Motstand som drivkraft

En ting som følger med blogging er at det nå og da kommer inn useriøse kommentarer, eller spam. Vanligvis har det vært slik at det i en kort periode kommer noen titalls for så å bli ganske lite av det igjen. De siste to ukene derimot har vært ekstreme, over 2000 useriøse kommentarer! Jeg har begynt å slette endel, men mye gjenstår. Da jeg satt og slettet så var det lett å avsløre de fleste fordi det kun var en gjentagende setning på utenlandsk språk fra ulike e-poster, men det var noen som skilte seg ut med at det var godt språk og også sammenheng i hva som stod i kommentaren. Så var det de som fikk meg til å måpe over hvor ond verden vi har og de som regelrett var lenket til sider med «evil» i.

Det hele fikk meg til å tenke på at vi troende er under stadig angrep fra mørkets makter. Ingen av oss er ikke forskånet fra det, alle som følger Jesus vil oppleve angrep fra den onde siden. Vi står i en åndelig kamp og selv om det tidvis ikke oppleves som for ille, så kommer det perioder der vi bombarderes fra alle kanter og bauger; i relasjoner, på jobb/skole, med helse, økonomi, merkverdig mange ting går i stykker, tankekjør og mye annet. Vi føler vi gjør ikke noe annet enn å ta tanker til fange, kjempe mot frustrasjon, prøve å stå motløshet imot og annet- det er kamp fra vi står opp og til etter vi har lagt oss.

Jeg leste nylig et utdrag av A.W.Tozer hvor han skrev at 10 000 fiender kan ikke stoppe den kristne hvis han møter dem med full tillit til Herren. Han sammenlignet det med at den troende er som et fly som møter motstand fra luften rundt. Uansett hvordan luften treffer så er flyet designet til ikke bare å stå imot, men også få oppdrift av hva som kommer mot det. Han sa at uansett hva som møter oss, så kan det ikke få makt over oss før vi tillater det. Det blir litt i samme bane som ordtaket om at vi kan ikke hindre fuglen fra å fly over hodet vårt, men vi kan hindre den i å bygge rede. Tozer tok tak i et viktig moment, vi kan aldri anklage andre eller omstendigheter for at vi faller eller sliter, for uansett hva ondt som ligger i det eller de som kommer mot oss, er det vi som må slippe det inn i livet for at det skal dra oss ned. Vi kan ikke anklage andre eller omstendigheter for vår mistillit til Guds evne og ønske om å hjelpe oss.

Det er harde ord for mange av oss, for vi liker ikke å innrømme at det er slik. Men, det er opp til oss hvordan vi møter hva som kommer mot oss. Vi kan la det trekke oss ned eller vi kan la det trekke oss til Gud. Enhver kristen vil måtte gå igjennom prøvelser og vanskeligheter, men for de med overgitte hjerter og tillit til Guds omsorg og hjelp vil denne tiden kun ha ført til at troen er både renset og styrket og skinner klarere og tydeligere enn før de møtte prøvelse og motgang.

Ingen av oss slipper unna slike tider i livet, forskjellen ligger i hvordan vi møter det. Vi kan enten synes synd på oss selv og klage på andre for våre problemer eller vi kan ta det hele til Gud og la Ham hjelpe oss. Fiendene som kommer mot oss kan ikke overvinne oss uten at vi gir etter for kjødet. Velger vi å ikke stole på egne krefter men Gud, vil vi erfare at han er den som vekker døde til liv igjen og som i alle ting og gjennom alt er en trofast hjelper og et vern i nøden. Vi trenger å holde fast ved Guds ord og løfter, vi trenger å leve nær Jesus, vi trenger å gi våre bekymringer til Herren og viktigst av alt, vi må aldri glemme hvem Gud er. Han kan stoles på gjennom alt og han er mektig til å hjelpe oss alltid og i alle ting.

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Ef. 6,10-12

Den daglige tjeneste

Kanskje er det bare i de sammenhenger jeg har tilhørt, og vanket i, at forkynnelsen om å tjene Gud i hovedsak har vært knyttet til å gå ut eller å tjene i menighet? Uansett, jeg har hvertfall kjent på savnet etter å høre mer praktisk forkynnelse om hva tjeneste for Gud er og hvordan vi kan fungere i det.

Tjeneste for Gud er ikke bare å delta i menighetens aktiviteter og indre liv, ei heller er det kun knyttet opp mot å gå ut for å fortelle andre mennesker om Jesus. For de fleste av oss er den viktigste tjenesten vi gjør for Gud, å være trofaste, pliktoppfyllende og tilstede i våre hverdagsliv.

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.
(Kol. 3:23)

Arbeid er ikke bare det som er knyttet til det yrke, det arbeidet vi har for å tjene penger, det er alt vi gjør for at vår hverdag og hverdagen til de rundt oss skal gå rundt og kunne fungere på en god måte.

Når du skifter bleier, gjør det som for Herren.
Når du lager middag, gjør det som for Herren.
Når du møter opp på skolen, delta og gjør ditt skolearbeid- gjør det som for Herren.
Når du er på jobb, gjør ditt arbeid der som for Herren.
Når du vasker badet, gjør det som for Herren.
Gjør de ting du gjør som om du gjør det for Herren.

Mesteparten av livet for de fleste av oss er ikke i menigheter og kirker, det er på arbeid, i hjemmet og fritidsktiviteter- og også i disse situasjonene ønsker Gud at vi er tilstede, er helhjertede, er trofaste og gir vårt beste.

Mange av disse situasjonene og omstendighetene tenker vi normalt sett ikke på som tjenesteområder, men de er det, fordi: Hele vårt liv er viktig for Gud, hele vårt liv kan vitne om vår overgivelse og tilhørighet til ham og hele vårt liv skal være et vitne om hans godhet, storhet og verdighet.

I disse ting, som vi ofte ser på usynlige selvfølgeligheter ligger et stort potensiale for å vise at vi vil være trofaste etterfølgere og overgitt Guds plan og vei for våre liv. Gjennom vår oppofrelse i disse situasjoner, viser vi hva som bor i oss og om vi har den modenhet og integritet vi trenger for å kunne bli satt over større ting.

Det er betydningsfullt å gi sitt beste på jobb og skole og ikke sluntre unna.
Det er betydningsfullt å skifte bleier, lage middag og pugge gangetabell.
Det er betydningsfullt å vaske hjem og stelle klær.
Det er betydningsfullt og viktig.

Ditt største og viktigste tjenesteområde for Herren finner du i ditt eget liv, i din hverdag.
Du er betydningsfull og viktig,
og din trofasthet i det liv Gud har gitt deg, blir sett av Herren.

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

Jeg prøvde og det virket ikke

Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten… Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen…  Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer. (1. Mos. 8:8, 10, 12)

Er du som meg har du mange ganger opplevd at dine forsøk på å gjøre godt, på å rette opp en skjev situasjon, på å be om tilgivelse og mye annet ikke funket. Du strakte ut en vennlig hånd og den ble slått bort. Dine forsøk på å endre en lite grei situasjon mislyktes. Hva gjør vi da? Gir vi opp eller venter vi tålmodig litt mer og prøver så på ny?

Er vi ærlige så har vi lett for å gi opp etter første forsøk som mislykkes. Jeg prøvde å be om tilgivelse, men han/hun ville ikke høre. Jeg prøvde å gjøre noe godt for det mennesket, men han/hun trodde jeg hadde falske motiver. Jeg prøvde, men det nyttet ikke, så jeg kan like gjerne gi opp.

Noa hadde trofast bygget på arken i år ut og år inn. Det må ha vært rart og kanskje litt urovekkende, å se og oppleve at hele den verden han kjente forsvant under vann. Hvilke tanker kan ha gått gjennom hodet hans mens de seilte rundt der og hadde vann på alle kanter? Hmm, lurer på om gutta gjorde akkurat som jeg sa eller om de hoppet over noen trinn? Hva gjør vi hvis det begynner å lekke inn vann? Har vi nok mat til hele turen? Jeg er lei av at kona lukter fjøs hele tiden? Hvorfor må de grisene lage å mye lyd akkurat i ettermiddagshvilen min? Vi vet ikke hva han tenkte, for Bibelen sier ikke det. Men hva vi vet er at han gav ikke opp troen på at det ville bli bra igjen.

Når regnet hadde sluttet og vannet begynte å synke gikk det ei tid før Noa sendte ut en due for å sjekke om land var synlig. Dua kom tilbake igjen. Noa lot seg ikke påvirke av dette, han ventet hele 7 dager før han på ny sendte den ut. Han hadde sikkert lyst å sende den ut før, det hadde heller ikke forundret meg om barn og svigebarn maste litt om hvorfor han ikke kunne prøve igjen etter 3 dager, etter 4, etter 5. Kom an pappa, vi er lei av dette. Men Noa ventet og etter 7 dager prøvde han på ny. Deretter 7 nye dager. Vi vet at til slutt kom ikke duen tilbake og det ble til tegn for Noa og de andre at nå kunne de trekke ut av dyreparken og bosette seg på landejorda igjen.

Har du sendt ut en due i det siste som kom tilbake? Et forsøk på å rette opp en misforstålese? Et forsøk på å hjelpe? Et forsøk på å be om tilgivelse? Et forsøk på å rette opp i et forhold som skranter? Så opplever du til din store sorg at duen vender tomnebbet tilbake igjen? Hvis du har gjort og erfart dette er min oppfordring til deg i dag: Gi ikke opp. Fortsett å legge situasjonen fram for Gud, be Gud om å vise deg ditt hjerte og rette handlinger og ord og prøv igjen om litt. En dag vil du oppleve at duen du sender ikke kommer tilbake, men at den slår seg ned og starter en prosess mot fred og forsoning.

Neste innlegg kommer 19. juli.
PS! Skulle du ha sendte ut «en due» for å søke etter tørt land, fred og forsoning?