at vi vil oppleve åndelig vekst (og siden det er fallgruver her påpeker jeg tydelig: Det trengs en viss balanse mellom disse, mye fellesskap oppveier ikke minimal bibellesning og bønn)

La oss bare ikke tro at vi vokser i tro fordi vi er «flinke» kristne! Like lite som vi ikke må tro at vi kan vokse åndelig uten å ta til oss rett næring gjennom bibel, bønn og fellesskap. Vi kan ha hodekunnskap uten å ha åpenbaringen i hjertet, men du vil ikke få åpenbart i hjertet hva du ikke vet med hodet.

Hvis jeg hadde en tomatplante inni skapet som jeg gav brus og moste burgere, hvor godt ville den vokst? Dårlig, akkurat som vår tro vil vokse dårlig hvis vi ikke pleier den etter hva Gud har sagt i sitt ord. Åndelig vekst krever tid, struktur og «arbeid»- og Guds nåde, hjelp og åpenbaring.

Jeg holder på med å høre igjennom en taleserie om 1.Petersbrev. Jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig setter pris på en bibellærer som bruker over 20 søndagskvelder på gjennomgang av et fem kapitler kort brev. Men hva jeg har bete meg merke i og skal nevne her, er den respekten som gis til Guds ord.

Hver tale startet med lesning av hva som skulle gjennomgås den kvelden, og hver gang før teksten leses ber forkynneren forsamlingen reise seg for lesningen av Guds ord. Dette også de ganger bare et halvt eller ett vers ble lest. Etterpå var det ofte noen få setninger som ble sagt før forsamlingen satte seg og det ble bedt bønn til Far om at han måtte hjelpe med å åpenbare sitt ord så det ble forståelig og meningsfylt for de som var tilstede.

Vi vet Guds ord er viktig, men har vi den respekt for det som vi burde? Setter vi Guds ord så høyt som vi bør?

Noen vil påstå at slikt er kun religiøse handlinger som ikke er annet enn tradisjon, at det ikke betyr noe. Om det er sant for enkelte, så sier det noe om deres innstilling til det hele, ikke mer enn det.

Vi lever i et samfunn der respekt for det hellige er nesten utradert og der det å holde helligdagsfreden av mange ses på som noe avleggs. I tillegg har vi beveget oss bort fra det som har med respekt for eldre, for ledere og for mennesker generelt. Vi har hverdagsliggjort så mye at lite behandles med dyptfølt respekt.

Guds ord er ikke hvilke som helst ord. Det er den hellige, allmektige, høyt opphøyde Gud og skapers ord til oss mennesker. Som det ble sagt flere ganger etter opplesningen av dagens tekst i møteserien: Dette er Guds ord ikke bare til de Peter skrev til, men til hver enkelt av oss i dag.

Når vi leser bibelen leser vi Guds ord til oss. Vi vet det, men tenker vi over det alvor det innebærer? Det er ikke en bok hvor vi kan plukke og velge ut hva vi liker og droppe resten, alt er ment å tas med ærefrykt, respekt og alvor. Vi forstår ikke alt, men det betyr ikke at vi kan avvise det. Vi liker kanskje ikke alt, men det betyr ikke at vi kan velge bort. Alt Guds ord er for oss, alt Guds ord skal holdes høyt og leses (og følges) med respekt og ærefrykt.

Guds ord står evig fast og alle Guds løfter har sitt ja og amen i Kristus. Vi kan mene at vi har respekt og ærefrykt for Gud uten å ta hans ord på alvor og med respekt, men dette blir allikevel aldri sant. Har vi respekt for mennesker så tar vi deres ord med alvor, også når vi er uenige. Har vi ærefrykt for Gud, så skal vi også ha dyptfølt respekt for hans ord og holde det høyt i våre liv, hjerter og tanker.

Jeg ser med sorg på den lettvinte behandling av Guds ord som er blant mange i dag, for dette er også et tegn på at de kjenner ikke Gud så veldig godt og at de ikke har dyptfølt ærefrykt for ham.

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. (Jes. 40.8)

I noen dager har jeg endevendt skuffer rundt forbi i huset på jakt etter en lapp jeg så for under to uker siden. Den var ikke til å finne, til jeg kikket på det stedet jeg trodde jeg først hadde sett. Og selvsagt, der lå den. Typisk, ikke sant?

Jeg gikk og tenkte på dette akkurat og at vi er ofte slik når det kommer til kriser, utfordringer og problemer i livet også. Vi leter etter svar, trøst og oppmuntring, men ofte ikke der vi burde kikke først etter det.

Vi ber kanskje Gud om hjelp, men vi er raske til å gå til andre mennesker, internett og bøker. Det må jo være noen som har et godt ord å dele?

Hvorfor søker vi ikke inn til Gud i bønn og bibelen slik vi vet vi burde? Hvorfor prøver vi hva som ikke kan gi annet enn kortvarig effekt? Andre kan gi litt trøst og oppmuntring, men bare Gud kan salve hjertet og gi visdom som bringer svar.

En kort bønn er ikke å sette Gud først, ei heller ikke å søke Guds rike og rettferdighet først. Likevel så er vi ofte slik… Vi er ikke seriøse i vår søken etter Guds hjelp og nærvær fordi det er enklere å lete andre steder.

Jeg husker en episode for mange år siden der utrolig mange utfordringer rauset inn og i et øyeblikk av oppgitthet sukket jeg: Gud, når skal det snu? Svaret jeg ville få visste jeg før jeg hadde rukket igjennom sukket mitt. Det snudde ved Golgata, jenta min.

Hvor mye bedre vi ville fått det hvis vi virkelig gjorde hva vi vet vi burde; klynget oss til Gud i bønn og bibel og ikke gav opp før vi visste at hva vi står i er trygt i Guds hånd og plan og at også dette vil vendes til godt.

Jeg hadde spart noen få timer hadde jeg lett på riktig sted først, akkurat som vi vil spare oss selv mye uro og engstelse ved å virkelig søke Gud først.

C.H.Spurgeon skrev en gang at når Gud legger en byrde på oss, så plasserer ham sine armer under oss (fri oversettelse). Gud er ikke fraværende i våre liv når de blir tunge, han er der. Søker vi ham?

En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer». (5.mos.33.27a)

Jeg fikk en ikke planlagt seiltur i dag. Det høres jo koselig ut, til jeg sier den endte med noen veldige skraper og opphovnede steder på høyrebeinet. Et lite feiltråkk og jeg seilte nedover skråningen og traff både stein og stubb. Men selvsagt klarte jeg å fylle ei bøtte med ugras på vei ned til flat mark for å få renset skrammene 😂.

Og dagen er for det meste blitt tilbragt sittende med beina opp etter dette. Og det har jo gitt rom for tanker som jeg trodde ikke skulle bli en del av denne dagen. Som det med å elske Gud og mennesker. Jesus oppsummerte loven med disse to punktene, elsk Gud og mennesker. Men tenker vi egentlig over hvor viktig rekkefølgen er? Det ble jeg sittende å tenke på.

Vi vet vi skal ha Gud først, men vi har lett for å fokusere på vår kjærlighet til andre mennesker først. Dette er og blir feil av oss. Det er ikke galt å elske andre, men det er galt hvis andre kommer foran Gud. Vi vet dette, men likevel vil de fleste av oss gjøre mer for å bevare og styrke vår kjærlighet til andre mennesker enn til Gud.

Det at vi elsker andre dypt og inderlig betyr ikke at vi automatisk elsker Gud mer, men jo mer vi utvikler og forsterker vår kjærlighet til Gud, jo mer vil vi elske andre mennesker.

Det å bli bedre kjent med Gud og vokse i kjennskap og kjærlighet til ham, vil gjøre at vi elsker andre mennesker med en dypere og sterkere kjærlighet. Det er ikke noe som må tvinges fram, men kjærlighet til andre mennesker er en naturlig følge av å elske Gud og oppleve hans kjærlighet til oss. Mens dette skjer naturlig og «automatisk», vil derimot det å sette kjærlighet til andre før Gud ofte føre oss bort fra Gud. Kjærlighet til andre gjør nødvendigvis ikke at vi elsker Gud mer, mens kjærlighet til Gud gjør at vi elsker andre mer.

Vi vet at vi skal ha Gud først og søke hans rike først, men vi trenger stadige påminnelser om dette fordi vi så fort fanges inn av det hverdagslige og synlige.

Feiltråkk skjer og skader kommer, men takk Gud for hans nåde og tålmodighet med oss. Gud holder oss ikke på en armlengdes avstand når vi våkner opp og ser at vi har blitt mer opptatt av andre enn ham. Han lar oss komme nær igjen og han overøser oss igjen med sin kjærlighet og godhet.

Jeg kjente den dårlige samvittigheten stakk til på formiddagen. Jeg stod og tenkte på bloggene og synes ikke det er greit at jeg ikke orker å skrive fast lenger. Det er dumt for egen del siden jeg er typen som tenker med fingrene, men det var også den dårlige samvittigheten overfor dere som leser som kom.

Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg valgte å ikke skrive, men heller gå ut å gjøre litt hagearbeid. Burde jeg ha det?

Det er enkelt å si nei, men det endrer ikke hva jeg følte så jeg måtte snakke litt til meg selv. «Det er ikke det at du ikke vil, men det har ikke vært mulig pga helsa og omstendighetene de siste par årene. Det har bare ikke vært mulig». Så var det stikket som kom da jeg valgte hagearbeid framfor blogging. Den måtte også snakkes på plass. Med varme i været tåler kroppen litt mer aktivitet og det er faktisk ting som må gjøres ute også. Så jeg gikk ut, med god samvittighet.

Hva jeg har beskrevet er hva jeg kaller en dårlig dårlig samvittighet. Dette fordi den ikke har en «god og gyldig» grunn for å være der. Jeg har den pga egne krav til meg selv og fordi jeg bryr meg om andre. Men den var der selv om jeg ikke hadde tråkket feil… Og dette kjenner noen av oss på oftere enn andre, og det tynger en sjel som ofte allerede er sliten og slites mellom mange og mye.

Det er en god dårlig samvittighet også, den som forteller at vi har gjort feil og som vil ha oss til å rette opp i gale ord og handlinger. Denne er gull verdt og bør lyttes til. Som kristne vil vi oppleve at Den hellige ånd viser oss at ting eller ord var feil og gale, og vi blir manet til å erkjenne synd og feil og søke tilgivelse og gjenopprettelse. Vi må ikke overhøre denne samvittighet da den er en viktig del av helliggjørelsen. Gud viser oss at det er ting som ikke behager ham, og vi bør gi ham rett p søke både tilgivelse og hjelp til forandring.

Vi må lære oss å skille hva som er nyttig og nedtrykkende dårlig samvittighet. Den gode, som viser oss reelle feil og får oss til å lengte etter tilgivelse, forsoning og hjelp, skal vi verne om og behandle med ærlighet og ydmykhet. Den dårlige, som har sin rot i feile vurderinger eller forventninger, må vi ta avstand fra. Den vil trykke oss ned og ikke hjelpe oss til å vokse verken som menneske eller i troen, slik den gode dårlige samvittigheten faktisk gjør.

Har du tenkt over at endel av den dårlige samvittigheten du kjenner på ikke er god for deg? Den er enkelte ganger et redskap i den ondes hånd for å gjøre deg mer nedtrykt og motløs, og ikke til vekst og modning slik den gode dårlige samvittigheten er.