Stolthet og frykt fyller den mann som kun deler hva han klarer og hva han lykkes i,
den som også våger å fortelle hva som ikke går så bra er preget av ydmykhet og mot.

Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» (Luk.22:32)

Jesus sier til Peter at Satan har krevd å få sikte dem som hvete og Herren vet at det kommer til å føre dem alle til fall, men det interessante her er hva Jesus sier han har bedt om for Peter. Han har ikke bedt om at han ikke skal falle, men at troen ikke skal svikte. Jesus vet at Peter kommer til å fornekte han flere ganger og også forlate åstedet.

Så finner jeg det også godt å lese at Jesus også sa NÅR du vender om fordi det er noe fast over dette. Jesus vet at Peter ikke kommer til å forlate ham for alltid, men at dette er en engangshendelse som vil bli et redskap i Herrens hånd til å forme Peter i enda større grad enn tidligere. Peter får også et oppdrag av Herren som vi skal snakke litt mer om i dag.

Jeg tenker at Jesus må ha visst at Peter var en av de første som ville vende om etter at de alle sviktet og at det derfor er han som får oppgaven med å styrke de andre. Kanskje har det også å gjøre med det kall og den tjeneste Peter ville gå inn i, ikke vet jeg. Men vi vet at det er til Peter Jesus sier: Styrk brødrene.

Etter sitt fall må Peter ha følt seg aldeles forferdelig og han angrer sårt og bittert på hva han har gjort. Nettopp dette fører Peter inn i et mørke der han får oppleve Guds nåde og kjærlighet på en måte han aldri har gjort før. Han blir tilgitt og fornyet, han blir gjenoppreist og innsatt til tjeneste. Peter erfarer at Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet er så mye større, mektigere og altomfattende enn han tidligere har kunnet forestille seg, og han innser også at han er i et dypt behov at nåde, tilgivelse og kjærlighet.

Den Peter som skulle styrke brødrene var den Peter som selv hadde blitt styrket og forvandlet av Herren. Peter får i oppgave å gi videre den trøst, det håp, den nåde og kjærlighet han selv blir fylt med. Han får ansvar for å gi ord som hjelper de andre å se Guds godhet og tilstedeværelse, ord som styrker og ildner opp deres tro.

Har du tenkt på at det vi leser her faktisk er at ett menneskes vitnesbyrd om Guds inngripen er hva Gud bruker for å nå minst 10 andre med budskapet om hans allmakt, nåde og kjærlighet?

De gangene dere deler deres vitnesbyrd her på bloggen, så styrker det min tro. Jeg er så takknemlig for å lese om deres erfaringer med Gud og hans nåde og godhet, fordi det styrker mitt hjerte. Deres liv blir vitnesbyrd om Guds trofasthet og nåde og det hjelper meg å bevare troen sterk og holde håp og mot oppe.

Noen ganger er det vi som har de ord og de erfaringer som gjør at vi kan styrke andre, andre ganger trenger vi å høre andres erfaringer og vitnesbyrd for at vår tro skal styrkes. Det er et samspill her og det er en bekreftelse på at vi er et legeme som trenger hverandre. Ingen av oss kan klare å leve kristenlivet alene, vi er et legeme og vi trenger hverandre. Og kanskje er det slik at de fleste gangene Gud gir oss ord til trøst, oppmuntring og styrke så kommer de fra våre søsken og medvandrere?

Ikke hold ditt vitnesbyrd for deg selv, bruk det for å styrke dine søskens tro!

I går hadde jeg en morgenavtale, så etter at guttene var sendt på skolen pakket jeg sammen mitt og kom meg ut døra. Utenfor holder huseier på med noe arbeid og vi snakker litt før jeg kjenner at nå må jeg gå. Etter farvel så er det i bilen og avgårde med meg. Jeg kommer 6-7 km før det er stopp, det ser rett og slett ut som høyre bakhjul på bilen har tatt fyr så mye røyk kommer det fra det. Jeg tar runden rundt og får brentlukt slått imot meg mens jeg ser røykskya står. Jeg tar hånda nærmere og kjenner at det er brennhett. Det ser ganske så dramatisk ut, så jeg finner ut at jeg tar en telefon til verkstedet før jeg fortsetter. Der får jeg en forklaring på hva det kan være, hva jeg midlertidig kan prøve og så får jeg avtalt en verkstedtime. Jeg kan kjøre videre, men i morgen må jeg inn for å se nærmere på det hele.

Jeg tenker at det var jammen meg godt jeg reiste da jeg gjorde, for de ti minuttene jeg hadde ekstra er plutselig spist opp. Tenk om jeg ikke hadde hørt på den lille indre stemmen som sa jeg måtte komme meg avgårde? Tenk om jeg hadde overhørt Den Hellige Ånds forsiktige veiledning? Da hadde jeg vært for sen til den avtalen jeg hadde, som jeg forresten rakk kun på sekundet.

Når jeg er i bilen etter verkstedtelefonen rister jeg lattermildt på hodet og sier til Gud at dette er ikke med i mine beregninger, så du må hjelpe. Jeg legger det over på han som har lovet å være med hver dag og som sier at søker vi hans rike først, skal vi få det andre i tillegg. Jeg smiler både over denne episoden og også alt annet som har skjedd de siste ukene etter at jeg så klart og tydelig fikk ordet om at Gud skal vende skjebnen for oss. For det har rauset inn i lassevis med utfordringer, komplikasjoner og ikke-planlagte avtaler og ting. Men tilbake til bilen min…

… det så gruelig dramatisk ut, tenk om jeg hadde latt det styre meg? Tenk om jeg hadde trodd de overdramatiske tankene og de nedslåtte følelsene jeg først kjente på? Tenk om jeg hadde begynt å kikke på bølgene og stormen som der og da kastet seg mot meg? Hadde jeg da kunne ristet lattermildt på hodet?

Det er ofte slik at vi begynner å vakle når stormkastene kommer mot oss, og ofte er det en enkelt grunn til det: Vi tar blikket bort fra Jesus og begynner å fokusere på stormen. Når vi ser på hva som kommer mot oss, begynner vi å tvile. Tvile på Guds tilstedeværelse, tvile på Guds evne til å hjelpe, tvile på at løftene er sanne, ja til og med tvile på Guds kjærlighet og nåde mot oss. Hvor er du Gud? er tanken mange har. Men som Jesus var rett foran Peter da han begynte å synke, så er Herren ved vår side også gjennom våre stormer. Han er ikke på andre siden og venter, han er der, rett ved oss.

La oss huske at selv om de stormene vi opplever både føles og ser ganske så dramatiske og alvorlige ut, så er vi ikke alene. Vi kan løfte hodet og feste blikket på vår frelser og troens opphavsmann og opprettholder. Vi kan se på Jesus, se på han som stiller stormen. Vi vet at det pågår en storm, men det er ikke den vi skal fokuserer på. Vi skal fokuserer på han som sier «frykt ikke for jeg er med deg og jeg vil hjelpe deg». Vi skal ha blikket solid festet på han som har evnen til å stille stormen med et eneste ord, på han som alltid er trofast og med oss hvert eneste sekund av våre liv.

Om du opplever at livet er stormfullt, så frykt ikke dyrebare venn, Jesus er der med deg- og som han hjalp Peter opp på vannet igjen og gikk ved hans side til båten, vil han hjelpe deg til å vandre støtt igjennom stormen. Og som disiplene opplevde at Jesus stillet stormen rundt dem, vil du oppleve at Jesus stiller stormen i ditt liv, først og fremst stormen som raser i ditt indre, men kanskje også stormen som raser rundt deg.

Du er ikke alene i livets storm, han som har makt og kraft til å stille stormen er der sammen med deg, frykt ikke.

…takk Gud under alle forhold! (1..Tess. 5:18a)

Jeg ønsker å være en som alltid tilber Herren, i regn og i sol, gjennom latter og tårer. Jeg ønsker at uansett hva livet bringer min vei, så skal mitt hjerte alltid synge Herrens pris. At jeg  alltid skal løfte hender i takk og lov til han som er skaper og opprettholder av alt.

Jeg ønsker at når stormen raser i mitt indre så skal mitt hjerte fortsatt sukke hans pris.
Jeg ønsker at når solen skinner fra klar himmel, skal min dans være til hans ære og pris.
Jeg ønsker at når tårene væter puta, så skal tankene vendes mot han som stiller stormen, og bringe takk for at jeg alltid kan komme til ham.

Jeg ønsker å være en som lovpriser Gud,
alltid og gjennom alle ting.

De siste ukene har jeg sittet ganske overveldet og takknemlig på kveldene. Jo, jeg er sliten og jeg kjenner at det skjer veldig mye, men hver kveld kan jeg sitte å takke for at også denne dagen er jeg kommet igjennom og jeg er fortsatt på beina. På morgenen er jeg takknemlig for at jeg kan stå opp av senga og ikke kravle eller trille meg ut. At Gud har gjort noe, er det liten tvil om. Selv etter flere veldig travle uker er kroppen lett og jeg klarer å komme meg på alle de avtaler og møter som popper opp fortere enn ugresset ute i den våryre hagen min.

Jeg har det godt, og jeg er utrolig takknemlig og ydmyk for de av dere som kommer innom og legger igjen gode ord og omsorg. Det har betydd utrolig mye for meg å lese og kjenne på omsorgen deres, og jeg vet bønnene deres både høres og besvares (og takk til de av dere som så trofast ber for oss).

Mandag kom jeg hjem etter kveldsmattid og finner en gutt i senga som ikke er i form og en foran fjernsynet. Den foran fjernsynet forteller at han ikke bare har gjort sin plikt, slik han fikk beskjed om, men han har også gjort broren sin siden han ble dårlig. Vi finner mat og etter en fort dusj og tannpuss er det legging med bønn og sang. Det blir utrolig mye moro ut av det hele, og vi skilles med latterfylte «glad i deg». Så er det inn på neste rom til den som ikke er i form, og her møter jeg en annen verden. Vi snakker litt og jeg ber og etterpå så småsnakker vi litt mer mens vi bare er nær hverandre. Jeg kjenner at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal trøste gutten samtidig som jeg gir han mot til å fortsette og håp om at det blir bedre, og jeg sukker til Gud at han må hjelpe meg slik at jeg kan hjelpe gutten, han han må bære meg slik at jeg kan «bære gutten».

Der jeg lå kom jeg i tankene noe minsten sa da han var 4 1/2 år. Han hadde blitt operert noen dager før og det gikk ikke bra med han. Det lå an til at vi kanskje måtte ha innleggelse pga manglende inntak av næring og væske og han hadde mye vondt. En av gangene det var ille så snakket vi om at Gud er alltid med oss og at mange ber for han, Gud passer på oss, sier jeg. Da kommer det fra den lille karen at Gud passer ikke på ham. Åhh, kommer det fra en litt forfjamset mamma som spør hvordan er det da? Nei, Gud passer på mamma så mamma kan passe på meg er det nydelige svaret. Det er kanskje en av de mest hjertevarme beskrivelsene av hvordan det er ment å være, Gud hjelper oss så vi kan hjelpe andre. Og dette tok meg igjen til noe jeg postet på denne bloggen for litt siden, «det er min sønn». Jeg kan kjenne på frustrasjon, sorg, smerte og mye annet for hva barna må gå igjennom, men jeg har en Gud å gå til som vet hva jeg opplever og som samtidig har svaret på alle mine spørsmål og bønner. Når jeg ber for min sønn/mine sønner kan jeg noen gange høre noe som ligner en indre svak hvisken, «jeg hører din bønn og svaret på dine bønner for dine sønner er min Sønn».

Leggetiden i dag ble fylt både med latter og tårer, med glede og smerte, ja det minnet meg om at slik er ofte våre dager også. Men som jeg kunne glede meg med den ene og gråte sammen med den andre, er Gud med oss. Gud er med deg i den hverdagen du har nå, han venter ikke på at du skal klare bedre, han vil ta del i hva du opplever her og nå og hjelpe deg igjennom. Gud er med oss, både i solskinn og regnvær, og uansett hva vi møter vil han alltid være ved vår side, og dele både latter og gråt, gleder og sorger.

Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver, skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg.

For jeg er Herren din Gud,
Israels Hellige, som frelser deg.
(Jes. 43:2-3a)