Nødvendigheten av lange bad

Det er varmt for tiden her i sør, vi holder rett og slett på å renne bort. 33 grader i skyggen er vi ikke vante med, heldigvis, for dette tar krefter, humør og pågangsmot. Tidligere ville jeg nok ikke merket det så mye, men nå gjør jeg. En av «ulempene» med ME’n er at jeg ikke tåler varme like godt som før, og jeg blir ikke bare «normalt sliten» av varmen, passer jeg meg ikke slår det meg helt i bakken. Men så er vi så heldige at vi har flotte badeplasser ikke lange bilturen unna. Vi startet i et av vannene en ti minutters kjøretur hjemmefra, men uka som var forflytta vi oss til elva som er bare to minutter unna. Mens vi første gang ikke kunne være i vannet mer en en dukkert fordi det var stikkende kaldt, kunne vi søndag ligge der i ganske lang tid og flere ganger før vi ble kjølt ned og tilslutt kalde.

Jeg hadde lest noen brev i Guds Ord før vi gikk og badet, og en av de tingene jeg satt og undret meg over og grunnet på var disse to:

La Kristi ord få rikelig rom hos dere. (Kol. 3.16a)

Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef. 6:17)

Jeg har mange ganger tenkt at det er forunderlig lite vi hører av Guds Ord i våre samlinger og møter. Paulus minner ofte om at Ordet må forkynner og at opplesningen av skriften er viktig, men er dette like viktig for oss som det var for Paulus og de første kristne? Ser vi verdien i Bibelen? Husker vi at det er Guds Ord til oss? At det er der vi kan lese alt Gud har ville fortelle oss og åpenbare for oss? At i Ordet er det en skatt så utømmelig at vi aldri vil bli utlært? Guds Ord er nettopp det, Guds Ord til oss.

Noen ganger er det mye som skjer i livet, og jeg tror at det er kristne som leser dette som opplever at det ene med det andre går galt, at det kommer flodbølger inn på flere kanter og at det kjennes ut som om alt er en kamp. Og du, mye av det er kamp. Når vi velger å helhjertet elske, lyde og følge Herren så er vi målskiver for djevelen og hans hær. Det er ikke populært på den kanten at noen virkelig legger iver og krefter inn på å søke Herren og leve i overgivelse, det møtes med angrep og brennende piler på mange kanter.

Det er svar å få for dere som sliter og kjemper og er litt overveldet av hva som skjer, og svaret er Jesus. Jesus. Han som led for at du skulle få finne frelsen. Han som ble adskilt fra Gud for at du skulle slippe. Han som bar straffen for at du skulle bli frikjent. Han som oppstod igjen slik at vi også skulle kunne få del i alt som er Hans. Vi er satt i himmelen med Kristus og vi har mulighet til å bli overrøst med godhet, nåde og fred i Herren, vi kan glede oss i Ham og over alt han er og har gjort, vi kan springe til ham med all vår uro og våre spørsmål, vi kan hvile i visshet om at han vil hjelpe oss. Når vi følger Gud er vi trygge, uansett hva vi møter. (anbefaler å lese Ef. 2: 4-7 sent og flere ganger)

Er dagene tunge og er det hett rundt ørene dine? Søk inn til Herren og bruk mer tid med ham enn du pleier. Noen ganger trenger vi ekstra lange bad i Guds Ord og i Herrens nærvær for at vi skal oppleve at innsiden vår roer seg ned og finner hvile og nye krefter.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har  på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

 

Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

en uslepen diamant

Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. (Jes. 48.10)

Vi kjenner alle til uttrykket «en uslepen diamant» og vet vi snakker om skjult skjønnhet som trenger litt hjelp for å komme fram. I dagens samfunn er det er ofte ting som skal få den ytre skjønnhet til å skinne man tenker på, bare se på alle TV-program der hjelpen er slanking, operasjoner, tips og styling.

En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. (fra Wikipedia)

Det trengs en ekte mester og ett godt trenet øye for å se den skjønnhet som skjuler seg under en ordinær og til tider kjedelig overflate, det gjelder både for diamanter og mennesker. Mens mennesker ofte gir en overflatebehandling for å få frem skjønnhet, gjør Gud det på en annen måte, han jobber innenfra og ut. Gud går dypere til verks og både sliper og polerer vårt indre menneske. Det er en vond prosess siden det krever at vi både kjenner på og blir fri fra vonde opplevelser og sår, men også fordi vi blir tatt forbi egen evne og kapasitet og plutselig befinner oss i storm, mørke og lidelse. Samtidig må vi legger vår oppførsel, våre tanker og vårt liv inn under Guds autoritet etter som han peker på ting som ikke behager ham. Gud bringer fram «diamantens ildfulle skjønnhet» gjennom å bruke smerte, lidelse og prøvelser, og det vil til slutt få oss til å stråle enda mer av hans herlighet.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. (Jes.54.11)

 …De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
(Jes.61:3 siste del- les gjerne hele Jes.61)

første gang postet 22.feb.12

Når motstand kommer

Det er enkelte som hardnakket påstår at alt de møter av motstand er fordi de tjener Herren, men enkelte av disse møter faktisk motstand fordi de ikke lever i samsvar med det ord de forkynner eller fordi de forkynner et ubibelsk budskap. Forkynner man nåde, men dømmer meningsmotstandere til helvete, så er det ikke Herren, og dette må man tåle tilsnakk på. Snakker man om hvor viktig det er å hjelpe andre, men selv lever i sus og dus, så må man tåle at det kommenteres. Det er ikke motstand fordi man er Herrens tjener, det er motstand fordi man lever annerledes enn man snakker.

Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet. (1. Pet. 4:12-16)

Det er en motstand som kommer fordi vi velger å forkynne det sanne evangelium og fordi man holder fast på hva Guds Ord sier er riktig, godt og gudfryktig. Elsker man virkelig Jesus og følger ham, så vil det komme motstand. Det er en motstand vi skal glede oss over, fordi den kommer kun for de som virker med Guds kraft og som frimodig forkynner om dom, rettferdighet og nåde. Når Jesus løftes fram vil det skape både glede og raseri. La oss glede oss over at vi finnes verdige til å lide for det Navn vi elsker og løfter opp.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. (2. Kor. 4:16-18)

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

Heisann godtfolk!
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive 2-3 nye innlegg denne uka, men i går kveld kom jeg over en serie innlegg som jeg ikke husket og begynte å lese. Det ble en av de gangene jeg satt og leste og tenkte: Hæ?! Har jeg skrevet dette? Så, de innleggene var av det slag at jeg ønsker å ta en reprise på dem og det blir det denne uken. De er også blitt samlet på temasiden under tittel På vandring fra bønnerop til bønnesvar hvis du ikke vil vente men lese alt nå. Alle innlegg postet første gang i sep 2013

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

*****

Siden vi har vært uten nett ett par dager er dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen ikke blitt postet eller ble postet sent, med det ligger det faktisk 4 gaver ute i dag som det går an å delta i trekningen av. Det er to hekla kors, en hals i voksenstørrelse, en 5-pk med hekla stjerner i mohair og en 3-pk med kjøkkenkluter. Ønsker du å delta i noen av disse trekningene, så ta turen over på den andre bloggen ved å trykke på aktuell/-e gave/-rog legg igjen en kommentar eller send inn skjemaet du finner på den enkelte side innen kl 24 den 22. des. 2017.

Guds fred og velsignelse!