tjenersinn

av

Den daglige tjeneste

Kanskje er det bare i de sammenhenger jeg har tilhørt, og vanket i, at forkynnelsen om å tjene Gud i hovedsak har vært knyttet til å gå ut eller å tjene i menighet? Uansett, jeg har hvertfall kjent på savnet etter å høre mer praktisk forkynnelse om hva tjeneste for Gud er og hvordan vi kan fungere i det.

Tjeneste for Gud er ikke bare å delta i menighetens aktiviteter og indre liv, ei heller er det kun knyttet opp mot å gå ut for å fortelle andre mennesker om Jesus. For de fleste av oss er den viktigste tjenesten vi gjør for Gud, å være trofaste, pliktoppfyllende og tilstede i våre hverdagsliv.

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.
(Kol. 3:23)

Arbeid er ikke bare det som er knyttet til det yrke, det arbeidet vi har for å tjene penger, det er alt vi gjør for at vår hverdag og hverdagen til de rundt oss skal gå rundt og kunne fungere på en god måte.

Når du skifter bleier, gjør det som for Herren.
Når du lager middag, gjør det som for Herren.
Når du møter opp på skolen, delta og gjør ditt skolearbeid- gjør det som for Herren.
Når du er på jobb, gjør ditt arbeid der som for Herren.
Når du vasker badet, gjør det som for Herren.
Gjør de ting du gjør som om du gjør det for Herren.

Mesteparten av livet for de fleste av oss er ikke i menigheter og kirker, det er på arbeid, i hjemmet og fritidsktiviteter- og også i disse situasjonene ønsker Gud at vi er tilstede, er helhjertede, er trofaste og gir vårt beste.

Mange av disse situasjonene og omstendighetene tenker vi normalt sett ikke på som tjenesteområder, men de er det, fordi: Hele vårt liv er viktig for Gud, hele vårt liv kan vitne om vår overgivelse og tilhørighet til ham og hele vårt liv skal være et vitne om hans godhet, storhet og verdighet.

I disse ting, som vi ofte ser på usynlige selvfølgeligheter ligger et stort potensiale for å vise at vi vil være trofaste etterfølgere og overgitt Guds plan og vei for våre liv. Gjennom vår oppofrelse i disse situasjoner, viser vi hva som bor i oss og om vi har den modenhet og integritet vi trenger for å kunne bli satt over større ting.

Det er betydningsfullt å gi sitt beste på jobb og skole og ikke sluntre unna.
Det er betydningsfullt å skifte bleier, lage middag og pugge gangetabell.
Det er betydningsfullt å vaske hjem og stelle klær.
Det er betydningsfullt og viktig.

Ditt største og viktigste tjenesteområde for Herren finner du i ditt eget liv, i din hverdag.
Du er betydningsfull og viktig,
og din trofasthet i det liv Gud har gitt deg, blir sett av Herren.

av

Vil du nyte eller yte?

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom. 12:2)

La oss først begynne med en liten forklaring på ordet verden som vi leser i første linje. Dette ordet er på grunnteksten det greske aion som betyr ‘tid, menneskenes syndige tankegang’. Vi leser altså at vi ikke skal innrette oss etter den gjeldende tankegang som råder i vår tid.

Vi lever i en tid der nytelse står i høysete. Vi skal ha det behagelig og godt og det er utrolig hva vi kan gjøre oss fortjente til av spa-opphold, utenlandsreiser, nye duppe-ditter og annen luksus. Vi fortjener i egne øyne å alltid ha det nyeste og flotteste (hvertfall flottere enn naboen har) og det er ingen ting galt i å dyrke selvet og selvfølelsen.

Dette står i sterk kontrast til det budskap vi leser i Bibelen. Vi leser om Jesus at han kom ikke for at andre skulle betjene ham, men for selv å betjene andre. Han var ikke på jord for å gjøre sin vilje, men for å gjøre Fars vilje. Han gav avkall på sitt eget og kom til oss, som frelser og forløser ja, men også som er forbilde på hvordan vi skal leve våre liv. Jesus var en tjener av Gud den Høyeste og han gav alltid av seg selv og betjente de rundt seg som var i nød og behov.

Det kan koste for kjødet vårt å leve et liv der vi stryker ut n-en og lever for å yte i stede for å nyte, men det er en himmelsk velsignelse i det som vil gi oss mye mer tilbake enn hva kortvarig jordisk nytelse noen gang kan gjøre. Ved å leve «til Guds ære og andres gagn» entrer vi inn i en himmelsk sfære der vi har lagt dødt kjødets behov for anerkjennelse, selvbehag og egosentrisk livsstil, vi velger å leve for noe større enn oss selv.

I Romerbrevet kapittel 15 kommer en oppfordring til hvordan vi skal tenke og leve i denne verden, og det følges av en fantastisk forklaring på hvorfor Guds barn skal leve slik. Bare les her:

Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. For Kristus tenkte ikke på seg selv. Slik står det skrevet: På meg falt hånsordene fra dem som håner deg. (v 2-3)

Som jeg sa, å leve et liv som dette kan koste oss i kjødet. Men vårt kall er ikke å leve etter kjødet og til eget behag, men å leve et liv som er til andres beste og gagn, og til Guds ære og velbehag.

Hva velger du i dag? Nyte eller yte?

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

av

Et liv til etterfølgelse

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)

Det er foruroligende og forvrengt evangelium som forkynnes mange steder i dag. Om du ikke har tenkt over det før, så er det framgangsevangeliet som forkynnes ikke av det gode. Det er et fokus på at jeg kan ha mitt beste liv nå, jeg har alt i Kristus her på jord, jeg har legedom, jeg har krav på suksess, glede og god status, jeg har hva Gud lover, jeg har og jeg kan kreve min rett fordi jeg er frelst. Jeg.

Det er viktig at Guds frelse forkynnes, men det er noe som kommer etter det også. Det er mange som elsker å høre om alt hva de kan få hos Gud og alt de kan være. De vil gjerne høre om alt de er frelst og fri fra, men kommer du å forkynner hva de skal gjøre og være for Gud blir låta en annen og mange trekker seg tilbake. Det var en kostnad de ikke så komme. Er jeg ikke frelst for at Gud elsker meg og skal hjelpe meg? Skal jeg gi avkall på mitt eget og leve bare for Gud og andre? Skal jeg ofre min lykke, suksess og komfort for å hjelpe andre?

Det har vært et veldig fokus på Guds frelse i flere sammenhenger og denne ensidigheten kan føre til selvsentrerte, egoistiske kristne som egentlig lever utvannede og fasadepregede kristenliv. Vi hører hva Gud har frelst oss fra og at vi kan ha alt som kjennes og føles godt ut.

Det er ikke slik at Gud er til for oss, det er vi som er til for Gud. Det er riktig at vi trenger å få ordet som fører til omvendelse og som fører oss inn i Guds type frihet, men vi kan ikke bare fokusere på alt hva vi er frelst fra. Etter omvendelsen må vi bevege oss videre. Vi kan ikke sitte å forvente at Gud skal oppfylle alle våre lyster og ønsker, vi må bevege oss videre inn i hva vi er frelst til. Guds rike er ikke et rike der jeg er i fokus, Guds rike er et rike der jeg blir mindre og mindre og hvor jeg lever for at Guds Navn skal bringes ære og at andre skal bli frelst. Og i dette har vi et godt og stort forbilde; Jesus. Han som ikke levde for seg selv men for å gjøre Fars vilje, han som ikke sparte sitt eget liv, men utøste det for de mange. Han som ikke svarte igjen da han ble hånet. Han som elsket til og med dem som forlot ham og den som bedro ham. Jesus. Her kommer dagens vers en gang til, og jeg oppfordrer deg til å tenke over hva det egentlig sier og betyr.

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)

av

Er det gråstein hvis Gud sier det er gull verdt?

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15:12)

Før jul i fjor fikk jeg en telefon som fikk meg til å undre. Det var en veldig hyggelig telefon og jeg fikk innblikk i ting jeg kanskje ante men ikke visste sikkert.

For noen år siden var det noen mennesker som plutselig kom min vei. Jeg fikk hjerte for dem og kjente Gud sa jeg skulle bry meg, jeg skulle vise omsorg og jeg skulle støtte dem. Det varte to-tre år før de var borte. I løpet av den tiden var det flere gode stunder men også mange vonde og såre. Jeg ble tråkket på tærne, fikk løfter som ikke ble holdt, ble ringt i tide og utide, brukte timer etter timer på å lytte, jeg tapte penger og ting og annet. Det var litt godt, mye tungt og endel vondt. Men jeg var der, og var der, og var der. Det var de som sa jeg bare skulle gi opp, for det var håpløst. Men jeg var der ikke fordi jeg valgte det, jeg var der fordi Gud sa det, og da blir man.

Årene etter våre veier skiltes har jeg ikke hørt så mye. Det er tider jeg har kjent nød for disse og har bedt. Men ord fra hvor enn de nå enn var kom ikke. Jeg lurte tidvis på om det var liv i kroppene fortsatt, men fant ut at jeg måtte slå meg til ro med at det var det nok siden jeg ble minnet om å be.

Så kom telefonen, etter flere tause år, med takk for utrettelig omsorg og jeg driver med litt forkynnelse og hjelpearbeid nå…

Mennesker rundt meg mente jeg skulle gi opp, for ikke bare brukte jeg krefter jeg egentlig ikke hadde, jeg ble såret, tråkket på og mer. Mennesker mente det var håpløst, men er noen håpløse for Gud? De mente at Gud ikke kunne ha sagt, men jeg visste Gud hadde sagt og jeg valgte lydighet selv om det kostet. Mennesker kalte det gråstein mens Gud så på det som gull.

Det er tider vi har med mennesker og oppgaver og ikke ser at noe positivt skjer, men har Gud kalt oss til å være i de situasjonene bør vi stå der helhjerta og trofaste, også når det koster. Vi ser kanskje ikke virkningen av det hele, men Gud vet at det er en tid til det beste for alle involverte. Kanskje får vi ikke se resultatet selv, men Gud ser vår trofasthet og han vet resultatet.

Denne gangen fikk jeg en liten kikk bak teppet og se at hva som i hovedsak opplevdes som et tøft og krevende fellesskap faktisk var gull verdt. Hvis Gud utfordrer deg til å stå i noe, så ikke stemple det som gråstein, umulig eller bortkastet tid, krefter og år- Gud ville aldri sette oss inn i ting som ikke bringer han ære, andre hjelp og er til vårt eget beste i det lange løp. Gud kaster ikke bort tiden vår, han jobber bare annerledes med mennesker og ting enn vi ser og forstår.