Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må bedrøve Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

første gang publisert i mai 2013
(en liten presisering, jeg snakker her om å søke Gud i hans ord og bønn, ikke gjennom følelser og «åndelige» opplevelser)

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

*****

Siden vi har vært uten nett ett par dager er dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen ikke blitt postet eller ble postet sent, med det ligger det faktisk 4 gaver ute i dag som det går an å delta i trekningen av. Det er to hekla kors, en hals i voksenstørrelse, en 5-pk med hekla stjerner i mohair og en 3-pk med kjøkkenkluter. Ønsker du å delta i noen av disse trekningene, så ta turen over på den andre bloggen ved å trykke på aktuell/-e gave/-rog legg igjen en kommentar eller send inn skjemaet du finner på den enkelte side innen kl 24 den 22. des. 2017.

Guds fred og velsignelse!

Du er viktig for Herren

Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. (Luk. 1:52)

Maria og Elisabeth er glade over å se hverandre (Luk. 1:39ff), men gleden har en spesiell overtone med seg. Elisabeth, som egentlig er for gammel til å være gravid, og Maria, som pga ugift stand ikke skulle vært gravid, bærer begge løftesbarn i magen. Gud har sett til de to kvinnene og han velsigner dem stort. Når de treffes første gang som gravide, kommer Den Hellige Ånd over dem på og de gir ord og pris som vitner om Herrens storhet og godhet. I hva de sier ser vi også noe annet, at begge er ydmyke kvinner som er klar over at innfor Herren har de lite å komme med. Elisabeth uttrykker dette når hun stiller spørsmål ved hvordan det kunne skje at hennes Herres mor kommer til henne (Luk. 1:43) og Maria sier Gud har sett til sin tjenerinne i hennes fattigdom (Luk. 1:48).

Ingen av kvinnene er hva vi ville kalt viktige og innflytelsesrike. Elisabeth må ha opplevd tiår med snakk bak ryggen og sårende kommentarer fordi hun var barnløs, og Maria kommer til å møte mange skjeve blikk og skarpe kommentarer i tiden som ligger foran. De er ikke store kvinner i andres øyne, men for Herren er de viktige og han har utvalgt dem til å være sentrale brikker i hva som er dèt store vendepunktet i verdenshistorien.

Jeg kan tidvis føle meg liten og uanseelig, jeg er tross alt bare én i en verden med milliarder av mennesker. Andre tider føler jeg meg veldig satt på sidelinjen fordi sykdom hindrer meg fra å delta og bidra. Jeg føler jeg lever i utkanten av det meste og den følelsen kjenner flere igjen. Men vi må aldri tro at fordi om vi opplever motgang så er Herrens hånd for kort til å frelse. Gud søker ikke vår fremgang og velstand, han søker våre hjerter og kjærlighet og ønsker å se oss leve helliggjorte liv. Gud ser ikke slik mennesker ser, han ser til hjertene og ikke på det ytre. La oss glede oss over at vi har en Gud som velger å bruke dem andre ikke ser eller regner med. For Gud er vi alle viktige, ingen av oss er for små eller ubetydelige. For Gud er du dyrebar og viktig, uansett hva andre sier og mener. Du. Dyrebar. Du. Viktig.

Sannheten setter oss på valg

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!
(2. Kor. 13:5ab)

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiårene merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velværenivået, men også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja til og med grunnleggende trekk i vår person påvirkes. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelsen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskap både med Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi, i vårt hjerte, rede til å ta imot Jesus når han kommer tilbake for å hente sine?

Dette er en side ved advent som vi ofte overser fordi de fleste kun venter på det lille barn som skal legges i en krybbe. Dette er ganske ufarlig da det ikke utfordrer, men fokuserer på det koselige og gode. Selvsagt skal vi kjenne på glede, takknemlighet og gode følelser, men burde det ikke være noe mer også? Å vente på Herrens andre komme utfordrer derimot ganske mye da det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?

Men det er så mye enklere, og det føles mye bedre ut, å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en blankskurt krybbe i en nyoppusset og oppstæsja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og fordi det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier “Kom Herre Jesus, kom”?

Djevelen fikk meg til å gjøre det!

Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)

Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.

La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.

Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)

Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)

Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)

Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.

Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.

La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)

Om å være himmelvendt

Vi lar oss lett fange inn av både bekymringer og gleder. Alt vi vil oppleve her på jord, kan fort overskygge den herlighet vi har i vente. Mange blir så fastgrodde i ting som hører denne verden til at de glemmer at det jordiske er forbigående og at det evige er i vente.

Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. (Jes. 51:6)

På veggen i stua står det skrevet «Home is where the heart is» (hjem er hvor hjertet er). Det hang igjen etter forrige leietaker og jeg har latt det henge oppe. Ikke fordi jeg synes så veldig om det, men fordi det minner meg om hvor jeg hører hjemme.

Første tanke som slo meg da jeg så det på den tomme veggen var «himmelen», og det er fortsatt det jeg tenker når det innimellom fanger oppmerksomheten. Jeg tenker ikke på hjemmet vårt som vi bor i, heller ikke min herlige lille familie, men på himmelen. Himmelen er hjemme for meg, her på jord er jeg fremmed og på vandring.

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. (2. Kor. 5:1-2)

Det er mange år siden jeg fikk følelsen av å være en utlending på vandring, at jeg egentlig ikke passet helt inn og at det var et annet hjemland for meg. Jeg lærte etter hvert at det var faktisk ikke rart, men bibelsk og slik det skulle være. Ikke det at jeg vil dø, jeg har også lyst til å se guttene vokse opp og mye annet, men jeg er ikke helt bundet til livet på jord, for jeg vet at det er hos Gud jeg er hjemme på ordentlig. Og en dag skal jeg fullt ut erfare og få leve i det jeg nå får en forsmak på, å se Gud som han virkelig er i mektig majestet og herlighet.

Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i kroppen, er vi borte fra Herren.  For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for ham, enten vi er hjemme eller borte. (2. Kor. 5:6-9)

Vi må ikke bli så fastgrodd i verdens gleder og bekymringer at vi mister himmelen av syne. Vi skal lengte etter den dag når Herren henter sine hjem, og til den dag lever vi hver dag i overgivelse og tillit til Gud og for Guds ære og andres beste.

Du må velge selv

Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. (5. Mos. 30:15)

Guttungen på 8 lurer på hvorfor Gud skapte veps. Han er ikke fornøyd med skapninger som flyger rundt og kan stikke mennesker. Og hvertfall ikke veps, for det gjør vondt! Han er overbevist om det, selv om han aldri er blitt stukket. Men hva tenkte Gud på da han skapte veps?

Jeg sier at det var ikke slik i begynnelsen. Før menneskene tok feile valg var alt godt, da var det ikke noen som skadet andre. Det høres nesten for utrolig ut for gutten som er litt kveldsredd for veps som kryper rundt på golver og kan stikke. Om vepsene dødde eller ikke har jeg ikke svar på, men at de ikke gjorde mennesker vondt, det er jeg ikke i tvil om. Jeg forteller også at det vil komme en dag når Jesus henter sine hjem igjen og at vi da skal erfare en ny himmel og jord der alt igjen er godt og slik Gud hadde ment det. «Men da kommer jeg til å være død» sier han med overbevisning i stemmen. Jeg kikker på gutten og sier at det kan jeg ikke svare på. Og han fortsetter «jeg håper Jesus kommer i natt jeg!». Jeg sier at det er det mange som tenker og håper og også at jeg tror Gud forstår at vi tenker slik. Så sier jeg at Bibelen sier ikke når Jesus kommer, men at den forteller oss om hvorfor vi må vente. At det er fordi Gud vil at flere skal høre og få mulighet til å ta imot, at Gud er tålmodig med oss.

Vi snakker om at hvis alle forteller noen om Jesus og de forteller andre igjen, så vil alle få høre og kunne ta valg. For det er vi selv som må velge, men for å kunne velge må vi ha hørt. Så snakker vi om at Gud ønsker vi skal leve godt mens vi er på jord og at en del av det for barn er å høre på sine foreldre. Det innrømmer han fort at han ikke alltid gjør, noe jeg sier meg enig i. Men så sier jeg også at det er jo ganger han gjør det og at han også gjør mye godt og rett uten å ha blitt spurt. Dette tar oss over på at det er mye vondt i enkelte mennesker og at det er vi selv som må velge hva vi vil si og gjøre. Som svar på at det er vi selv som må velge mellom godt eller vondt kommer: «Men alle gjør galt» fra gutten. Det er sant, svarer jeg, men det er forskjell på å ville gjøre godt, men ikke alltid klare det og det å bare gi blaffen fordi vi inni mellom vil feile. Det er forskjell på å gjøre to gale ting og hundre riktige og det å gjøre hundre gale og to gode. Han er enig i dette.

Vi står alle overfor de samme valg, vi kan velge Jesus eller fornekte, vi kan velge godt eller vondt, vi kan velge fortelle eller å tie om Jesu forsoningsverk, vi kan velge velsignelse eller forbannelse. Det å ikke velge side er også et valg, for er du ikke for Gud og hans ord, vilje og vei er du faktisk imot, det finnes ingen gylden middelvei. Valgene er dine, ingen andre kan ta dem for deg.

Jeg ber om at du har mot til å velge godt for evigheten og ikke bare for denne dagen. Må Gud gi deg styrke til å stå sterkt for Ham og til å leve et liv som er Gud til ære og andre til gagn!