overgivelse

av

Håpefull ventetid

Vi hadde besøk og selskap for gutten som ble 18 forrige uke og underveis ble noen av merkestedene jeg har i Bibelen flyttet på av den ene ungen som var der. Gjør ikke meg noe, men i dag tenkte jeg at jeg ser hvor de er blitt plassert, og det ble en vakker og dyrebar påminning om Guds godhet og allmakt. I går fikk jeg ett par opplevelser som tok litt piffen ut av meg og jeg hadde noen sukk til Far om dem. Den ene ser ut til å gå forholdsvis greit, den andre må jeg fortsatt få ordnet opp i. De havner også i de to kategoriene jeg er blitt ekstra hardt kjørt på de siste månedene, overbelastning av kroppen og økonomi. Men jeg vet at også dette vil ordne seg.

Mens vi venter kan det være vanskelig å vente med håp og i tillit, det er liksom så mye uvisshet som prøver å trekke fokuset vårt bort fra Gud og over på våre egne manglende muligheter og de frådende bølgene. Glemmer vi hvem Gud er, så er det vår svakhet og omstendighetene som tar over roret på skuta, og da seiler vi raskt inn i et usikkert farvann fylt med tvil, frustrasjon og motløshet. Å dunke borti klipper av håpløshet er nesten sikkert og at vi slår hull i skroget vårt og opplever at vi begynner å trekkes under like så. Klarer vi å holde blikket festet på Jesus så vil mye være enklere. Ikke det at ting på magisk vis ordner seg, men når vi legger vår uro og bekymring på Gud fordi vi vet vi er elsket, sett og holdt oppe av ham, så vil vi ha en indre ro og trygghet som gjør at omstendighetene ikke drar oss ned. Når Jesus får styre skuta leder han den sikkert forbi farlige klippekanter og gjennom truende bølger. Når Jesus får ta over og vi tar passasjerrollen, så vil vi komme trygt igjennom. Når vi legger det på Gud kan vi stole på at han hører og at han vil hjelpe, og mens vi venter kan vi gjøre det i tillit til hans godhet og nåde og med takk og pris for hvem han er. Mens vi går veien sammen med Jesus og lar han være los, så vil vi komme dit vi skal på den beste måten.

Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. Min munn skal fortelle om din rettferd, dagen lang om din frelse, enda dine gjerninger ikke kan telles. Jeg vil tale om Herren Guds storverk, forkynne din rettferd, bare din. (Sal. 71,14-16)

En liten oppdatering:
Nå er det ca 4 timer siden jeg postet innlegget. Etter jeg hadde gjort det kjente jeg bare den følelsen inni meg «nå gjør du det». Jeg tok telefonen til verkstedet og fikk mot normalt komme inn en time senere. Det som virkelig rørte opp takknemligheten i meg da jeg kjørte hjemover var at jeg hadde sluppet å betale, og den godheten fra deres side tok jeg som Gudsendt. Vi vet alle at det er ikke alltid det ordner seg så fort og greit, jeg er hvertfall ikke vante med det, men du hvor godt å merke Guds nåde, omsorg og hjelp så konkret og kjapt de ganger det skjer! Gud til ære, oss til gagn.

av

Vær ikke bekymret

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Luk.12,25-26)

Vær ikke bekymret! Jeg vet det står i Guds Ord og det vet nok du også, men likevel kjenner jeg på bekymring nå om dagen. Det er ikke slik at vi kjemper mot det ei gang eller fem og så har vi vunnet kampen for resten av livet, det er en kamp som følger oss hele livet. Bekymring for dagen og morgendagen, for oss selv og for de vi har kjær. Og jeg snakker nå om den lille uroen og usikkerheten vi kjenner på i møte med det ukjente, ikke angst.

I møte med det ukjente og med de ting som vi ikke har kontroll på så kommer fort bekymringen sigende inn. Den kommer ikke kastet på oss men sniker seg sakte inn til vi plutselig oppdager at dette er jeg virkelig urolig for, dette gruer jeg meg til, dette har jeg ikke kontrollen på. Det er ikke noe som egentlig kaster oss av hesten, men det ligger som en murring i oss og plager oss. At det er naturlig for oss mennesker å reagere slik på det ukjente og ukontrollerbare betyr ikke at vi skal godta det, det er noe vi må velge å ikke ville ha i livet.

Jeg kjenner på den uroen for tiden. Det skal skje noe på onsdag som jeg er veldig usikker på hvordan vil gå og samtidig, jeg er faktisk redd for at det kan forverre ME-utmattelsen siden det blir en belastning for kroppen. Jeg vet at noen ganger tåler jeg slike belastninger, men jeg vet også at andre ganger sender det meg ukesvis i sofaen. Hva vil skje denne gangen? Det gjør at jeg har kjent på at det kommer bekymring inn i mitt sinn og min hverdag.

Det er ikke slik at jeg blir rolig når jeg legger det på Gud første gang, jeg må fortsette. Jeg må de gangene det kommer ta det til Far i bønn og si hvordan jeg føler og tenker, og jeg må minne meg selv om Guds løfter til meg. Jeg vet ikke hvordan dette inngrepet vil gå, men jeg vet at Gud er med meg også i dette. Og svaret som blir enten vårt «fall» eller vendepunkt er hva vi anser som størst: Vårt usikre moment eller Gud?

Jeg vet at Gud er allmektig og allestedsnærværende, jeg vet han er omsorgsfull og nådig, jeg vet han er en trygg klippe og et trofast vern. Jeg vet dette og det er hva jeg minner meg selv på når bekymringen prøver å ta kontrollen. Jeg kan ikke kontrollere hva som kommer, men jeg kan ta kontroll over bekymringen som plager meg ved å gi det over til Ham som har alt i sin hånd, som har kontrollen, som aldri overraskes av noen utfordringer og som alltid er trofast og god mot sine.

av

Motstand som drivkraft

En ting som følger med blogging er at det nå og da kommer inn useriøse kommentarer, eller spam. Vanligvis har det vært slik at det i en kort periode kommer noen titalls for så å bli ganske lite av det igjen. De siste to ukene derimot har vært ekstreme, over 2000 useriøse kommentarer! Jeg har begynt å slette endel, men mye gjenstår. Da jeg satt og slettet så var det lett å avsløre de fleste fordi det kun var en gjentagende setning på utenlandsk språk fra ulike e-poster, men det var noen som skilte seg ut med at det var godt språk og også sammenheng i hva som stod i kommentaren. Så var det de som fikk meg til å måpe over hvor ond verden vi har og de som regelrett var lenket til sider med «evil» i.

Det hele fikk meg til å tenke på at vi troende er under stadig angrep fra mørkets makter. Ingen av oss er ikke forskånet fra det, alle som følger Jesus vil oppleve angrep fra den onde siden. Vi står i en åndelig kamp og selv om det tidvis ikke oppleves som for ille, så kommer det perioder der vi bombarderes fra alle kanter og bauger; i relasjoner, på jobb/skole, med helse, økonomi, merkverdig mange ting går i stykker, tankekjør og mye annet. Vi føler vi gjør ikke noe annet enn å ta tanker til fange, kjempe mot frustrasjon, prøve å stå motløshet imot og annet- det er kamp fra vi står opp og til etter vi har lagt oss.

Jeg leste nylig et utdrag av A.W.Tozer hvor han skrev at 10 000 fiender kan ikke stoppe den kristne hvis han møter dem med full tillit til Herren. Han sammenlignet det med at den troende er som et fly som møter motstand fra luften rundt. Uansett hvordan luften treffer så er flyet designet til ikke bare å stå imot, men også få oppdrift av hva som kommer mot det. Han sa at uansett hva som møter oss, så kan det ikke få makt over oss før vi tillater det. Det blir litt i samme bane som ordtaket om at vi kan ikke hindre fuglen fra å fly over hodet vårt, men vi kan hindre den i å bygge rede. Tozer tok tak i et viktig moment, vi kan aldri anklage andre eller omstendigheter for at vi faller eller sliter, for uansett hva ondt som ligger i det eller de som kommer mot oss, er det vi som må slippe det inn i livet for at det skal dra oss ned. Vi kan ikke anklage andre eller omstendigheter for vår mistillit til Guds evne og ønske om å hjelpe oss.

Det er harde ord for mange av oss, for vi liker ikke å innrømme at det er slik. Men, det er opp til oss hvordan vi møter hva som kommer mot oss. Vi kan la det trekke oss ned eller vi kan la det trekke oss til Gud. Enhver kristen vil måtte gå igjennom prøvelser og vanskeligheter, men for de med overgitte hjerter og tillit til Guds omsorg og hjelp vil denne tiden kun ha ført til at troen er både renset og styrket og skinner klarere og tydeligere enn før de møtte prøvelse og motgang.

Ingen av oss slipper unna slike tider i livet, forskjellen ligger i hvordan vi møter det. Vi kan enten synes synd på oss selv og klage på andre for våre problemer eller vi kan ta det hele til Gud og la Ham hjelpe oss. Fiendene som kommer mot oss kan ikke overvinne oss uten at vi gir etter for kjødet. Velger vi å ikke stole på egne krefter men Gud, vil vi erfare at han er den som vekker døde til liv igjen og som i alle ting og gjennom alt er en trofast hjelper og et vern i nøden. Vi trenger å holde fast ved Guds ord og løfter, vi trenger å leve nær Jesus, vi trenger å gi våre bekymringer til Herren og viktigst av alt, vi må aldri glemme hvem Gud er. Han kan stoles på gjennom alt og han er mektig til å hjelpe oss alltid og i alle ting.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Ef. 6,10-12
av

Den daglige tjeneste

Kanskje er det bare i de sammenhenger jeg har tilhørt, og vanket i, at forkynnelsen om å tjene Gud i hovedsak har vært knyttet til å gå ut eller å tjene i menighet? Uansett, jeg har hvertfall kjent på savnet etter å høre mer praktisk forkynnelse om hva tjeneste for Gud er og hvordan vi kan fungere i det.

Tjeneste for Gud er ikke bare å delta i menighetens aktiviteter og indre liv, ei heller er det kun knyttet opp mot å gå ut for å fortelle andre mennesker om Jesus. For de fleste av oss er den viktigste tjenesten vi gjør for Gud, å være trofaste, pliktoppfyllende og tilstede i våre hverdagsliv.

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.
(Kol. 3:23)

Arbeid er ikke bare det som er knyttet til det yrke, det arbeidet vi har for å tjene penger, det er alt vi gjør for at vår hverdag og hverdagen til de rundt oss skal gå rundt og kunne fungere på en god måte.

Når du skifter bleier, gjør det som for Herren.
Når du lager middag, gjør det som for Herren.
Når du møter opp på skolen, delta og gjør ditt skolearbeid- gjør det som for Herren.
Når du er på jobb, gjør ditt arbeid der som for Herren.
Når du vasker badet, gjør det som for Herren.
Gjør de ting du gjør som om du gjør det for Herren.

Mesteparten av livet for de fleste av oss er ikke i menigheter og kirker, det er på arbeid, i hjemmet og fritidsktiviteter- og også i disse situasjonene ønsker Gud at vi er tilstede, er helhjertede, er trofaste og gir vårt beste.

Mange av disse situasjonene og omstendighetene tenker vi normalt sett ikke på som tjenesteområder, men de er det, fordi: Hele vårt liv er viktig for Gud, hele vårt liv kan vitne om vår overgivelse og tilhørighet til ham og hele vårt liv skal være et vitne om hans godhet, storhet og verdighet.

I disse ting, som vi ofte ser på usynlige selvfølgeligheter ligger et stort potensiale for å vise at vi vil være trofaste etterfølgere og overgitt Guds plan og vei for våre liv. Gjennom vår oppofrelse i disse situasjoner, viser vi hva som bor i oss og om vi har den modenhet og integritet vi trenger for å kunne bli satt over større ting.

Det er betydningsfullt å gi sitt beste på jobb og skole og ikke sluntre unna.
Det er betydningsfullt å skifte bleier, lage middag og pugge gangetabell.
Det er betydningsfullt å vaske hjem og stelle klær.
Det er betydningsfullt og viktig.

Ditt største og viktigste tjenesteområde for Herren finner du i ditt eget liv, i din hverdag.
Du er betydningsfull og viktig,
og din trofasthet i det liv Gud har gitt deg, blir sett av Herren.

av

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente