Når dagen har nådd sitt mørkeste så vil det snu og gå mot lysere tider. Det er ikke noe usikkert rundt det, det er slik Gud har satt det til å skje. Når det er som mørkest kommer vendepunktet som tar oss mot lysere tider.

Dette året treffer 4. søndag i advent på dagen før vintersolverv, eller solsnu som enkelte sier. For meg har det å tenke på dette gjort at jeg ser på både i dag og i morgen som to store håpsdager. I dag tenner vi det fjerde lys og adventsstaken lyser på sitt sterkeste og bryter mørket som ligger rundt i stua. I morgen på formiddagen vil naturen og universet plutselig beveger oss fra årets mørkeste tid mot lysere tider. Mørket brytes og drives mer og mer bort.

Dette året har vært mørkt og vanskelig for mange, men det vil gå mot lysere tider. Det er en sannhet i naturen og det er en sannhet vi som troende også skal bevare i våre hjerter og sinn. Vi kan miste både mot og håp når mørket trenger seg inn på alle kanter, og vi kan glippe Jesus av syne og oppleve at mørket trenger inn i sjelen også, men det betyr ikke at alt håp er ute. Som Gud har satt naturen til å gå mot lysere tider vil han også vende skjebnen i våre hjerter og sinn. Han vil hjelpe oss til å igjen løfte blikket og se at håpet fortsatt skinner og at hans kjærlighet og nåde ikke tar slutt.

Jeg ber om at du til ditt hjerte får ord med lysstreif fra det høye som begynner å bryte ditt mørke. At Guds godhet mot deg- gjennom mennesker- skal tenne en eller flere stjerner på din hverdags mørke himmel, at Guds løfter- i hans ord- skal tenne flere og at etter som dagene kommer så vil du snart ha en hel stjernehimmel i ditt hjerte. En stjernehimmel som minner deg om Guds godhet vist gjennom mennesker og hans løfter om at han alltid er med deg og aldri vil svikte deg. Om du tenker på det som en stjernehimmel av godhet og håpets løfter og ord, eller om du tenker på det som at ett og ett lys tennes på staken og bringer stadig mer lys er opp til deg, bruk det bildet som taler mest til deg- men husk det viktigste: Du er kanskje på et mørkt sted, men de to håpets dager som vi er i nå, minner oss om at Gud ikke lar oss være igjen i mørket, han vil bringe sitt lys, sin sannhet og sin omsorg inn i vårt mørke og gradvis drive det bort.

Snart feirer vi at vår frelser ble født, at himmelen selv inntok vår jord og at Gud kom til oss for å utrette hva vi selv ikke klarte. Immanuel; Gud med oss, også i vårt mørke, også i vår sorg og smerte, for alltid den Gud som elsker oss og som selv kommer oss til redning og hjelp. Må Guds lys bryte ditt mørke og må en hel stjernehimmel av godhet, gode ord og gudgitte løfter fylle opp ditt sinn og ditt hjerte. Du er dyrebar, kjære søster, kjære bror. Du er elsket og ikke glemt eller forlatt. Du er.

Jeg kunne ikke annet enn å flire på morgenen da 15-åringen avviste totalt hva jeg sa ville være en bedre løsning, som jeg sa til ham; jeg kjenner meg igjen og det er typisk for alderen! Om jeg visste best da de var små, så gjør jeg hvertfall ikke det nå når de er tenåringer. Men som jeg også sa til ham: Fordi om man er en «besserwisser», så betyr det ikke at man vet sannheten.

Jeg husker et program jeg så for flere år siden om hjernen og dens utvikling og akkurat det programmet tok opp hvor ulikt vi forholder oss til enkelte problemstillinger utfra alder og hjernens utvikling. De viste det ved å stille spørsmål til barn, ungdom, voksne og eldre. På alle spørsmål var det samsvar på hva barn, voksne og eldre svarte, men ungdom skilte seg alltid ut. Det ene spørsmålet var: Er det farlig å svømme med hai? Barna svarte det fordi de hadde lært av voksne at det var farlig, voksne og eldre fordi de satt med større kunnskap og ungdommen? Vel, de mente at det nødvendigvis ikke var farlig, det var mer med hvordan man oppførte seg og situasjonen var. Vi vil selvsagt riste på hodet av det, men det hører faktisk alderen til å sette spørsmålstegn med mye av det man er opplært til og i og finne sin egen vei og sine svar, og det å lære seg at endel faktisk er skrevet i stein; som at det å bade med hai ikke er det smarteste du gjør.

Og den gangen ble jeg sittende å tenke at det er litt slik med vår åndelige utvikling også. Som åndelige barn er mye av det vi vet om Gud og Guds Ord ting vi har lært fra andre. Vi begynner så smått å utforske og lære på egen hånd gjennom både erfaring og egen lesning, men vi er til dels avhengig av andre rundt oss for den kunnskap og næring vi trenger og for å skape mening og sammenheng. Dette viser oss hvor viktige de åndelige mødre og fedre er og hvor viktig riktig forkynnelse er. Så går årene og vi vokser til, vi blir mer grunnfestet og vi forstår bedre, og vi har en egen sekk med gudserfaringer med oss og så skjer hva mange ikke tenker over: Vi går inn i en «ungdomsfase» med troen vår og plutselig vet vi bedre enn mange andre. Om hva de sier stemmer med Guds Ord er nødvendigvis ikke så viktig, for vi vet bedre, ja mange ganger vet vi best.

Den ungdommelige påståeligheten som vi finner i våre tenåringer, finner vi også i troende. Du har nok møtt dem, og vært en av dem selv kanskje?, de som vet bedre. Det er endel av trosutviklingen som kan være vanskelig fordi vi som våre barn stiller spørsmål ved enkelte grunnleggende sannheter, og for noen er det denne tiden hvor alle spørsmålene virker større enn svarene som fører dem bort fra troen (og her ser vi igjen viktigheten av gode åndelige mødre og fedre). Det er faktisk en viktig del av modningen av vår tro fordi vi må finne ut for oss selv hva som egentlig er sant. Hva stemmer av alt vi har lært? Hva er levedyktig? Hva betyr det for meg?

Har vi slike troende rundt oss er det viktig at vi tillater alle de spørsmål og undringer de har, samtidig så må vi også være tydelige på de grunnleggende sannheter og også sette foten ned på feil lære. Men både raushet og tydelighet er viktig. Er vi en av dem som er kommet i denne fasen er det viktig å ta inn over seg at det finnes faktisk troende som har mer kunnskap og innsikt enn vi har selv, og at vi kan dra stor nytte av å lytte til dem og lære av hvordan de lever sine liv.

Modenhet, dypere kunnskap i Guds Ord og nærere kjennskap til Gud er mål for oss alle. Vi skal vokse i både kunnskap og kjennskap og på vei dit så vil vi måtte gjennom en ungdomsfase i troen også. Det er både mange spørsmål, endel tvil og også påståelighet i den tiden, men hvis vi virkelig setter Gud og hans rike først vil vi komme ut av denne tiden med en mer grunnfestet tro og et sinn som er stødigere.

Den tanken jeg satt med da jeg igjen ble minnet om dette er noe jeg tenker ofte, at jeg må bevare en ydmyk innstilling til Guds Ord. Gud går alltid god for sitt ord, men han går ikke god for hele min forståelse av den- og derfor er åpenhet og ydmykhet viktig for å kunne vokse og modnes videre. Jeg vet endel, men det er utrolig mye jeg ikke vet, og nettopp derfor er det viktig at jeg ikke er for påståelig. Noen ting er skrevet i stein, og de skal vi holde fast på, men endel ting trenger vi Åndens lys og åpenbaring over og også; huske at kunnskap og kjennskap kommer over tid, ikke i en engangskopp ved starten av trosvandringen.

Jeg skal ærlig innrømme at det er sjeldent jeg har så lite lyst til å dele et innlegg og har utsatt det så lenge, som med dette. Det er mange uker siden jeg hadde et dypdykk i galaterbrevet og jeg har allerede delt endel fra det, men et vers som stod fram for meg og som jeg ikke har delt noe om er dette.

Den som får opplæring i Ordet, skal dele alt godt med sin lærer.

Gal. 6,6

Det har med jevne mellomrom kommet opp i tankene igjen og da er det jo litt vanskelig å avvise at det er noe som skal deles. Jeg tror vi alle trenger å minnes om det og vi trenger å ta inn over oss at vi faktisk har en forpliktelse til å sørge for at de som flittig og iherdig arbeider både med å sette seg inn i Guds ord og å dele det med oss, skal få vår støtte tilbake. Og vi snakker ikke bare om et klapp på skuldra eller en liten oppmuntring med måneders eller års mellomrom, vi snakker også påskjønnelser i form av penger, gaver og annet.

Jeg har hørt fra flere sammenhenger at forkynnere og pastorer ikke skal klage over lav lønn, for de skal jo stole på Herren for sin forsørgelse- og dette blir feil. Jo, de skal stole på Gud og det tror jeg mange av dem gjør, men vi kan ikke fraskrive oss vårt ansvar i denne sammenheng. Hva jeg har tenkt flere ganger er at nettopp det at vi kan si og tenke slike ting sier mye om oss som ikke er helt bra. Hvor høyt setter vi Guds ord når vi ikke kan verdsette våre lærere? Hvor stor respekt har vi for dem som bruker timesvis hver uke på å være i Ordet og fram for Guds trone for å fø, lede og styrke flokken? Hva sier det om vårt forhold til penger?

Jeg snakker ikke om å stadig fylle lommene til rike predikanter og andre som har mer enn nok, jeg snakker om forstandere i mindre menigheter, om omreisende forkynnere og bibellærere uten fast ansettelse og andre innen dette. Det er heldigvis blitt en bedring av enkelte pastorer og lederes lønninger slik at de faktisk kan klare seg greit, men det er fortsatt mange som jobber i mindre sammenhenger eller som ikke er knyttet til en spesiell menighet som lønner fast. Det er fortsatt mange lærere som må stole på Gud for penger til husleie, mat og nødvendigheter og som ikke tar det som en selvfølge at de kan ta familien med på en ferietur. Vi er alle kalt til å hjelpe disse, de er våre søsken og vi skal vise omsorg for dem og også støtte og oppmuntre dem.

Vi skal ikke blindt så våre penger ut, men vi må søke Gud med et åpent sinn og et hjerte som er villig til å støtte våre lærere og ledere. Kanskje har du kjent at det er noen du skulle gi en liten påskjønnelse eller kanskje er dette det puffet du trengte, men om du velger å gjøre det- spør Gud om hvem du skal gi en påskjønnelse til og i hvilken form den skal være. (og et lite tips, har du lyst til å oppmuntre eller hjelpe men ikke får noe spesielt navn, husk at det også står mange ektefeller bak våre lærere og ledere som ofrer mye og som har godt av et klapp på skuldra).

Egentlig skulle innlegget vært avsluttet med avsnittet over, men som jeg startet med har jeg hatt lite lyst til å dele dette. Grunnen for det er at jeg er usikker på hvordan enkelte vil oppfatte det at jeg deler dette. Jeg ser ikke på meg selv som «lærer» selv om jeg vet jeg har noen trekk derfra, men jeg vet det er enkelt som har oppfattet meg slik- og derfor har jeg hatt litt uggen følelse i forhold til å dele dette. Jeg har ikke noe problem med alt mellom første avsnitt og dette, jeg står fullt og helt for det, men jeg håper inderlig at ingen oppfatter det som et sleipt forsøk fra min side for at noen skal føle seg forpliktet til å gi meg noe. Det er ikke hensikten med innlegget overhode, som sagt, jeg ser ikke meg selv i den kategori som er nevnt og også: Gud er den jeg stoler på når det gjelder både å ha nødvendig og å ha nok til å dele med andre. Jeg skriver dette av samme grunn som jeg alltid gjør; jeg er en liten stemme som deler hva hun føler Gud leder til, om litt skrøpelig, så i trofasthet uansett tema som kommer opp i hjerte og tanker (selv om jeg noen ganger lar enkelte innlegg hvile litt først).

Vi har møkkavær her i sør i dag og det førte til at sporene i veien var ganske så vannfylte da vi kjørte over heia. Ett par steder kjenner jeg plutselig at vi planer og det støkker i meg. Det er over før det nesten får startet, men hva som ikke er over er tankene. Jeg tenker ikke på hvor galt det kan gå i slike tilfeller, men på hvor likt min opplevelse var med å ha et stødig sinn. Har vi et sinn som er grunnfestet i Guds ord og har vi blikket vendt mot det som hører Gud og hans rike til, så vil uventede ting ikke så raskt vippe oss av pinnen. Vi kan møte å utfordringer som for en kort tid setter en støkk i oss og får oss litt ut av balanse, men fordi vi er grunnfestet i ordet vet vi at uansett hva vi møter så er Gud større og mektigere enn det og han makter å ta oss igjennom.

Når det uventede plutselig kommer over deg, husk at du har en Far i himmelen som makter å hjelpe deg i og gjennom alt.

Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!

Sal. 51,12

Stille lydighet er ord jeg har gått og tenkt på i går og i dag. Det dukket opp i tankene fordi jeg kom over en bloggpost som minnet meg om noe jeg selv skrev om for litt siden; at det er en god del kristne som ber til Gud om ting de allerede vet svaret på. Som er det greit å være samboere før man gifter seg? Er det greit å gifte seg med en ikke-troende? Er sex før ekteskap greit når man likevel skal gifte seg? Er det riktig å overse at bedriften man jobber for ikke er helt ærlige? Er det riktig å ikke ta tak i andres baktalelse? Skal man stå og se på at andre blir tråkket på eller urettferdig behandle Er løgn greit i vanskelige tilfeller? Bibelen er tydelig på disse tingene så det er ikke noe vi trenger å be over, hvis vi føler vi trenger å be over det så er det fordi vi dypest sett ikke ønsker å følge Guds Ord og vi ønsker å prøve å overtale Gud til å komme over på vår side. Vi velger ikke lydighet fordi det i øyeblikket er vanskelig, uønsket eller smertefullt og vi glemmer at det er en evig verdi og velsignelse i å velge lydighet overfor Guds Ord og framfor Guds trone.

Noen ganger er ikke svaret på de utfordringer som ligger like foran oss så tydelige, andre ganger kommer de som muligheter fra Gud som vi vet vil skape smerte og ubehag. Som Maria, det er egentlig henne og den stille, ærbødige og gudfryktige lydigheten hun utviste jeg har tenkt på. Da Maria fikk beskjed om at hun var utvalgt til å bære fram frelseren var det mange spørsmål som dukket opp i henne, både praktiske og andre. Men, hun har et hjerte som virkelig har Gud først og når hun innser at dette er Guds Plan og vei, så bøyer hun seg for det og velger å være Herrens tjenerinne slik han har valgt. Hun er nydelig den unge jenta, tenk hvilken skam hun utsatte både seg og sin blivende ektemann for? Vi vet ikke noe om foreldrene til verken Maria eller Josef, men levde de tror jeg de var lite glade for at hun var gravid før ekteskapet og også påstår at nei, jeg har ikke hoppet til sengs med noen, dette er Guds verk. Maria bøyer seg i stille, ærbødig og gudfryktig lydighet.

Lydighet kan koste, men lydighet mot de ting vi vet er Guds sannhet og gode plan er bedre enn alle erstatninger vi noen gang kan komme opp med. I GT leser vi at «lydighet er bedre enn offer» og det er viktig å huske, vi kan aldri oppveie ulydighet med andre gode gjerninger eller gaver… Harde ord, men de er sanne, er de ikke?

Lydighet er dyrebart og kostelig i Guds øyne, det er en skatt som bringer vellukt og også skaper glede- og hva vi ofte glemmer: Lydighet bringer ære til Gud og hans store og opphøyde navn. Fra krybbens tre til korsets tre var Jesu liv et liv levd i lydighet til Far og Guds Ord. La våre liv bringe vellukten av denne stille, ærbødige og gudfryktige lydighet som et takkeoffer til Gud for den nåde og godhet han har vist oss i alt. Den vil kanskje ikke alltid vises for mennesker, men den skinner klart og tydelig for Gud.

Tidligere om Maria og lydighet: Lydighet selv når det koster