Har du et menneske rundt deg som du holder mye bitterhet og gammelt mot? Et menneske som over år har tråkket deg på tærne, snakket deg ned, gått bak ryggen på deg og har behandlet deg respektløst? Du har sår som stikker dypt og du kan skrive en liste på flere sider over alle de feil som er begått mot deg. Jeg har et  spørsmål til deg: Trenger du Guds nåde?

Ønsker vi å leve gudfryktige liv kan vi ikke velge hvem vi vil tilgi og hvem vi ikke vil, Guds ord sier i tydelig ordelag at vi skal tilgi andre deres overtredelser mot oss.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. (Kol. 3:12-13)

Jeg vet at for enkelte høres dette veldig hardt, umulig og urettferdig ut, og jeg forstår det. Det er mennesker som har opplevd utenkelige ting, samtidig som det er de som i årevis er trykket ned av andre, og så skal man bare tilgi? Jeg forstår at det er enkelte ting som oppleves for vondt å vanskelig ut å tilgi og at det er enkelte gjerninger som er så grusomme at det føles ut som at de ikke fortjener tilgivelse.

Gud spør oss ikke om å føle for å tilgi, han sier vi skal tilgi, fordi han har tilgitt oss mer. Gud ber oss ikke gjøre noe som han ikke har gjort mot oss først. Han gav sin egen sønn for at vi skulle få tilgivelse. Jesus led og døde for din tilgivelse. Gud gjorde alt dette mot oss selv om vi ikke fortjente det, han gjorde det ut av sin rike nåde og kjærlighet- og det er dette skal vi gi videre.

Menneskelig sett fortjener kanskje ikke andre tilgivelse, men vi skal ikke leve etter hva vi menneskelig sett synes er riktig og rettferdig, men etter Guds ord og hjerte. Vi trenger å leve i den nåde, i overensstemmelse med Guds ord og i den kraft Gud gir- og vi vil alle komme dit hen at Gud ber oss om det umulige. Å tilgi noen som har såret oss dypt.

Det er ikke enkelt, men ved Guds hjelp er det mulig.

For noen vil det hjelpe å utføre en symbolsk handling som å skrive ned det gale og brenne det opp samtidig som de høyt sier at de tilgir. Andre opplever at det er en prosess som tar år, der de stadig bestemmer seg for å tilgi og bevege seg videre. Men hva som alltid er hjelpsomt er dette: Begynn å be for det mennesket det gjelder. Be om frelse hvis de ikke er frelst, be om velsignelser, be om at godt skjer for dem. Be om at Guds nåde og kjærlighet utøses over det andre menneskets liv.

Har du noen du må tilgi men så føler du det er umulig og urettferdig? Husk spørsmålet mitt: Trenger DU Guds nåde? Og et ekstra spørsmål til slutt: Hvis du ønsker og trenger tilgivelse, nåde og kjærlighet og lengter etter det på innsiden, tror du ikke den andre også føler det slik?

Herren hjelper dem og berger dem. Han berger dem fra de urettferdige og frelser dem, for de søker tilflukt hos ham. (Sal. 37:40)

Jeg fortsetter ikke fordi jeg er sterk, modig eller dyktig. Jeg fortsetter den daglige kampen fordi jeg stoler på Herren. Gud har vist seg trofast mot meg så mange ganger at jeg vet at Han er den Han sier han er. Min venn og hjelper, min trøst og min glede, mitt vern og min borg, min frelser og forløser, min lærer og Far, mitt alt i alle ting.

Gud hjelper meg ikke fordi jeg klarer selv eller prøver så hardt i egen kraft, men fordi jeg stoler på Ham. Det er noen ganger en kamp å velge å gi opp selvstrev, spesielt når dagene går på viljen. Men i stillhet og tillit er min styrke. Jesus er min glede, ikke gode opplevelser. Gud er den som bringer lykke inn i livet, ikke gode opplevelser i seg selv.

Det ligger velsignelser gjemt også i de mørke stundene, og velger vi å stole på Gud på tross av omstendigheter og følelser, så vil vi oppleve at Han igjen, utav sin store nåde og kjærlighet, kommer oss til hjelp. Som dagens vers minner oss om, Gud hjelper og berger oss fordi vi søker tilflukt hos ham.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35:13-14)

Gud er uforanderlig, han er og blir den samme til evig tid. Det betyr at hans karakter ikke forandrer seg, ei heller dagshumøret. Når Gud sier han er trofast, så er han trofast, alltid. Når han sier han ikke vil svikte oss, så vil han aldri svikte oss.

Mens vi lar oss styre av følelser, omstendigheter og egne formeninger om hva som skjer, så påvirker ikke dette Gud. Gud vet alltid hva som er best, han har alle i sin tanke og ordner til det beste for alle. Mens jeg er opptatt av min lille bit i verden, holder Gud hele verden i sin hånd og han har omsorg og oversikten over alt og alle.

Noen ganger er vi ikke helt fornøyde med at Gud velger å gjøre ting annerledes enn vi mener det bør løses, men Gud er Gud og han vet best, både for den enkelte og for helheten.

Du forstår ikke hvorfor Gud ikke griper inn og forandrer på ting slik at de blir slik du vil ha dem, men Gud har en større plan enn du klarer å se- både for ditt liv og for de rundt deg. Kanskje er tiden for ditt gjennombrudd snart her, kanskje har du fortsatt et lite stykke vei igjen å gå, uansett: Gud vil ikke svikte deg.

Gud ser din sak og han har fremtid og håp for deg. Han vil deg godt, men hva vi mener er godt og hva Gud ser er godt er nødvendigvis ikke alltid det samme. Og hva som er godt er heller ikke alltid Guds beste for oss.

Tvil, frustrasjon og forvirring holder på å fange deg inn. Det er løgner som har blitt skutt mot dine tanker som du må gå i mot, det er motløshet som banker på hjertet som du må vise bort og det er tvil som vil drepe troen din. Djevelen vil få deg så trykket ned at du gir opp å tro at Gud virkelig ser deg, elsker deg og vil hjelpe deg, men husk hvem er hvem. Djevelen kommer for å myrde, stjele og ødelegge, mens Jesus kom med liv og overflod (Joh. 10:10).

Minn deg selv på sannhetene om at :
Gud vil aldri svikte deg,
Han er alltid trofast.
Hans kjærlighet til deg er evig
Hans nåde tar ikke slutt.

For Herren elsker det som er rett, sine trofaste vil han ikke forlate. De blir bevart til evig tid, (Sal. 37:28abc)

Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet. (Heb. 6:11-12)

Det er flere av omstendighetene i mitt liv jeg ikke kan gjøre noe som helst med. De står fast som de er, om jeg liker det eller ikke. Helt ærlig, så liker jeg det for det meste ikke. Det er så mye greiere med de ting som vi kan ordne selv, som vi kan streve med å fikse og som vi etter innsats ser løser seg. Men de ting som bare blir ved det samme og fortsetter å tynge og smerte, de er ikke like greie…

Jeg vet ikke om det er mennesker rundt deg som ikke forandrer seg, eller om det er omstendigheter som tynger deg ned, eller kanskje det er manglende helse for egen eller en kjær sin del? Du står hvertfall ansikt til ansikt med en uforanderlig omstendighet som virker som en uovervinnerlig kjempe.

Du har prøvd, gjett om du har prøvd å forandre menneske, omstendighet og helse, men det er ikke blitt bedre, heller det motsatte. Du har kjempet og strevd, du har bedt og grått, men det føles som om det er blytak over hodet ditt og at dine bønner og tårer overses av Gud. Motet holder på å svikte, orker du virkelig å stå opp til en ny dag? Håpet er nesten svunnet bort, vil det virkelig bli bedre? Vil dette noen gang bli bra? Vil det noen gang endre seg?

Du kan fortsette å streve i egen kraft, men tro meg, du vil bare slite deg ut, både fysisk, mentalt og åndelig. Gi opp å prøve å fikse det du ikke kan, og gi det over til Gud. Virkelig gi det over til Gud. Ikke bare med ordene du sier, men med hele ditt hjerte.

Jeg vet det er vondt å leve i en slik hverdag, men noen ganger er det slik livet er. Vi er omringet av omstendigheter og  mennesker vi ikke kan forandre, men om vi ikke kan, så kan Gud. Vi må slutte å prøve å streve oss til en løsning som bare Gud kan gi, og vi må begynner å kjempe kampen godt. I bønn og i tillit til Guds ord og løfter.

Jeg er sliten av alt rundt meg og i meg som ikke forandrer seg til det bedre, men jeg vet at Gud er trofast mot sine løfter og at i Hans tid vil han snu situasjonene. I Hans tid, en tid som jeg ikke vet når kommer, i en tid som jeg føler skulle vært for lenge siden, men like vel; i Hans gode og rette tid.

Gud virker ikke alltid frem ting rett foran øynene på oss, mange ganger jobber han bak vår rygg og i det skjulte- både på omstendigheter, mennesker og også- vårt eget hjerte. Selv om vi ikke ser at Gud er der, så er han det. Selv om vi ikke merker han er nær, så er han det. Han vil aldri svikte eller forlate oss og han vil fullføre det verk han har startet.

De ord jeg fikk så tydelig for meg var noen ord Jesus sa til disiplene da de påpekte hva som var for utrolig i deres øyne. Jesus sa: Ha tro til Gud (Mark. 11:22), og det er det vi også må minne oss selv om når dagene er harde, lange og kalde. Ha tro til Gud.

Menneskelig sett er kanskje den forandring du trenger umulig, men ikke for Gud. Mens du venter på forløsningens time, så pass på å vente godt. I bønn og tillit til Herren og mens du gjør det gode du kan mot andre.

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Sal. 119:105)

Jeg kom til å tenke på en hendelse som skjedde for mange år siden. Jeg hadde fått kontakt med ei tysk jente på ei kristen side og plutselig skulle hun til Norge med ungdomsgruppen sin. Vi finner ut at de skal være ca 3,5 timers kjøretur fra hvor jeg bor og avtaler at jeg tar turen opp for å møte henne.

Dagen kommer og det er med forventning jeg setter meg i bilen og begynner turen. Og med en stor dose bønn, for formen er absolutt ikke tilstede. Turen utvikler seg greit og etter nesten 3,5 timer ser jeg skiltet med navnet hun oppgav. Jeg svinger inn og finner nærmeste butikk og spør etter stedet hun sa, for å høre: Du tar til høyre og så er det ca 25 minutter kjøring oppover og så vil du se stedet på høyre side av en lang slette med et vann på venstre side.

Jeg har opplevd dette mange ganger i vandringen med Gud også. Jeg har lagt ut på en reise og etter ei stund så tror jeg det nærmer seg slutten. Jeg ser endestasjonen på denne tiden/utfordringen/opplevelsen for kun å oppdage at neida, du er ikke fremme enda. Du har enda et stykke igjen før du når det egentlige målet.

Hun prøvde ikke villede meg, hun visste bare hva hun var blitt fortalt og jeg visste bare hva jeg var fortalt, men ingen av oss hadde helt rett. Jeg var på riktig vei, veien var bare lengre enn jeg trodde og visste.

Noen ganger er opplevelser i livet slik også, de varer lengre enn vi trodde,  ønsket og håpet på. Vi tror vi ser enden på det for kun å oppdage at neida…

Jeg fant frem, til slutt, og det ble en herlig stund mellom to venner som aldri hadde trodd de skulle se hverandre på denne jord. Jeg er veldig takknemlig for den dagen og jeg er også takknemlig for alt den lærer meg- som at noen ganger blir reisen lengre enn planlagt og ønsket, men den fører alltid til velsignelser og gode opplevelser.

Kanskje er du der, du trodde du så enden på prøvelsene dine for å oppleve at de plutselig fikk ett eller flere ekstra kapitler? Kjære, dyrebare du, fortsett på reisen. Du er kanskje sliten og du vet ikke helt veien videre, men Gud vil gi deg styrke hver dag og han vil lede deg skritt for skritt. En dag vil du oppleve at du plutselig er fremme og når du er det, vil byrden du kjenner på bli byttet ut med glede og takknemlighet.

Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.» (1. Mos. 28:15)

Da er det plutselig et nytt år og jeg vil få takke alle dere som har lagt igjen kommentarer og sendt meldinger i året som gikk. Tilbakemeldinger gjør det litt enklere å bevare motet og fortsette skriving når dagene er tunge. Jeg er litt etter på noen mailer, men har ikke glemt dem, fikk bare en desember som ble travlere enn jeg forestilte meg og en form som ble dårligere enn jeg var forberedt på. Ønsker dere alle et godt og rikt velsignet nytt år.