I den første av to deler skal vi snakke om å ikke gjemme historien vår for Gud, i den andre delen tar vi for oss å ikke gjemme historien vår for andre.

Jeg har hatt perioder i livet der jeg ikke har villet fortelle Gud hvordan ting står til og hvor på trynet jeg har gått. Jeg har vært for skamfull over hva jeg gjorde, og jeg som aldri skulle falle i de tingene da! Jeg har vært for usikker på om nåden var stor nok for dette også, og jeg hørte mange hviskende løgner om at nå har du virkelig gjort det, denne gangen er det ikke hjelp å få.

Jeg vet ting dag som jeg skulle ønske jeg visste da, men samtidig vet jeg at det har vært en læreprosess. Selv om jeg bak der hadde blitt fortalt hva jeg i dag har erfart, er det stor sannsynlighet for at det ikke ville hjulpet meg veldig mye (jeg er utrolig sta og må dessverre for ofte lære av egne feil i stede for å dra nytte av andres visdom).

La oss med en gang slå fast at Gud vet alt om oss, også alle de tingene vi prøver å holde skjult for alle andre. Men det er ingen god idé å prøve å holde våre feil, fall og synder borte fra Gud. Hvordan kan vi? Han vet og ser jo alt…

Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. (Sal. 139:1b-3)

Men det forunderlige er at selv om vi vet dette, så er det noe inni oss som holder oss tilbake fra å si rett ut til Gud at vi feilet, falt, syndet og gikk på trynet. Det er liksom for flaut og skambelagt å si det rett ut, vi føler oss fordømt av vårt eget hjerte.

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt. (1. Joh. 3:20)

Vi må huske at vi trenger ikke å si disse tingene til Gud for å informere ham om hvordan det går med oss, vi trenger å si dem fordi vi trenger å ta ansvar for egne liv og fordi vi trenger hjelp, legedom og gjenopprettelse. Vi trenger Guds nåde. Både den del som stiller oss til ansvar, den som tilgir og leger oss og den som hjelper oss å klare bedre neste gang. Vi trenger å være ærlige om hvor vi er overfor Gud, be om tilgivelse for det fall eller de feil vi har gjort og så må vi velge å tro Guds ord om at vi er tilgitt.

Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:9)

Uansett hvor dypt du har falt eller hvor mange ganger du har feilet, Guds nåde er nok. Du kan ikke «bruke opp» nåden, du kan kun hindre den fra å virke gjennom stolthet og overmot. La ikke frykt hole deg tilbake fra å være ærlig innenfor Gud, om det kjennes en smule flaut og ubehagelig ut, du trenger Guds hjelp. Ikke gjem historien din for Gud, legg den åpent fram og la deg overraske over hvor stor kjærlighet han har for deg, hvor dypt hans nåde rekker og hvor barmhjertig og god han er.

Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:2)

I går snakket jeg mest om at vi skal dra lærdom av historien vår gjennom å se hva som er bra og hva som bør endres, i dag skal vi snakke kort om noe annet: Glem ikke Guds godhet mot deg!

Vi har alle en forhistorie som er full av feil og fall, men vi har også en historie som vitner om Guds trofaste nåde og kjærlighet mot oss. Når vi feilet, fikk vi erfare nåde, tilgivelse og gjenopprettelse. Da vi syndet, fikk vi tilgivelse og ble renset ved Jesu blod. Da vi ikke hadde styrke til en dag mer, hjalp Gud oss igjennom. Da vi ikke visste ut eller inn, så bragte Herren lys gjennom sitt ord og sin visdom. Gud har vært god og trofast mot oss, selv når vi sviktet, feilet og falt, var han trofast.

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv. (2. Tim. 2:13)

Vi har også mange opplevelser av Guds ledelse i våre liv. Som da vi sa noen ord som ble til hjelp for andre, som da vi sendte en mail og svaret var, takk jeg trengte det nå. Eller de gangene vi tror vi er for sent ute, mens så viser det seg at vi er akkurat i tide til å møte ett menneske som enten vi trengte å snakke med eller som trengte å snakke med oss. Vi har opplevd at ord plutselig kommer opp i hjertet og når vi deler dem, bringer det tårer i andres øyne. Vi har erfart at ett klapp på skuldra, eller en god klem, gir eller bringer styrke, trøst og legedom. Enten har vi gått i Guds ferdiglagte gjerningene og blitt til hjelp for andre, eller så har andre gått i Guds ferdiglagte gjerninger og blitt til hjelp for oss.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef, 2:10)

Gud har vist seg trofast mot oss så mange ganger, men hvor ofte glemmer vi det ikke? Når en ny storm raser inn, så synker vi sammen og tror håp er ute, i stede for at vi minner oss selv om alle ganger Gud har hjulpet oss tidligere og at han fortsatt vil. Hvis vi glemmer hvordan Gud har handlet mot oss og på våres vegne i tidligere tider, vil vi slite med å stå sterk i nåtiden. Vi skal huske Guds godhet og barmhjertighet mot oss.

Israelittene bygde steinaltere eller hadde andre måter å huske på, og kanskje skulle vi også gjøre dette? Ja, ikke at vi skal bygge steinaltere inne eller i hagen, men finne en metode som hjelper oss å huske hvor god og trofast Gud har vært mot oss. Ett alternativ er å ha en bok der du skriver ned ting du opplever, hvordan Gud både hjelper deg, viser seg for deg og virker gjennom deg. Ved å skrive ned enkelte episoder, har du noe å gå tilbake til å lese når ting blir vanskelig, du har opplevelser som kan hjelpe deg å finne trøst, styrke og hjelp i en vanskelig tid. Ikke glem den delen av din historie der Gud viste deg sin nåde, kjærlighet og allmakt, det vil hjelpe deg i dag og i tiden som kommer.

Men Herrens miskunn er fra evighet til evighet over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn, til dem som holder hans pakt og husker hans bud, så de følger dem. (Sal. 103:17-18

I anledning helgens snøfall med påfølgende skuffing, blir det gjensyn med noen innlegg fra april 2015 denne uka. Ønsker alle ei god og velsigna uke!

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15:4)

De siste dagene har jeg tenkt litt ekstra mye på ei kjær venninne og noe hun ofte sa: Hver gang jeg har gått igjennom en tung tid eller en utfordring så setter jeg meg ned og spør både Gud og meg selv: Hva kan jeg lære av dette? Jeg ønsker ikke å gå unødvendig mange ganger rundt fjellet (sikter til israelittenes vandring i ørkenen). Hun hadde opplevd mange ganger at andre sa til henne at nå må du glemme fortiden og se fremover, og at når hun gjorde hva hun gjorde, så satt hun fast i hva som hadde vært og glemte hva som er, noe som selvsagt ikke er sant.

Hvis vi aldri tenker over hva vi har vært igjennom og aldri tar tid til å dra lærdom av hva vi opplevde, hvordan skal vi da kunne bli sterkere og kunne handle mer vist og veloverveid neste gang vi havner i en liknende situasjon? Vi må ikke glemme vår egen historie, vi må se på den og dra visdom og lærdom fra den.

Det er menneskelig å ville glemme det vonde fortest mulig og bare glede seg over at det er bedre, men selv om det er menneskelig, så betyr det ikke at det er klokt gjort av oss. Når vi har gått gjennom tider som er tunge er det flere spørsmål vi bør stille oss i etterkant, her er noen få forslag:

• Hva har jeg lært om meg selv? Er det styrker jeg ikke visste om? Svakheter? Har jeg uvaner som jeg fort faller inn i og bruker som trøstehjelp? Er det følelser jeg håndterer bedre/dårligere enn trodd? Hvordan oppfører jeg meg mot andre i tunge tider? Stoler jeg på Gud eller prøver jeg å klare selv?
• Hva har jeg lært om Gud og hans veier? Lar jeg Gud bestemme kursen eller prøver jeg å styre Gud? Hvordan viste Gud seg for meg og hvordan hjalp han meg?

Hvis jeg ser at årsaken til at jeg hadde det tungt er fordi jeg alltid feiler i en spesiell situasjon, er det ikke da lurt av meg å tenke over hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og så prøve å finne andre mulige måter å håndtere den situasjonen på neste gang? Hvis jeg aldri tar en selvvurdering vil jeg fortsette å gjøre de samme feilene… og det er ganske dumt av meg å tro at hvis jeg fortsetter å gjøre akkurat den samme tingen (feilen) mange nok ganger, så vil det jo gå bra til slutt. NEI!, jeg må forandre mine veier for at endring og mulighet til å lykkes skal komme! Og for å få en slik forandring til, må jeg se på min egen historie! Og takk Gud, jeg trenger ikke å klare alt selv. Gud er med meg og han vil både vise meg ting, forklare meg ting og forandre ting i meg. Når jeg velger å gå veien sammen med Gud, så vil han hjelpe meg å vokse og modnes i troen og som menneske. Glem ikke din egen historie, la den heller hjelpe deg videre.

Jeg minnes gamle dager, jeg tenker på hele ditt verk, grunner på det dine hender har gjort.
La meg høre om din miskunn om morgenen, jeg setter min lit til deg! Lær meg den veien jeg skal gå, for jeg løfter min sjel til deg.
Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn.
(Sal. 143:5, 8, 10)

Det er mange som bruker dette utsagnet som et uttrykk for at de er fornøyd  med noe som har skjedd mer enn det egentlig er et vitnesbyrd om Guds godhet. La meg gi deg noen eksempler:

• Et vennepar har fått en ny baby og etter ett par uker er du på besøk. Barnet er friskt og alt god bra, og så kommer det: Gud er god!
• Kollegaen på jobb er strålende fornøyd når han kommer inn døra på morgenen og det går ikke mange sekunder før det fosser ut av ham at han har fått ny bil og at den er så bra. Gud er god!
• Det skjedde endelig! Etter år med hard jobbing og ekstra innsats er forfremmelsen i boks. Gud er god!

Vi er alle enige om at dette er gode situasjoner å bruke uttrykket i, men hva hvis vi snur litt på situasjonene.

• Venneparet ditt ser slitne ut og også litt bekymret. Guttungen viser seg å ha problemer med hjertet og det er heller ikke så enkelt å få han til å spise og sove ordentlig. Gud er god?
• Kollegaen din kommer inn døra og er en smule lang i maska. Bilen hans har brutt sammen… igjen, og det er ikke mer enn ett par måneder siden den sist gav vinger til tusenlapper. Gud er god?
• Du tror at denne gangen var det endelig din tur og går forventningsfullt og med hodet opp inn på sjefens kontor. Noen minutter senere kommer du ut mens du kikker i golvet, ikke denne gangen heller. Den andre nivålederen fikk forfremmelsen, ikke du. Gud er god?

Uten at vi tenker over det knytter vi ofte Guds godhet opp mot at det lykkes for oss eller fordi bra ting skjer for oss i livet. Men hva da når ting ikke blir som vi håpet og ønsket? Er ikke Gud god da eller? Eller kanskje han bare er litt mindre god?

Få ville sagt at Gud er mindre god når de opplever motgang, men helt ærlig: Det er mange som tenker og føler dette uten at de ville sagt det høyt. Vi knytter erfaringene livet bringer oss opp mot Guds karakter, og dette blir helt feil. Gud forandrer seg ikke etter hva vi opplever, han er den samme hver eneste dag, hver time, hvert minutt. Gud er uforanderlig, og dermed er også hans godhet et uforanderlig faktum. Gud ER god, alltid!  At vi ikke alltid føler det slik, er en annen sak.

Uansett om livet ditt er på et veldig bra sted nå eller om det er i dyp dal med gjørmebasseng, Gud er god! Om du er frisk eller syk, Gud er god! Om du har fremgang eller motgang, Gud er god! Om du er gift, skilt, enslig eller forlovet, Gud er god! Om du har ingen barn eller mange barn, Gud er god! Om bankkontoen er godt stappet eller du trygler Gud om penger til nye sko, Gud er god!

Gud er god, alltid! Og hvis vi minner oss selv om dette faktumet, så vil vi hjelpe oss selv på mange områder. Mismot vil ikke finne like lett feste, bekymring vil raskere gå, glede vil finne bedre grobunn, takknemlighet vil flyte oftere over leppene, tillit vil være en enklere sak, godhet vil være enklere å dele videre, vi vil bli bedre grunnfestet i Kristus fordi vi løfter om sannheten om at Gud er god, uavhengig av hva jeg opplever.

Takk Herren, for han er god, evig varer hans miskunn! (1. Krøn. 16:34)