Vil ønske dere alle en velsignet, fredfull og god jul med glede, omsorg og nærhet til Gud og mennesker.  DU er dyrebar og viktig. Og som tidligere år er det to gjengangere som får ringe julen inn fra min side.

Himmelen inntar jord

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Jesus ble ikke født på et fancy hotell med glitter, stas og fremragende roomservice, men i en stall der dyr gikk rautende, bæsjende og knaskende omkring. Han ble ikke lagt i ei seng med passe fast madrass og varme tepper, men i ei krybbe med stikkende høy ispedd fuktig dyresikkel. Jesus ble ikke ønsket velkommen av byens borgermester og det ble ikke holdt baby-fester med fine gaver til mor og barn. Jesus ble beundret og ønsket velkommen av de utstøtte og foraktede, av gjetere som kom tuslende inn til byen en sen nattestime. Det var ikke et stort neon-skilt som blinket at NÅ er han født og heller ingen avbrutte fjernsynssendinger med «Breaking News» som fortalte at “dette skjer i Betlehem akkurat nå”, men ute på markene lød vakker englesang fra himmelen og engler forkynte frelserens komme for noen få tobeinte og flere firbeinte.

Himmelen inntok jord den dag. Englesang fylte de utstøttes ører og gjeterne fikk være de første til å høre den nyhet som har forandret verden mest. Jesus ble ikke født inn i det perfekte, men i det ufullkomne. Han som var fullkommenheten selv kom inn i en verden fylt med fattigdom, overseelse og lassevis av ufullkommenhet.

Hvorfor Gud valgte å gjøre det slik vet vi ikke. Kanskje var det for å utfordre det etablerte og religiøse han visste ville vokse fram? Kanskje var det fordi Guds rike er et opp-ned rike? Kanskje er det fordi ingen skal føle seg for dårlige til å komme til Jesus.

Da himmelen inntok jorden var det for at det ufullkomne, som deg og meg, skulle få møte, erfare og omsluttes av himmelen selv. Ingen av oss er for små eller dårlige til å komme til Jesus, vi er alle en del av de «oss» som dagens vers snakker om. Han kom inn i en verden preget av ufullkommenhet for å frelse nettopp oss.

Du er velkommen

Fra tidens morgen solen lyste klart,
bragte liv og viste vei.
Gud var alltid nær vår jord
og ønsket å få lede oss.

Vi søkte vårt og gikk helt egen vei,
ut av lys og inn i mørke vandret vi.
Strev og slit ble dagens bør,
da vi snudde ryggen mot vår Far.

Lengsel og smerte fylte Gud,
da vi vandret bort fra ham.
Alltid har hans hjerte vært
fylt av kjærlighet og nåde stor

Ned til vår jord han en dag steg
og ble som barn i krybben lagt.
Det lys vi en gang skjøv langt bort
kom selv hit ned og mørkets makt ble brutt.

Kom til krybben, sku hans komme
kom til korset, sku hans frelse.
Det er plass til alle der,
se det liv som Gud oss sendte.

Du møtes vil med åpne armer,
det er nåde, fred og håp for deg.
Fra krybbens tre til korsets tre
Gud strekker sine armer ut mot deg.

Du er velkommen, alltid velkommen,
nåden holder òg for deg.
La krybbe og kors få fortelle deg,
hvor stor en kjærlighet du er elsket med.

En mann vi ikke hører om i selve juleevangeliet er Simeon. Vi får vite litt om han når Josef og Maria tar Jesus med til tempelet for å bære han fram for Herren og gi et offer slik Moseloven sa de skulle gjøre (Luk. 2:22-24).

I tempelet i Jerusalem er det en mann som heter Simeon og det står at han var en rettskaffen og gudfryktig mann som ventet på Herrens trøst. Simeon var fylt med den Hellige Ånd og Ånden hadde tidligere fortalt han at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens salvede. Den dagen kommer han til tempelet ledet av Ånden, og når han ser Josef og Maria med barnet vet han med en gang at dette er det barnet han har hørt om (Luk. 2:25-28).

Hva jeg har tenkt på noen ganger er at vi vet ikke hvor lenge Simeon hadde ventet… Kanskje fortalte Guds Ånd ham dette for ett år siden, kanskje for fem år siden og kanskje for ti år siden. Vi vet ikke hvor lenge han har ventet. Men jeg har noen ganger lurt på om han tenkte og følte slik jeg inni mellom gjør. Var det virkelig deg jeg hørte Gud? Vil jeg virkelig få oppleve dette? Hvor lenge må jeg vente? Vi mennesker har lett for å tvile og miste tålmodigheten… Og jeg har lurt på om Simeon også følte og tenkte slik inni mellom etter som årene gikk. Vi vet ikke sikkert, men han var et menneske som deg og meg.

Hva vi derimot vet er at han trodde og stolte på hva Gud hadde sagt til ham og at han ventet med håp til dagen endelig var der. Han var også lydhør for de ting Gud fortalte og han handlet i lydighet på de ord han fikk. Og her kjenner jeg at jeg kommer til kort i enkelte ting, jeg kan bli så frustrert at jeg ikke alltid hører hva Gud sier. Og det er også ganger der jeg hører, men velger å overhøre fordi jeg ikke helt forstår eller tror de ord jeg hører. Må vi alle dra lærdom av Simeon sitt eksempel på å lytte og lyde.

Det kan være mange ting vi venter på at skal gå i oppfyllelse. Gud har gitt mange løfter i sitt ord og de fleste av oss har også egne personlige løfter vi venter på skal bli oppfylt. Det er ikke alltid like lett å vente, og å vente på en god måte, men vi kan hvile i visshet om at hvis vi ikke gir opp, så vil vi en dag se løftet oppfylt, slik Simeon gjorde.

Den dagen Simeon ser løftet oppfylt og han holder Herrens frelse i armene, er en dag der hjertet hans fylles med takknemlighet og ærefrykt. Den glede og lovprisning han uttrykker når han holder Jesubarnet i sine hender, er ekte og fylt med dyp hengivenhet og takknemlighet. Det er en glede som favner både fortid, nåtid og fremtid.

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
Et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
(Luk. 2:29-32)

Simeon er en mann som ikke mistet troen og håpet, og det er noe vi alle kan lære mye av. La oss tro Herrens ord som sant, uansett hvor usannsynlig eller umulig det ser ut. Gud holder alle sine løfter og hva han har sagt vil han gjennomføre. Fatt mot dyrebare venn, Herren er en trofast Gud.

*****

Nå er de to siste gavene i adventskalenderen lagt ut på den andre bloggen og de som vil være med i trekning av et skjerf og/eller en juleløper kan ta turen over til «med Gud i hverdagen» (kan ikke legge ut direktelenke siden dette klargjøres før de andre er postet, men de er ute når dette publiseres lørdag morgen)

Det er ikke alt som blir som man planlegger, helst det minste spør du meg. Jeg sitter uten internett og får dermed ikke lagt ut adventsinnlegg som planlagt. Mye kan gjøres på mobilapper, men ikke dette.

Nettopp det forsvinnende internettet gav meg tanker om hvordan livet plutselig kan settes på pause. Vi opplever det ofte frustrerende og irriterende, men kanskje ligger det skjulte velsignelser i det? Du kan lese mer i innlegget på den andre bloggen 

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.