Den daglige tjeneste

Kanskje er det bare i de sammenhenger jeg har tilhørt, og vanket i, at forkynnelsen om å tjene Gud i hovedsak har vært knyttet til å gå ut eller å tjene i menighet? Uansett, jeg har hvertfall kjent på savnet etter å høre mer praktisk forkynnelse om hva tjeneste for Gud er og hvordan vi kan fungere i det.

Tjeneste for Gud er ikke bare å delta i menighetens aktiviteter og indre liv, ei heller er det kun knyttet opp mot å gå ut for å fortelle andre mennesker om Jesus. For de fleste av oss er den viktigste tjenesten vi gjør for Gud, å være trofaste, pliktoppfyllende og tilstede i våre hverdagsliv.

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.
(Kol. 3:23)

Arbeid er ikke bare det som er knyttet til det yrke, det arbeidet vi har for å tjene penger, det er alt vi gjør for at vår hverdag og hverdagen til de rundt oss skal gå rundt og kunne fungere på en god måte.

Når du skifter bleier, gjør det som for Herren.
Når du lager middag, gjør det som for Herren.
Når du møter opp på skolen, delta og gjør ditt skolearbeid- gjør det som for Herren.
Når du er på jobb, gjør ditt arbeid der som for Herren.
Når du vasker badet, gjør det som for Herren.
Gjør de ting du gjør som om du gjør det for Herren.

Mesteparten av livet for de fleste av oss er ikke i menigheter og kirker, det er på arbeid, i hjemmet og fritidsktiviteter- og også i disse situasjonene ønsker Gud at vi er tilstede, er helhjertede, er trofaste og gir vårt beste.

Mange av disse situasjonene og omstendighetene tenker vi normalt sett ikke på som tjenesteområder, men de er det, fordi: Hele vårt liv er viktig for Gud, hele vårt liv kan vitne om vår overgivelse og tilhørighet til ham og hele vårt liv skal være et vitne om hans godhet, storhet og verdighet.

I disse ting, som vi ofte ser på usynlige selvfølgeligheter ligger et stort potensiale for å vise at vi vil være trofaste etterfølgere og overgitt Guds plan og vei for våre liv. Gjennom vår oppofrelse i disse situasjoner, viser vi hva som bor i oss og om vi har den modenhet og integritet vi trenger for å kunne bli satt over større ting.

Det er betydningsfullt å gi sitt beste på jobb og skole og ikke sluntre unna.
Det er betydningsfullt å skifte bleier, lage middag og pugge gangetabell.
Det er betydningsfullt å vaske hjem og stelle klær.
Det er betydningsfullt og viktig.

Ditt største og viktigste tjenesteområde for Herren finner du i ditt eget liv, i din hverdag.
Du er betydningsfull og viktig,
og din trofasthet i det liv Gud har gitt deg, blir sett av Herren.

Ikke bare gjør noe, vent!

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»  Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj.1:4-5,8)

Vi er vante med å høre at vi ikke bare skal sitte og vente, men at vi må gjøre noe. Hva vi ikke tenker over er at dette er verdens visdom og sannhet, ikke Gud sin. Jeg mener ikke at vi ikke skal handle på de ting vi vet, men er det ting vi ikke er sikre på og ikke har utrustning til, så må vi vente på Gud.

Disiplene fikk beskjed av Jesus at de skulle gå til Jerusalem og vente der til de ble ikledd kraft i fra det høye. De skulle ikke begynne å reise rundt og forkynne evangeliet, de skulle ikke starte lokale forsamlinger, de skulle vente. Og disiplene viser oss en måte å vente på som vi ikke er så veldig kjente med, de samles og delte ordet og bønn. De satt ikke hjemme og fulgte med på hva naboen gjorde, de oppdaterte seg ikke på sladder eller dagens nytt, de samlet seg om Guds ord, i fellesskap og bønn- og de ventet. En aktiv venten, en forventningsfull venten, en tillitsfull venten,

Vi har så lett for å springe foran Gud og dette er det flere grunner til. Den ene er at vi mangler tålmodighet, en annen er at vi mangler kunnskap om Guds timing. En tredje er en manglende forståelse av hva vi trenger for å virke i hva som ligger foran oss og en fjerde er at vi tror vi er gode, sterke og flinke nok i oss selv til å klare dette.

Disiplene hadde i de siste timene før korsfestelsen, mens Jesus lå i grava og i de første dagene etter oppstandelsen flere ganger erfart at de kom til kort. De var ikke så overgitte som de trodde, de var ikke så modige og sterke som de trodde, de var ikke frimodige og grunnfestede som de trodde og de trodde ikke helt på hva de ikke kunne se. De hadde erfart at dette klarte de ikke i egen kraft. Men Jesus møtte dem og han talte håp, tro og nåde inn i deres hjerter. De fikk se at det er nåde og gjenopprettelse også for de som stakk, sviktet, feiget ut og tvilte også. Og de får beskjed om at de skal vente, og vente gjør de.

Den dag Ånden faller ser vi en total forvandling i menneskene og de istandsettes og utrustes på en måte ingen kunne forestilt seg. De hadde i starten fått oppgaven og retten til å forkynne ordet om Guds rike, men nå ble de ikledd den kraft og utrustning de trengte for å fullføre oppdraget.

Til deg som vet at det ligger noe nytt foran deg,
til deg som vet at dette kan du i deg selv ikke klare,
til deg som er litt usikker på hvilken vei som er den riktige-
ikke bare gjør noe, vent.

Vent på Gud og vent aktivt gjennom å ta til deg ordet, prise Herren og leve i de ting du allerede vet. Gud har lovet at Han vil lede deg, han har lovet at du skal utrustes, han har lovet at i ham skal du klare alt. Ikke gjør noe bare for å gjøre noe, vent til Gud ikler deg kraft, visdom og åpenbaring fra det høye. Da, og først da, er du klar til å storme inn i og innta hva som ligger foran deg.

~ * ~ * ~ * ~

Tidligere innlegg om det å vente

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

Jeg prøvde og det virket ikke

Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten… Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen…  Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer. (1. Mos. 8:8, 10, 12)

Er du som meg har du mange ganger opplevd at dine forsøk på å gjøre godt, på å rette opp en skjev situasjon, på å be om tilgivelse og mye annet ikke funket. Du strakte ut en vennlig hånd og den ble slått bort. Dine forsøk på å endre en lite grei situasjon mislyktes. Hva gjør vi da? Gir vi opp eller venter vi tålmodig litt mer og prøver så på ny?

Er vi ærlige så har vi lett for å gi opp etter første forsøk som mislykkes. Jeg prøvde å be om tilgivelse, men han/hun ville ikke høre. Jeg prøvde å gjøre noe godt for det mennesket, men han/hun trodde jeg hadde falske motiver. Jeg prøvde, men det nyttet ikke, så jeg kan like gjerne gi opp.

Noa hadde trofast bygget på arken i år ut og år inn. Det må ha vært rart og kanskje litt urovekkende, å se og oppleve at hele den verden han kjente forsvant under vann. Hvilke tanker kan ha gått gjennom hodet hans mens de seilte rundt der og hadde vann på alle kanter? Hmm, lurer på om gutta gjorde akkurat som jeg sa eller om de hoppet over noen trinn? Hva gjør vi hvis det begynner å lekke inn vann? Har vi nok mat til hele turen? Jeg er lei av at kona lukter fjøs hele tiden? Hvorfor må de grisene lage å mye lyd akkurat i ettermiddagshvilen min? Vi vet ikke hva han tenkte, for Bibelen sier ikke det. Men hva vi vet er at han gav ikke opp troen på at det ville bli bra igjen.

Når regnet hadde sluttet og vannet begynte å synke gikk det ei tid før Noa sendte ut en due for å sjekke om land var synlig. Dua kom tilbake igjen. Noa lot seg ikke påvirke av dette, han ventet hele 7 dager før han på ny sendte den ut. Han hadde sikkert lyst å sende den ut før, det hadde heller ikke forundret meg om barn og svigebarn maste litt om hvorfor han ikke kunne prøve igjen etter 3 dager, etter 4, etter 5. Kom an pappa, vi er lei av dette. Men Noa ventet og etter 7 dager prøvde han på ny. Deretter 7 nye dager. Vi vet at til slutt kom ikke duen tilbake og det ble til tegn for Noa og de andre at nå kunne de trekke ut av dyreparken og bosette seg på landejorda igjen.

Har du sendt ut en due i det siste som kom tilbake? Et forsøk på å rette opp en misforstålese? Et forsøk på å hjelpe? Et forsøk på å be om tilgivelse? Et forsøk på å rette opp i et forhold som skranter? Så opplever du til din store sorg at duen vender tomnebbet tilbake igjen? Hvis du har gjort og erfart dette er min oppfordring til deg i dag: Gi ikke opp. Fortsett å legge situasjonen fram for Gud, be Gud om å vise deg ditt hjerte og rette handlinger og ord og prøv igjen om litt. En dag vil du oppleve at duen du sender ikke kommer tilbake, men at den slår seg ned og starter en prosess mot fred og forsoning.

Neste innlegg kommer 19. juli.
PS! Skulle du ha sendte ut «en due» for å søke etter tørt land, fred og forsoning?

Gud har ikke glemt deg

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal. 6:9-10)

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

Du har i årevis gitt så mye av deg selv til andre mennesker. Du tenker sjeldent på hva du selv kunne trengt, fordi det er andre som har større behov enn deg. Du har trofast elsket, støttet og hjulpet andre, men opplever at det kommer lite tilbake til deg. Kanskje en takk og en klem en gang inni mellom, men ellers er det stille. Ingen uventede blomster, ingen som spør hvordan du egentlig har det, ingen som tilbyr hjelp, ingen ting.

Du gjør alt det rette og du lever ikke i synd, men like vel føles det som Gud har forlatt deg. Du strever og kjemper for å gi ditt beste, være ditt beste og alltid leve i overensstemmelse med Guds ord. Men kampen er tung og ensom og du begynner å bli sliten og litt lei av å vente på å se Guds løfter komme igjennom for deg også. Du vet innerst inne at Gud ikke har forlatt deg, men du føler han har glemt deg, at du er puttet i en skuff som er blitt lukket igjen. Og du tenker: Hvorfor opplever jeg ikke Guds velsignelser over mitt liv? Hvorfor gir og gir og gir jeg og får lite tilbake? Du strever litt med frustrasjon og motløshet for tiden, for du kunne trengt en klem og en klapp på skuldra, du kunne trengt en liten oppmuntring. Men ingen gir deg det… Du føler deg glemt av mennesker og av Gud.

Min venn, du dyrebare, du Herrens trofaste tjener, gi ikke opp! Din tid vil komme! Gud har ikke glemt deg, han har ikke glemt din trofaste tjeneste. Han har sett din godhet og kjærlighet, han har sett og verdsetter din oppofrelse og din hjerteholdning, Gud ser deg og hans løfter vil bli virkelige for deg også, gi bare ikke opp. Fortsett med din trofaste tjeneste, fortsett i din daglige overgivelse, Gud ser deg og han vil sende godt din vei også.

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. (Heb. 6:10-11)

Neste måltid blir servert onsdag 17. juli rundt soloppgang.
PS! Lenge siden du har laget en takkeliste over alt du er glad for og takknemlig over?

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?

Tilbake til grunnvollen

Hun skjønte ikke at det var jeg som ga henne korn, ny vin og fin olje og mengder av sølv og gull, som de brukte til Baal. (Hos. 2:8)

Vi lever i et land som har blitt fylt opp med Guds velsignelser. Da grunnloven for nesten 200 år siden ble laget og skrevet ned, skjedde det av mennesker som hadde stor kjennskap og kunnskap til Guds ord og Gud. Om ikke alle hadde et personlig forhold til Guds og hans ord, er grunnloven bygget på Bibelen. Den moral som var gjeldende var bygget på Guds ord, om enn mangelfull i enkelte deler. Landet ble bygget på de ord, de bud og de leveregler Gud satte for mennesker og vi har opplevde at landet har vokst i rikdom og velstand og levestandard og antatt levealder er økt betraktelig.

Men så har vi sett de siste tiårene at det er skjedd en endring. Vi ser at det er et økende problem med indre tomhet, frustrasjon og forvirring i dag enn det tidligere har vært. Det er mange mennesker som sliter med problemer og mange som lider under andres problemer, sinne og egoisme. Det som burde være et av verdens beste og mest lykkelige land, er ikke det, det er fullt av smerte, vondskap og tomhet. Hvorfor er det slik?

Vi har vendt oss bort fra grunnlaget, fra at Guds ord er sant og at levereglene Gud satte er for alles beste. Vi har tatt de velsignelser Gud gav oss og har gjort dem til guder i både vårt land og våre liv. Det er ikke Gud som giver av velsignelser, gode gaver og frihet som verdsettes, det er velsignelsene som løftes opp som guder.

Kuren? Å omvende seg og søke tilbake til kilden for alle gode gaver, kilden til liv og glede, kilden til kjærlighet og godhet. Jesus. Jesus er hva dagens moderne mennesker trenger. Ikke mer luksus, ikke høyere levestandard, ikke mer ting og velpolert ytre, Jesus.

Gud legger en lengsel i menneskers hjerter og de roper etter hjelp, hvem kan fylle tomheten i mitt indre? Gud legger et rop ned i de troendes hjerter om at Gud igjen må bli satt på tronen og få lede våre liv, Jesus vær Herre i mitt liv og ikke bare frelser. Gud virker i mennesker i dag, Gud kaller oss til å vende om og komme hjem. De som gjør dette vil oppleve at de blir tatt imot med nåde og barmhjertighet.

Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. (Esek. 34:11-12)