Jeg har merket de siste ukene at det skal mye mindre til før jeg blir irritert og hever stemmen. Spesielt den ene av guttene reagerer negativt på dette. Han er typen som trenger utrolig mye skryt og oppmerksomhet, samtidig så stikker feile ord og handlinger hardt og dypt i ham. Og der har jeg uten vilje havnet litt flere ganger enn ønskelig i det siste. Ikke det at jeg har skreket og kjeftet, jeg har med irritert stemme gikk beskjed om at nå er det nok med det tullet eller lignende. De gangene han vet det er berettiget reagerer han ikke særlig, men når han føler det er urettferdig så kan jeg se på hele ham at det er vondt eller sårt.
Hvor lett det er å unnskylde det hele med at det er jo forståelig at jeg ikke tåler så mye nå når jeg er dårlig, eller bortforklare min irritasjon med at guttungen reagerte i vel overkant selv om jeg vet at han er overfølsom for enkelte typer humør og utbrudd (som er forståelig utfra hva han tidligere har opplevd). Det er lett å fraskrive seg ansvaret for egne reaksjoner, og dessverre, mange ganger har vi utviklet dårlige mønstre og merker det ikke selv en gang.
Hvis du står ved kjøleskapet og leter fram noe mat og så ramler plutselig en bolle ut og treffer tilfeldigvis midt i blinken på tåa, er det da greit å skrike til og hyle ut sin irritasjon og smerte?
Når det er noe som plager deg, er det da greit å gå rundt å sutre om det og legge en demper på humøret til alle i huset?
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14-16)
Vi er verdens lys sier Jesus her, og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid kobler dette opp mot mine følelser og reaksjonsmønstre. At det har med mine ord og handlinger å gjøre tar jeg som selvsagt, men hvordan er det en sammenheng til mine reaksjonene? Størstedelen av min verden er i eget hjem, det er her jeg tilbringer mest tid og det er også mine nærmeste som får oppleve «mest av meg». Både hvordan jeg lever, handler, snakker og reagerer reflekterer om jeg velger å la lys eller mørke råde i meg på det gitte tidspunkt. Hvis vi velger å reagere med tålmodighet og mildhet så lar vi lyset i oss- Kristus i oss- vinne mer skikkelse, men vi må ikke glemme at lar vi urettmessig harde, sinte, irriterte og sårende reaksjoner/følelser og ord kommer ut av oss, så lar vi djevelen styre. Når vi ikke lar lyset skinne, så gir vi mørket rom, det er ikke noe midt i mellom, det er enten-eller.
Og den siste der satte en liten støkk i meg, alvoret gikk enda mer opp for meg enn det har gjort tidligere. Går jeg rundt som en sur og irritert grinebiter kan jeg ikke forvente at andre tror meg når jeg snakker om hvor herlig det er å være frelst, også i dette må det være samsvar mellom liv og lære, mine følelsesmessige utbrudd og reaksjoner skal reflektere det liv og lys jeg har på innsiden.
Selvsagt klarer vi ikke alltid, men vi må ville prøve og vi må ta oppgjør med uvaner og uheldige mønstre som vi har med oss. Dette vil Gud hjelpe oss med, både å vise oss hva som må gå, men han vil også gi oss den kraft, styrke og visdom vi trenger for å klare å forandre oss.
Hva med deg, sprer dine følelsesmessige reaksjoner mest lys eller mørke inn i ditt hjem?