Vi slår oss på brystet og proklamerer frimodig at vi skammer oss ikke over evangeliet. Kanskje tror vi det er sant, men er det det? Mener vi virkelig at vi ikke skammer oss over evangeliet? Hvis det er sant, hvorfor har vi så vanskelig for å stå for den sannhet som Gud viser oss i sitt ord? Hvorfor prøver vi å vri Guds bud og lover til å virke mindre alvorlige og hvordan våger vi å ikke forkynne hele evangeliet?

For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Rom. 1,16-17

Evangeliet starter nemlig ikke med Jesu død og oppstandelse, det starter med en hellig Gud og med at vi mennesker ikke kan jobbe oss til egen rettferdighet. Nettopp disse to punktene får det til å dirre av sinne i mennesker. En hellig Gud? Jeg er ikke god nok?

Gud er hellig og han kan ikke tolerere den minste dråpe av synd. Tenk en dårlig tanke og du er allerede fratatt retten til å være i hans nærhet, ja ikke bare det, hadde du vært i hans nærhet med bare en dårlig tanke på samvittigheten så hadde du ikke taklet det, du hadde dødd. Så ekstremt annerledes er Gud i forhold til oss. Og selv om det ikke er bibelsk, er det ikke uvanlig å høre fra kristne at Gud gir oss jo en ny sjanse, vel; hvor lenge siden er det du brukte opp den? Vi må være rettferdige for å kunne ha samfunn med Gud, og for å kunne ha en plass i himmelen, og vi snakker ikke om «gode-mennesker-rettferdighet», vi snakker «hellig-Gud-rettferdighet». Vi må være helt syndfri, helt rene, helt rettferdige i alt vi er og gjør.

Det er menneskenaturen som unnskylder seg med at det holder å gjøre sitt beste, men det er feil. Uansett hvor godt vi prøver vil vi aldri nå den standard som er satt. Vi vil aldri bli rettferdige nok, vi har feilet og vi fortjener dom. Det får det til å riste i oss, for vi vil ikke akseptere at det er så strengt og firkantet. Vi vil, drevet av selvrettferdighet, gjøre oss selv bedre enn vi er. Nettopp dette tar evangeliet tak i når det sier du er en synder og kan aldri frelse deg selv gjennom egen rettferdighet. Du trenger hjelp.

Jesus ikke bare døde for oss, han levde for oss også. Han måtte oppfylle hele loven som menneske for å i det hele tatt kunne bære vår dom. Han måtte være helt ren og rettferdig i hele sitt liv og når det nærmet seg slutten så gav han seg til å bli uskyldig dømt og drept. Men der, på korset, ble han gjort til synd for oss. Han ble ikke en synder, men han ble regnet som en synder fordi all vår synd og urettferdighet ble lagt på ham. Dette står også menneskenaturen imot, en uskyldig lider og dør for de skyldige, nei det er både justismord og totalt uakseptabelt. Men det er frelsesplanen Gud hadde og gjennomførte. Gud kunne ikke la urettferdige slippe dom, det hadde rokket med hans natur, men han kunne gi en erstatning, et sonoffer som tilfredsstilte hans krav til rettferdighet og hellighet.

Korset er en skam og skandale for de fleste, også blant endel kristne. For ufrelste er det en skandale at det påpekes at de ikke er gode nok og at de må godta at en uskyldig tok deres straff og at de, for å bli regnet som rettferdige og kunne komme til himmelen, må ta imot frelsen som en gave av nåde. De har ingen ting å stille opp med eller å bidra med, annet enn å tro at hva Jesus gjorde er nok. Å «bare tro» er horribelt og uakseptabelt for menneskenaturen. For kristne er korset og evangeliet noe vi faktisk skammer oss over endel ganger. Det er flaut å si hva det er rett ut, for er vi ikke da forsømmende mot ufrelste? Vi er ikke fordømmende, vi sier det som Gud har sagt det til oss. Noen er ikke enige i evangeliet fordi det er oppleves for strengt, men dette er menneskenaturen som snakker, selvrettferdighet og overmot som tro vi er bedre enn vi i virkeligheten er.

Når menneskenaturen i oss får bestemme så er korset skandaløst og evangeliet noe vi skammer oss over, men Jesus, og hans liv, død og oppstandelse er den eneste vei Gud har gitt oss for at vi kan bli regnet som rettferdige og ha fellesskap med Gud, på jord og i himmelen. Vi burde, som Paulus skriver, være stolte over håpet om Guds herlighet (og Gud hjelp oss til å kunne mene det helhjertet).

Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet.

Rom. 5,1-2

Jeg skal ærlig innrømme at dette er et innlegg jeg egentlig ikke hadde helt lyst til å skrive. Det verset som begynte å jobbe i meg under dagens lesing fikk meg til å tenke at nå er det sikkert noen som vil rulle med øynene og tenke at nå er hun på’n igjen… Alltid det derre preiket om å ta tak i falsk lære, å avdekke det som ikke er bibelsk og å være pirkete, hvorfor kan hun ikke bare tie og la det seile under radaren? Alt er jo mye bedre hvis vi ikke gjør det, slike ting skaper bare konflikt og uro.

Det er dessverre stor motvilje i dag mot å ta tak i og gå imot lære som ikke er bibelsk. Prøver man seg på å si noe imot forkynnelsen til kjente mennesker så er det ikke uvanlig at «du skal ikke dømme», «ikke rør Herrens salvede», se på resultatene og annet kommer. Det er ikke populært å gå imot de populære . Men fordi om de er godt kjent betyr ikke det at de forkynner et bibelsk budskap, selv om de nevner Gud og Jesus mellom selvskryt og halvsannheter.

Det forkynnes ofte om en falsk fred og en falsk trøst. Vi får høre at det er ikke så farlig fordi Jesu tok alt på korset og nåden gjelder. Vi kan selvsagt stole på Gud for gull og grønne skoger- og helse til å springe i skogen (jada, jeg setter det på spissen). Vi er sååå verdifulle at synd er ikke så farlig, fordi Gud elsker oss jo sååå mye og nåden dekker alt. Vel, den gjør ikke det. Den dekker ikke stolthet, egenrådighet, selvskryt og mennesketanker. Den trøst som gis er ofte like vaklende som freden er falsk, trøsten virker tilsynelatende når den høres, men når motgangen treffer har den liten nytte. Det hørtes bra ut, men det var ikke mat som gav styrke for stormvær.

En falsk trøst som sier at alt skal bli bra og at du skal gå sterk og seirende ut av alt. Ordene høres fine ut og på en måte er de sanne, hvis det menes at troen skal styrkes og at vi skal oppleve nærhet til Gud slik at vi i Ham står sterkt og modnes, så er det riktig, men det er ikke det det snakkes om, det snakkes om fra et rent menneskelig perspektiv. Du skal ha fremgang i jobb, samfunn, tjeneste og økonomi, ikke i fred, glede og kraft i Ånden. Du skal lykkes med dine planer og drømmer, ikke at Guds plan skal lykkes i ditt liv. Menneskepregede tanker og ord, og ofte kommer de fra mennesker som setter seg selv høyere, ja mange etasjer høyere, enn andre troende- for det er de som har forstått det, ikke vi andre.

Vi må snakke mot disse tingene. Ikke for å ta menneskene som deler slikt, men for å bevare Guds evangelium rent. Vi kan ikke tie for å bevare en falsk fred, vi må snakke opp. Det er ikke de som viser til helheten av Guds ord som skaper konflikt og uro, det kommer gjennom de mennesker som forkynner ensidige og halvsanne budskap. Hvorfor er det så viktig å ta tak i det? Fordi; hvis vi lar det få være blant oss vil det ødelegge mye for mange. Det vil forsure et miljø som kanskje var godt, det vil skape tapere og vinnere, det forvrenger korsets mening og kraft, det vil skape motsetninger og konflikter og det vil rive i stykker den enhet som eksisterte. For å ta en sammenligning flere vil forstå: Trollet sprekker ikke før det utsettes for lys. Vi må la lyset avsløre det falske slik at vi kan bevare renheten og freden oss i mellom.

Vi må våge å stå opp mot budskap som ikke er bibelske, ikke fordi vi vet best og er bedre, men fordi vi elsker Gud og mennesker. Jeg skriver ikke slikt fordi jeg liker å peke finger mot andre, jeg gjør det fordi jeg elsker Gud og ønsker at mennesker skal møte og bli kjent med den sanne Gud. Jeg er rett og slett for glad i Gud, Guds Ord og mennesker til å tie, for: En falsk trøst er ingen trøst, likesom en falsk fred ikke er fred. Vi kan ikke kalle godt hva Gud sier er ondt. Vi må stå på Guds sannhet, også når det koster, for det er den sannheten som setter mennesker fri, ikke de fine ord som klør i ørene.

Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen.

Gal.5,9

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov.

Gal. 6,2

Å bære andres byrder er ikke noe som er valgfritt i Guds rike, er vi troende så ikke bare kan vi, men vi skal bære hverandres byrder. Paulus sier dette veldig tydelig og han sier også at når vi gjør dette, så oppfyller vi Kristi lov. For å kunne bære en annens byrder så må vi ha ekte omsorg for andre mennesker og vi må sette deres vel før vårt eget. Kjærlighet er nødvendig for å klare dette og ikke en hvilken som helst kjærlighet, men Guds kjærlighet.

Den kjærlighet som vi får del av når vi blir født av Ånden og Gud tar bolig i oss, den kjærlighet som vi skal tilrettelegge for at blir sterkere i våre liv gjennom at vi lever liv som er fokusert på Gud, på det himmelen og på andre mennesker. Denne kjærlighet er en av de Åndens frukter som nevnes, og sår vi i Ånden med hvordan vi innretter livene, så vil denne kjærlighet vokse i våre liv.

For å kunne bære andres byrder så kan vi ikke tro at vi er bedre enn andre, føler vi oss overlegne vil vi belære og trykke andre ned, mens hvis vi setter andre høyere enn oss selv, vil vi se på det som et privilegium å få tjene dem ved å bære deres byrder sammen med dem.

En viktig ting å påpeke i forhold til dette vers er at Paulus ikke sier at hvis noen blant dere skulle oppleve byrder så hjelp dem, han sier helt enkelt: Bær hverandres byrder. Det er en enkel og kraftfull måte å si at alle har byrder, alle sliter og at dette er vanlig.

Hvis vi har vandret i Ånden/vært frelst ei stund, så skal kjærligheten til våre søsken i troen være en selvsagt del. Det å elske Gud fører automatisk til at vi elsker vår neste, for frelsen innebærer at vi døder selvfokuset og lever til ære for Gud og andres beste. Vi slutter å tenke meg og mitt og tenker på hvordan vi kan glede Gud ved å gjøre godt mot andre. Hvis vi husker at vi i egen kraft egentlig er ingenting, unntatt lovbryter og Gudsfornekter, og at det som gjør oss verdifulle er at Gud elsker oss, så vil vi ikke ha problemer med å sette andre foran oss selv eller høyere enn oss selv, for alt vi er og har er og blir av ren nåde.

Jesus er den store byrdebærer er det mange som sier, og derfor nekter de å stille opp for kristne som ønsker støtte og hjelp. De må jo bare legge alle byrdene på Jesus så blir alt bra, de må bare be og tro litt mer, men dette er ikke riktig. Jesus er den store byrdebærer når det gjelder synd og dom, han tok alt dette for oss, men når det gjelder de hverdagslige byrder som møter oss så er vi kalt til å hjelp og styrke hverandre og vandre ved siden av hverandre.

Det at Jesus er den store byrderbærer burde gjøre at vi desto mer ivrig søkte etter å få fungere i dette overfor hverandre, for er ikke det hva vi ønsker? Å ligne mer på Jesus? Og når vi står i denne omsorgstjeneste overfor andre så får andre oppleve at de er ikke alene, de er viktige, noen ser dem og noen vil dem godt. De får se et lite glimt av Gud og hans omsorg og barmhjertighet gjennom at mennesker viser det mot dem.

Onsdag var jeg til avgårde til tannpleier med eldstemann for en vurdering av tannstilling med tanke på evt regulering. Når vi skal inn på parkeringa sier jeg at jeg lurer på om vi skal fylle bensin før vi reiser hjem. Egentlig hadde jeg tenkt å gjøre det mandag morgen når vi skulle avgårde, men jeg er glad jeg fulgte innskytelsen, for: Når vi er hjemme så ringer jeg reguleringstannlegen vi allerede har og uvanlig som det er, vi får time allerede dagen etter. Da tenkte jeg at det var godt vi fylte bensin, for vi hadde nok til det vanlige, men nå ville vi trenge mer. Så greit at det var i orden da.

Når kvelden nærmer seg slutten så går den yngste og legger seg en time tidligere enn vanlig. Han hadde vært hjemme fra skolen med hodeverk og det var det han klaget over nå også. Men jeg henter fram febermåleren og sjekker, joda, gutten har over 39 i feber. Og det betyr… coronatesting. Så på morgenen er det timebestilling av test, deretter telefon til reguleringstannlege (de vil flytte timen, greit for meg), få guttene opp og gjøre klart til avreise. Siden det er noen kuldegrader ute så må bilen stå og svive og varme seg opp før vi kan avgårde, og jeg tenker igjen: Så godt jeg fulgte innskytelsen i går og fylte litt bensin da.

Jeg tenkte ikke da jeg fylte at det var en liten dytt i sida fra Gud, men jeg ser jo nå i ettertid at han passet på oss. Og jeg har opplevd mange lignende ting tidligere.
-Kjøp med deg ekstra av den varen, og plutselig trengte noen venner litt hjelp.
-Lag litt ekstra middag, og plutselig kommer uventa besøk.
-Vent med å gå på butikken, to timer senere, kom deg avgårde og den første man møter innenfor døra er noen som trenger å prate.
-Gå til xxx med en blomst, men xxx var jo ikke hjemme? På parkeringa ved butikken så ser jeg ei dame og kjenner inni meg, hun skal ha blomsten.
-Ikke ta den raskeste veien, kjør over heia, jeg gjør det ikke, og turen tar to timer ekstra pga trafikkuhell som stengte trafikken.

Vi har fått hode for å bruke det og vi skal styre vår hverdag etter beste evne, men vi må også være åpne for de innskytelsene som ikke alltid «henger på greip». De tanker som plutselig kommer uten at man tenkte på noe i den retningen, kan være et lite dytt i sida fra Gud om noe. Hva vet vi ikke alltid, men ofte vil de vise seg å stemme ved at vi enten opplever at ting legger seg til rette for oss, at vi møter noen som styrker og oppmuntrer oss eller at vi får mulighet til å hjelpe eller styrke og oppmuntre andre.

Er de innskytelsene du får gode, dvs at du vet at de ikke er til skade for noen eller strider mot Guds Ord, så følg dem, de kan bringe både hjelp og uventa velsignelser inn i din hverdag.

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Ef. 2,10

******
Til deg eller dere som har bokmerket pdf-filen av adventsheftet som ble gitt bort for noen år siden: Kanskje du bør bokmerke en annen side så du slipper å ha så mange nedlastede kopier av det? (selv om jeg synes det er hyggelig å merke at det er noen som bokmerker bloggen/innlegg på bloggen). Og du/dere, jeg har fortsatt noen få trykte kopier igjen, vil du/dere ha det tilsendt så fyll ut skjemaet på kontakt-siden i toppen. Skriv at du gjerne vil ha adventsheftet tilsendt og skriv navn og adresse, så skal jeg sende det i løpet av neste uke. (PS, er kostnadsfritt, en gave fra meg)

Ønsker alle en god og velsignet helg! Må glede, fred og styrke i vår Herre Jesus bli dere rikelig til del! Varm klem fra Cecilie

Jeg synes jeg er utrolig heldig, jeg kan sove til jeg våkner hver dag! Det er selvsagt dager der jeg ønsket at klokka ringte mange timer senere enn den gjør (eller ikke måtte ringe), men tross alt, jeg sover til jeg våkner. En ny dag starter og jeg glemmer nesten alltid at det er nåde.

Å våkne til en ny dag er så selvsagt, så vanlig, at vi tenker ikke over hvor stort det egentlig er. Vi får en dag til der vi kan glede Gud og mennesker, der vi kan oppleve tilfredsstillelse gjennom arbeid og fellesskap, der vi kan få trekke pusten og oppleve at hjertet slår.

Det ble kveld og det ble morgen er velkjente ord fra skapelsesberetningen, og det har jeg tenkt litt over. Ikke i forbindelse med skapelsen, men i forbindelse med den dagen som jeg er i. For den fikk lov å starte, jeg våknet, og jeg har fått lov til å fylle den med ting. Flere som jeg visste om og andre jeg ikke visste kom. Den har hatt gode stunder og den har veldig tunge stunder.

Det ble kveld, det er kveld, og jeg sitter her og tenker på at også denne dagen hjalp Gud meg igjennom. Jeg har kommet igjennom hva som utviklet seg til en dårlig dag helsemessig, men jeg vet at hva som ligger foran er i Guds hånd. Kanskje må vi til med regulering på den gutten som ikke hadde, tiden vil vise, men om jeg fikk vite det i dag så trenger jeg ikke bekymre meg for det, for det hører til i en dag som kommer. Nå kan jeg legge det på Gud og si at om det kommer så må du hjelpe, og jeg kan la det være med det. Det er nåde, tenk å kunne legge slike ting, som ofte kan tynge og gi bekymring når man er gjennomsliten, over i Fars hånd. Morgendagen kan ha sin bekymring i fred for meg, for i dag hjelper Herren.

Og nettopp det med gjennomsliten har jeg kjent godt på i ettermiddag og kveld. Når man må ha pustepause fordi man har spist middag, da er kroppen sliten. Jeg vet at morgendagen blir krevende siden vi plutselig må ha en bytur, men jeg vet at når vi står der så vil det gå. Som dine dager er skal din styrke være ligger på minnet og får meg til å smile av takknemlighet, takknemlig for alle de ganger jeg har opplevd at Gud gav styrke til å gjøre det nødvendige. Det er mange ganger jeg ikke har krefter til hva jeg har lyst til eller kunne tenke meg, men det har alltid vært krefter til å gjøre nødvendige ting i forhold til guttene. Nåde, er det. Takk gode Gud.

Det er jo ikke opp til meg å avgjøre, men jeg regner jo med at jeg sover til jeg våkner i morgen også, og når den dagen starter så er både den og jeg allerede i Guds hånd. Vi har lett for å gå i det vante, og det er noe trygt og godt med det, men vi trenger også å minne oss selv om at hver ny dag er en gave fra Gud. En dag som vil fylles med både hverdagslige ting og uventede muligheter og utfordringer, og uansett hva den fylles med, så er Gud der med oss og hans nåde mot oss og til oss er nok.

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal. 90,12)

Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. (Klag.3,21-23)