Å dele Jesus med andre kan tidvis være en utfordring, men vi har egentlig bare to ting å gi videre: Guds Ord som det står og Guds fingeravtrykk i våre liv. Det høres så enkelt ut, men vi vet alle at det er ikke slik.

Når vi snakker med naboen og tenker vi skal dele litt så henger plutselig ordene fast i halsen.
Når Gud minner oss om å svinge til venstre, så svinger vi til høyre for hva om… hva om det er feil? og nesten verre, hva om det er riktig?
Når vi får høre om mennesker som står oppi vanskelige tider og vi tenker på alle de gangene Gud har hjulpet oss, men likevel så stopper ordene opp…
Eller når vi blir spurt om å dele av egen erfaring og tanken om at «men hva har jeg egentlig å si»? kommer. «Jeg er jo bare underveis, jeg har fortsatt så langt igjen…»

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1-3)

Vi har alle vår historie med Gud, vi har alle Guds fingeravtrykk i våre liv. Om vi har vært frelst en dag eller 50 år, vi har alle erfart noe med Gud. Og dette er noe av det viktigste vi kan gi videre. Vi kan ved å dele Guds fingeravtrykk i våre liv vise at det er en Gud som elsker oss selv om vi feiler, det finnes en Gud som er trofast også når vi er troløse, det finnes en frelser som tok all våre skyld og straff på seg, det finnes en Far som elsker sine barn betingelsesløst, det finnes en Gud som ønsker å være delaktige i våre liv og hjelpe, styrke og elske oss.

Og ja, vi er alle underveis. Men fordi om vi fortsatt er sønderknuste og ikke helt fri, fordi om vi fortsatt sliter med tvil og kjenner motløshet noen ganger finner feste, så har vi en historie å dele med andre. Vi trenger ikke å være fullstendig fri, fullstendig gjenopprettet, fullstendig på beina og annet for å dele med andre hvem Gud er og hva han har gjort for oss. Om vi er underveis og om vår historie fortsatt er ufullstendig så er det hva vi har- og hva vi har, hva vi har sett og hva vi har erfart, det er det vi skal gi videre.

Gud vil bruke din historie for å nå andre mennesker og han er ikke avhengig av at den er pakket pent inn og er uten skrukker og sprekker. Gud kan- og vil- bruke din historie til å trøste, styrke og helbrede andre. Og mens du lar Gud virke gjennom den historien du deler, vil han både nå andre menneskers hjerter og også; skrive nye ord og kapitler inn i ditt livs historie. Du trenger ikke ha svarene, ei heller alle de riktige ordene, bruk hva du har: Ditt levde liv og Guds fingeravtrykk i det.

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. (Sal. 139:14)

Ikke prøv å etterligne andre for å bli som dem,
men hent gjerne inspirasjon om hvordan du kan gjøre ting fra andre.
Ikke prøv å være mindre enn den du er,
men stol på at du er skapt med de evner og anlegg du trenger for å skinne i eget liv.
Ikke prøv å være større enn den du er,
du vil bare ramle sammen og verden vil gjennomskue deg.
Ikke prøv å fjerne det som er spesielt og litt annerledes med deg selv,
våg å skille deg ut og skinne som den dyrebare diamanten du er.

Bare du er deg,
bare du har den spesielle sammensetningen av personlighet og evner som du har,
bare du har din historie- både i livet og med Gud,
bare du, ingen andre.

Gud skapte deg ikke for at du skulle etterligne og prøve å bli lik mennesker du omgås med eller ser opp til, men for at du skulle skinne av hans herlighet og spre hans kjærlighet. Gud har ikke elsket deg, hjulpet deg og forvandlet deg for at du skal fortelle andres historie videre, men for at ditt liv skal være et vitnesbyrd om hans godhet og nåde.

Bare du er deg,
med styrker og svakheter,
med muligheter og begrensninger,
med seire og fall,
med gleder og sorger,
med tro og med tvil,
med visshet og bekymringer.

Våg å være ærlig om hvem du er og hvor du er, våg å være den du er og ikke noen andre, våg å leve livet som deg selv.

Bare du er deg
og bare du kan møte og berøre mennesker på den måten du gjør.

Du er og blir best som deg selv.

Det er dager det det å stå opp og komme seg gjennom dagen er en stor prestasjon i seg selv. Det er mange ulike grunner til at vi kan ha det så tøft. Vi kan ha gjort for mye og møtt veggen, vi kan slite med helsa, vi kan ha mistet jobben eller noen vi er glade i, vi kan ha hatt for mange utfordringer på rekke og rad og mye annet. Vi blir innimellom tomme og makter ikke tanken på neste dag, ja hvordan kan vi når det er ille nok å komme gjennom den neste timen?

Jeg har vært der flere ganger. Det er dager der jeg er takknemlig for å ha kommet meg opp av senga, for å ha fått mat i guttene og fått dem på skolen og etterhvert, fått laget middag, hjulpet med lekser og annet. Dager der det rent elementære kjennes ut som ALT for mye. Jeg husker da barnehagen bestemte at foreldrene skulle begynne å ta med frukt i stede for at barnehagen kjøpte inn, jeg hadde mest lyst til å sette meg å grine da vi tok den avgjørelsen. Jeg var så langt forbi sliten og hadde så utrolig mange utfordringer i en allerede vanskelig og vond hverdag, og så kom dette. Det ble den berømmelige dråpen den gangen, jeg var full av tårer på innsiden og sukket for meg selv: Hvordan skal jeg huske dette også oppi alt annet? Jeg kan smile av det i dag, mange år etterpå, men det var virkelig så ille for meg som jeg beskrev. Jeg ville helst bare grine og visste ikke hvordan jeg skulle klare dette også. Ikke bare fordi jeg måtte huske enda en ting, men også fordi det ville bli en ekstra økonomisk belastning på flere hundre kroner i måneden, og jeg levde allerede i tro for flere nødvendigheter. Jeg sukket foran Gud og jeg gråt mine ikke så modige tårer, jeg trakk pusten og fortsatte.

Og det har jeg måtte mange titalls ganger siden den gangen. Sukket til Gud, grått mine tårer, trukket pusten og fortsatt. Og jeg kan ikke si at alle gangene har det kommer inn en oppmuntring, kommet uventet hjelp, et vers som ble levende og slikt (for jeg husker ikke detaljer fra alle gangene), men jeg vet det har skjedd mange, mange ganger. Jeg har gitt det over til Gud og stolt på at han er mitt alt i mitt ingenting, og så har jeg fortsatt. Og jeg har fått den støtte, mat, oppmuntring og de ord jeg har trengt for å gå videre.

Profeten Elia opplever etter å ha stått opp mot Baal-profetene på Karmelfjellet (1. Kong. 18) å få Jesabel mot seg. (1. Kong. 19) Han har mistet det motet han hadde tidligere, blir redd og flykter for å berge livet. Når han kommer til Beer-Sjeba lar han tjenestegutten være igjen og fortsetter en dagsreise ut i ørkenen. Her finner han en gyvelbusk som han legger seg under og han ber om å få dø. Han makter bare ikke mer, og etter å ha bedt legger han seg og sover.

Jeg kjenner meg så igjen i den tanken der. Hva jeg møter i min hverdag er så langt forbi hva jeg evner å tenke at jeg kan klare, og jeg makter bare ikke tanken på å måtte fortsette.

Men der kommer en engel fra Herren og vekker ham og sier Elia skal spise. Elia ser en brødleiv, spiser den og legger seg igjen.

Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.» Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. (1. Kong. 19:7-8)

Gud sørget for at Elia fikk hva han trengte for at han både kunne samle krefter og fortsette. Hadde ikke Elia fått mat, ville han vært for svak til å fortsette, og hadde han ikke fortsatt, så ville han heller ikke opplevd det mektige øyeblikket ved Horebfjellet der han får erfare Gud gå forbi ham på kort avstand, ikke i storm, jordskjelv eller ild, men i en skjør stillhet.

Mange av de menneskene vi leser om i Bibelen hadde stunder der de i menneskelig kraft og forstand ikke kunne forstå hvordan de skulle klare å fortsette, men Gud var nådig og god mot dem alle. Han sørget for at de fikk de ord, den trøst, den mat, den styrke, den oppmuntring, den profetiske tiltale, den åpne døren, den hjelp de trengte for å fortsette.

Opplever du at du ikke klarer mer? Gud er trofast, velger du å legge all frustrasjon tårer og tomhet på ham, vil han gi deg kraft til å fortsette. Hvordan du vil oppleve dette er vanskelig å si, men det kan være gode ord, uventet oppmuntringer, en liten gave, en varm klem, et ord fra Bibelen, en stille tiltale i ditt indre eller noe annet. Gud vil ikke svikte oss når vi er mer enn slitne og ikke vet hvordan vi skal fortsette, Han vil gi oss av sin kraft, nåde og kjærlighet slik at vi kan fortsette.

I dag har jeg vært på møte. Nå er det over halvannet år siden sist det skjedde, rett og slett fordi jeg forrige gang ble liggende i sofaen over 20 timer døgnet i to og ei halv uke. Når ting er på det viset så er kostnaden og prisen med å være aktiv i menighet høyere enn hva som godt er, og som mulig er. Siden jeg var i en pinsemenighet, og det er pinse, så er det kanskje selvsagt at temaet var Guds kraft, men ikke til å leve i tilgivelse slik jeg ønsker å skrive litt om, men til å bli sendt ut (som gjelder oss alle, vi er alle sendt ut i våre liv og områder av innflytelse og påvirkning).

De siste ukene har jeg hatt mange muligheter til å jobbe opp en god dose bitterhet. Det har med ting som har skjedd nå og en stadig strøm av påminnelser om ting som har skjedd. Det har liksom vært så mye at det er lite tvil om at det har vært et angrep på dette. Kan djevelen få oss til å begynne å godta bitterhet som noe vi har krav på å føle, så er han kommet langt i å dra oss bort fra et nært forhold til Gud. Bitterhet har ingen plass i en troendes liv, rett og slett, men det er ikke det samme som at vi ikke kjenner på bitterhet inni mellom.

Bitterhet er en følelse som dukker opp når vi over tid og gjentatte ganger er blitt behandlet feil eller dårlig. Det er naturlig for oss mennesker å kjenne på denne følelsen da den er knyttet opp til både selvverd og andres syn på oss, samtidig som vi ofte får følelsen av mindreverd fordi ting er som de er. Men at vi føler og tenker ting i etterkant av følelsen, betyr ikke at vi skal fortsette å gi det rom og gi det liv gjennom å leve det ut.

Mange av de ting jeg har gjort de siste månedene er ikke på grunn av hva jeg har følt og tenkt, men de er på grunn av valg jeg har tatt. Når jeg velger å gjøre godt mot noen som svikter, så er det ikke fordi jeg er god av meg, det er fordi Gud sier det. At jeg velger å svare med nåde og barmhjertighet er ikke det samme som at jeg lar andre kjøre over meg og gir dem makt til å bestemme over meg, men jeg velger tilgivelse fremfor bitterhet fordi det er det Gud sier er godt og rett i hans øyne.

Jeg kjenner på bitterhet, det gjør jeg, men det viktigste er ikke hva jeg tenker og føler i øyeblikket, det er hva jeg velger å fortsette å tenke og hvordan jeg velger å leve. Det er enkelte som er av den oppfatning av at vi aldri skal kjenne på bitterhet fordi det står at vi ikke skal la bitterhet få slå rot, men de to tingene er veldig forskjellige. Fordi om jeg kjenner på bitterhet trenger jeg ikke å la den slå rot, jeg kan velge å tenke og leve på tross av hva jeg føler og opplever. Bitterhet som ikke anerkjennes og løftes frem i lyset, den vil derimot finne grobunn i et hjerte som holder fast på det vonde, såre og mørke.

Som jeg sa, jeg velger ikke å gjøre godt fordi jeg er så innmari god av meg, jeg velger å gjøre det fordi jeg ønsker å leve et liv som ærer Gud og som gjenspeiler hans godhet, nåde, tilgivelse og barmhjertighet. Samtidig er det slik at holder jeg fast på bitterhet er det meg selv og guttene mine som vil ta størst skade av det, ikke den personen som sa eller gjorde noe. Men når jeg velger å ikke gi etter for de tankene og følelsene, når jeg velger å reise meg opp i mitt indre og si fast og bestemt: Jeg ønsker ikke bitterhet i mitt liv, så er det en enda viktigere erkjennelse som følger: Så hjelp meg Gud! Jeg vet at jeg trenger Guds hjelp, Guds kraft, styrke og nåde for å kunne leve i dette. Jeg trenger at Gud leger hva som er såret og skadet i mitt hjerte, at Hans tanker få vinne plass over mine, at hans kjærlighet for andre mennesker brenner sterkere i mitt hjerte, at hans nåde overvelder meg, at hans barmhjertighet bærer og hjelper meg, jeg trenger Guds hjelp. For meg er det menneskelig sett umulig å gå igjennom livet uten å samle opp bitterhet for det ene eller andre, men jeg vet at hvis jeg lar Gud vinne rom i meg, hvis jeg likedannes Kristus mer og mer, hvis jeg klynger meg til nåden og tilgivelsens Gud så kan jeg i Guds kraft leve et liv i tilgivelse. Jeg kan fordi han som bor i meg er sterkere enn hva jeg enn møter i denne verden.

Kjenner du på bitterhet? Ikke la det vinne overhånd i ditt hjerte. Underordne deg Guds bud om å leve i tilgivelse, ta opp kampen mot de tullete tankene og rop ut til Gud. Gud vil gi deg kraft til å leve et liv i tilgivelse.