For fikentreet blomstrer ikke, vinstokken bærer ikke frukt, olivenhøsten slår feil,
åkeren gir ikke mat, sauene er borte fra kveen, fjøset er tomt for fe.
Men jeg vil fryde meg i Herren, juble i Gud, min frelser.
Gud Herren er min styrke. Han gir meg føtter som en hind og lar meg ferdes på høydene.
Hab. 3:17-19

Dagene fylles med smerte
og tankene trykker ned.
Det virker som himmel og jord
ingen kontakt med hverandre har

Selv om jeg ikke ser
din hånd virke i mitt liv,
så vil jeg av hele hjertet gi
min pris og takk til deg.

Nettene lange er
og vinteren holder seg fast.
Tårene væter min seng
og helbredelse uteblir.

Selv om jeg ikke ser
din hånd virke i mitt liv,
så er du evig Gud
hellig og verd all pris

Selv om jeg ikke ser
og det virker som ingenting skjer
for alltid og evig du er
god, barmhjertig og nær

Selv når jeg ikke ser,
all ære og makt den er din.
Selv når jeg ikke ser,
all pris og lov er din.

Selv når jeg ikke ser,
så vet jeg du bærer meg.
Gud, må du min styrke være
min klippe du alltid er.

***

Dette er «verse-delen» av et innlegg som ble postet på «med Gud i hverdagen» i går. Innlegget har også en tekstdel, hvis du vil lese den kan du trykke HER.
Ønsker alle ei fredfull og god helg.

«Gled deg ikke over meg, du min fiende! Når jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Når jeg sitter i mørke, skal Herren være mitt lys». (Mika 7:8)

Det er ei linje jeg har tenkt flere ganger gjennom dagen
«Gud, gi meg mot til å feile, mot til å gå i tro»

For meg er det å leve i tro både en trygghet og noe som bringer usikkerhet. Det er en trygghet fordi jeg vet Gud er trofast og nådig og han vil utruste oss til å kunne stå i, og fullføre, de ting han kaller oss inn i. Samtidig, enkelte av de ting Gud ber oss om å gjøre er ikke så enkle. Det er ikke noe jeg kan, det er noe jeg må lære, og i mange tilfeller må jeg lære etter som veien går seg til og gjennom å lykkes i noe og feile i annet. En av de vanskelige sidene med å leve og vandre i tro er faktisk at det åpner opp for at vi feiler- og det liker vi ikke. Vi liker ikke å oppleve at vi ikke strekker til og ikke klarer. Derfor ber jeg Gud gi meg mot til å våge å feile.

Det er såre enkelt å peke på andres feil, men det krever mot å begå feil- og det krever mot og viljestyrke til å reise seg opp og fortsette selv om vi ikke klarte første gang eller sjuende gang. Og også i dette er Gud trofast, han vil hjelpe oss tilbake på både beina og på det rette sporet. Han vil hjelpe med å tørke støvet av oss, lege sårene og gi hjelp og styrke til å fortsette.

Vi trenger noen ganger å feile for å bli minnet om at vi er ikke supermennesker, vi er alminnelige mennesker som ikke klarer alt i egen styrke og som trenger hjelp, støtte og oppmuntring både fra Gud og mennesker. Samtidig er det stor lærdom i å feile, vi finner i alle fall ut hvordan vi ikke skal gjøre ting og vi få lys over ting i eget liv som vi trenger å fikse opp i, få legedom for eller gjøre forandringer med. Faktisk er det slik at de som lykkes ofte har feilet flere ganger enn de som gir opp har prøvd.

Det er de som våger å feile som kommer videre, både i livet generelt og også i forhold til Gud. Våger vi å tro så stort at det åpner opp for at vi kanskje feiler? Våger vi å gå i tro og tillate at kanskje feiler vi fordi vi var for raske, for lite lydhøre eller for lite nær Gud?

Jeg ber om at jeg dette året blir både mer frimodig og mer modig- at jeg faktisk våger så mye at jeg kanskje feiler.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.
Jesaja 43:19

Det ordet jeg har fått tydeligst for året vi har gått inn i er at det kommer forandringer. De kommer derimot ikke til å komme på den måten de fleste av oss ønsker, med mirakler og over-natta-opplevelser, men de vil spire frem.

For som jorden lar spirene vokse, som en hage lar frøene gro,
slik skal Herren Gud
la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkeslag.
Jesaja 61:11

Når noe spirer frem så vet vi at det ikke er noe som plutselig skjer, det er noe som skjer gradvis og over tid. I noen tilfeller spirer ting fort og kommer raskt til syne, i andre tilfeller tar det hele betraktelig mye lengre tid. Jo mer hardfør en plante eller et tre skal være, jo lengre tid bruker det på å finne godt feste og utvikle et godt rotsystem. At vi ikke ser de store endringene i planten fra uke til uke, betyr ikke at det ikke skjer noe, det betyr kun at det skjer utenfor vår synsvinkel. Og det er dette jeg følte Herren la på mitt hjerte. «Cecilie, det vil komme forandringer, men det er forandringer som vil vokse seg fram».

Han skal vokse, jeg skal avta. (Joh. 3:30)

Jeg tror ordet forandringer henspiller på flere aspekter, for meg er det både en indre side ved det og en ytre. Jeg tror på forandringer inni meg selv og inni andre mennesker, at Herren skal få mer rom i våre hjerter, tanker og liv og at hans skikkelse skal vinne frem i og gjennom oss i sterkere grad. En forandring på innsiden som gjør at jeg blir mer lik Jesus og at Gud i sterkere og mektigere grad kan nå andre mennesker gjennom meg og mitt liv. På den andre side tror jeg også på forandringer i det ytre, i omstendigheter og utfordringer. Det er ting jeg ønsker Gud knipset bort i et nano-sekund, men kanskje er det bedre for meg å oppleve at det skjer gradvis? Å ønske seg de øyeblikkelige forandringene, kan i ettertid vise seg å være å ønske seg en bjørnetjeneste da vårt indre menneske ikke blir styrket, utviklet og modnet til å stå støtt og sterkt i samme grad som det gjør hvis det hele vokser fram litt etter litt.

…med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Heb. 12:1b-2a)

Uansett om det gjelder de indre eller de ytre forandringene er det en ting jeg er absolutt sikker på. Dette er ikke noe jeg kan planlegge, ønske eller streve fram i egen kraft. Det er nåde og hjelp fra himmelen som vil komme ned og la dette skje uten min innvirkning. At jeg ikke kan hjelpe det frem med kløkt og sterke sider, betyr ikke at jeg ikke har min del i dette. Jeg må være bevisst mine tanker, hva jeg fyller dagene med og jeg må la blikket være festet på Jesus og det som hører Guds rike til. Min del er å leve nær Gud og la han gjøre sitt verk både i meg, gjennom meg og for meg. Når jeg gir rom for Gud gjennom å lese hans ord, bruke tid i bønn og tenke på de ting som hører ham til, så åpner jeg opp for at Gud kan komme nær til meg og gjøre sitt verk. Jeg må være som leiren i pottemakerens hånd og villig la meg forme som Mesteren ser det best. At jeg lar Gud få sin vei både i og gjennom meg gjør at han kan bygge sitt tempel i meg sterkere og la sin ære og herlighet skinne derfra til andre. Forandring kommer hvis jeg har mot nok til å våge å tro at Gud faktisk er, kan og vil gjøre hva han har sagt.

Så sier Herren over hærskarene:
Se, en mann, Spire er navnet hans. Under ham skal det spire.
Han skal bygge Herrens tempel, ja, han skal bygge Herrens tempel,
han skal vinne høyhet og sitte og herske på sin trone.
Sak. 6:12-13a

For det landet du nå går inn i og skal legge under deg, ligner ikke Egypt, det landet dere dro ut av, der du sår ditt frø og vanner ved hjelp av føttene, som i en grønnsakhage. Men landet dere nå er på vei til for å legge under dere, er et land med fjell og daler. Det får vann å drikke av regnet fra himmelen.Det er et land som Herren din Gud har omsorg for. Alltid hviler Herren din Guds øyne på det, fra året begynner til året slutter. (5. Mos. 11:10-12, egen uthevelse)

Å gå inn i et nytt år er litt som å gå inn i et nytt land. Vi vet litt om hva som kan vente oss, men vi kan aldri helt forberede oss på hva som møter oss. Vi vet at året som ligger foran oss vil fylles med både gleder og sorger, med fremskritt og fall, med tro og tvil og med mange andre motsetninger. Mye er usikkert, men en ting er sikkert: Gud er med oss hver eneste dag og hver eneste stund.

Vi tar med oss mye av det fjoråret bragt oss, fordi livet former oss etter som vi lever det, men samtidig er det viktig at vi også tar en indre ransakelse for å se om det er noe av det gamle vi bør legge av oss. Alle har vi hatt opplevelser som har såret oss eller gjort oss motløse og kraftløse, og i de stundene kan tanker og holdninger som ikke er gode for oss lett finne feste. Jeg ber at Gud ved sin Ånd viser oss om det er ting i oss som vi må slippe tak i, om det er noe av «Egypt» som har fått festet seg og som vi må ta avstand fra slik at vi kan bevege oss fritt inn i det nye Gud har for oss.

Versene over sier at det nye landet har både fjell og daler, akkurat slik livet er. Det er opp og ned, det er gode tider og det er tunge tider der vi i sneglefart karrer oss opp åssidene og lurer på om vi noen gang vil nå toppen. Men det er i de stundene vi klynger oss mest til Gud og er mest mottakelige for hans hjelp. Når vi tørster roper vi etter drikke, når vi er svake roper vi etter styrke, når vi er motløse higer vi etter håp og når vi er urolige så trygler vi om den fred bare Gud kan gi. De seige og harde turene opp åssidene utruster oss til å stå støtt og overgitt på toppene og kunne prise Gud for HANS godhet og HANS hjelp.

Akkurat som Gud hadde omsorg for det land han sendte sitt folk inn i den gang bak der, har Gud omsorg for oss i det nye året vi har startet på. Det vil komme regn fra himmelen, det er en kilde vi alltid kan drikke av som aldri vil gå tom. Herrens omsorg er over hele landet og hans øyne hviler alltid på det, akkurat som Herrens omsorg vil være med deg hver dag og hans nåde vil alltid være nok. Gud vil ikke ta sine øyne bort fra deg uansett hva slags dager som møter deg.

Hver dag dette året vil det være en åpen kilde med levende vann der du kan finne hva du trenger. Hver dag vil Guds omsorg og barmhjertighet være rundt deg og i deg. Hver dag vil Gud vokte over deg og han vil både lede deg og verne deg. Hver dag, fra årets begynnelse og til dets slutt.