av

Hvor er annerledesfolket?

Jeg satt og tenkte på Guds kall til oss. Ofte når vi snakker om Guds kall og Guds vilje så tenker mange at det dreier seg om noe de skal gjøre. Hvilken tjeneste skal de ha? Hvordan kan de bidra? Hvor skal de legge sin tid og innsats? Kanskje litt feil å kalle dette ytre ting, men bær over med meg. Vi har et fokus på hva vi skal gjøre i stede for på hvem vi skal være.

Jo, vi er kalt til å være Guds vitner på denne jord og vi er kalt til å bidra i våre menigheter, men det finnes et viktigere kall, det finnes noe som er enda mer Guds vilje for oss, hvis vi kan si det slik, og det er at vi skal være hellige.

De siste tiårene har det vært en overtyngde av fokus på Åndens gaver framfor Åndens frukter. Kanskje er det fordi de er mer synlige? Kanskje fordi de er mer forlokkende? Gir mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre enn hva Åndens frukter gjør? Det er blitt en skeivfordeling som vi ikke finner grunnlag for i Guds ord, og det har dessverre sammenheng med vår kjødelige menneskenatur å gjøre. Det er jo så mer forlokkende å strebe etter elegant talerevne, mektige gjerninger og gaven til å helbrede enn det er å oppøve seg selv i tålmodighet, utholdenhet og mildhet, for å nevne noen.

Gud har kalt oss til å være et hellig folk, og med det så sier han ikke at vi skal være perfekte, syndfrie og pertentlige av oss, han sier at vi skal ha et annet mål for øye, en annen moral, et annet syn på mennesker og verden enn hva de som ikke er troende har. Vi skal være satt til sides for ham, vi skal leve for å ære og fremheve ham. Vi skal være annerledes, men er vi egentlig det? En jeg kjenner sa for noen uker siden at han syntes den forskjellen som var mellom kristne og ikke-kristne hadde blitt utvasket de siste par tiår og at nå var mennesker i og utenfor menigheter veldig like. Han syntes det var greit, men som han sa, han er ikke kristen, og så sier han at han forstår godt at jeg ikke synes det er greit. Han har nok over årene fått med seg at når det gjelder standard og doktriner så er jeg ganske bestemt på at det skal være stor forskjell mellom kristne og ikke-kristne.

Men også det, det å være et annerledes folk har mange gjort til en ytre ting som angår hva man kan og ikke kan, hva man bør gå kledd i og ikke skal, hva man kan delta i og ikke og mye slikt, mens det indre mennesket er det lite fokus på. Ytre ting ser ut til å vinne kampen igjen, men er det hva Gud mente da han sa vi skulle være annerledes? Eller tenker han mer på vårt indre menneske og vår karakter og integritet?

Har vi høyere standard når det gjelder moralske spørsmål? Når det gjelder å være pliktoppfyllende i vårt arbeid og i hvordan vi behandler alle typer mennesker? Våger vi å stå opp for Jesus og å stå på de sannheter Gud gir i sitt ord, selv om mange av dem er upopulære i denne tiden? Tror vi egentlig at Gud er den eneste som har rett til å bestemme hva som er godt og hva som ikke er? Eller prøver vi å tilpasse oss den kultur og tid vi lever i mens vi holder litt fast i kappefliken til Jesus? Er vi annerledes? Har vi en annen ånd i oss? Er det egentlig tydelig i våre liv at vi setter Gud høyere enn noe annet og at vårt håp er i Kristus alene? Eller er vi foruroligende lik de som ikke er troende…

Åndens gaver deles ut til den enkelte etter som Gud ser det best, og de er til legemets oppbyggelse, ikke til å fremheve enkeltmennesker. Paulus nevner også at det er forskjell på hvilke gaver vi har, ingen har alle, og dermed er det så viktig at vi fungerer som et legeme som støtter, hjelper og utfyller hverandre. Når det gjelder Åndens frukter, som kun kan bli tydeligere i våre liv hvis vi lever i nært fellesskap med Gud, så står det ingen ting om at de deles ut ulikt. Jeg tror faktisk at alle Åndens frukter skal være til stede, vokse seg større og sterkere og modnes i hver enkelt kristen sitt liv. Skal vi ha vilje til å stå opp for sannheten i Guds ord, så trenger vi er klart bilde av hvem Gud er og hvor mektig vår frelser er, vi trenger å forstå at vår utvelgelse er fast og at Gud trakter mer etter vår helliggjørelse enn etter våre henders gjerninger. Han skal vokse, og vi skal avta, og jo mer han får vokse i våre liv, jo mer vil vi ligne Kristus og jo mer vil vi innse og erkjenne at vi er ikke av denne verden. Vi er et annerledes folk som har himmelen som hjemland, og det er derfra vi skal hente vår standard for moral, for kjærlighet, for verdi og for hvordan vi lever våre liv. Vil vi være Guds venn, så kan vi ikke være verdens venn å prøve å passe inn, da må vi innfinne oss med at vi skal være annerledes enn «folk flest».

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! (Jak 4,4)

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:15-17)

av

Tilrettelegging for åndelig vekst

Jeg er kanskje ikke den eneste som kan glemme at for å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud så trengs en stor dose struktur, planlegging og tilrettelegging. Å vokse åndelig, å bli sterkere åndelig, kommer ikke av seg selv. Det er ikke slik at selv om vi tror på Jesus så vil vi bli sterkere åndelig. Denne typen vekst trenger rett næring og stell akkurat som andre levende ting trenger det. Og vår tro er en levende «ting».

Vi har hva som kalles nådemidler i kirken (=de troendes forsamling) og dette er bl.a. Guds ord, bønn og fellesskap med de troende. Dette er viktige grunnsteiner som må på plass hvis vi vil vokse i troen.

En tro som baserer seg på følelser og opplevelser er ikke en bibelsk tro. Den tro vi finner skrevet om i Guds ord er noe mye mer håndfast enn en følelse og opplevelse. Den bibelske tro er en gave fra Gud og for å vokse trenger den at vi holder oss nær til Gud i både Bibel, bønn og fellesskap. Den tro vi leser om er også en tro som baserer seg både på kunnskap og åpenbaring. Den er ikke en ullen og høytsvevende ting som ikke kan forklares, men veldig konkret og ned på jorden. Samtidig er den avhengige av Guds nåde og hjelp gjennom åpenbaring

Vi skal bruke det hodet vi har fått til å lære mer om Gud, og vi må faktisk bruke forstanden for å vokse i tro. Men, og det er et viktig men, vi kan både planlegge og jobbe for vekst, men vi kan ikke framtvinge vekst. Vi må stole på Gud for den delen.

Å mene at kunnskap om læresetninger og om Gud (= teologi) ikke er viktig fordi trosforholdet er fellesskap med Jesus, er å bevege seg bort fra påbudene i Guds ord om å lære og grunne på ordet. Vi kan ikke ha en tro som bare er hjertebasert, den må inkludere både hjerte og hjerne. La meg vise det med et enkelt bilde. La oss si du sier til meg at teologi ikke er viktig fordi det er hjerteforholdet til Jesus som teller. Og jeg spør: Hvem er Jesus og hva har han gjort for deg? Med en gang du begynner å fortelle, beveger du deg inn i teologi og læresetninger. Hvordan du oppfatter f.eks. Gud, Jesus og frelse er hva du tror, og dermed din teologi. Siden vi alle har en teologi er det viktig at vi blir klar over den og også vurdere om den faktisk er bibelsk korrekt (en god del forkynnelse i dag er ikke bibelsk rett eller sunn).

Vår tro kan ikke vokse på følelser alene, den kan heller ikke vokse på kunnskap alene. Tro som vi ikke omfavner og akseptere med hjernen, vil aldri bli en virkelig og sterk tro i hjertet. Tro som bare er følelser er egentlig ikke tro, fordi den skifter retning med vinden. Vi trenger at hva vi vet med hjernen åpenbares for hjertet og det er kun Gud som kan. Men jo mer vi tar til oss av kunnskap om Gud gjennom bibelstudier på egenhånd og i fellesskap, jo mer vi søker Gud i bønn og jo mer vi deltar i de troendes forsamling og fellesskap, jo mer sannsynlig er det at vi vil oppleve åndelig vekst (og siden det er fallgruver her påpeker jeg tydelig: Det trengs en viss balanse mellom disse, mye fellesskap oppveier ikke minimal bibellesning og bønn)

La oss bare ikke tro at vi vokser i tro fordi vi er «flinke» kristne! Like lite som vi ikke må tro at vi kan vokse åndelig uten å ta til oss rett næring gjennom bibel, bønn og fellesskap. Vi kan ha hodekunnskap uten å ha åpenbaringen i hjertet, men du vil ikke få åpenbart i hjertet hva du ikke vet med hodet.

Hvis jeg hadde en tomatplante inni skapet som jeg gav brus og moste burgere, hvor godt ville den vokst? Dårlig, akkurat som vår tro vil vokse dårlig hvis vi ikke pleier den etter hva Gud har sagt i sitt ord. Åndelig vekst krever tid, struktur og «arbeid»- og Guds nåde, hjelp og åpenbaring.

av

Å sette Guds ord høyt

Jeg holder på med å høre igjennom en taleserie om 1.Petersbrev. Jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig setter pris på en bibellærer som bruker over 20 søndagskvelder på gjennomgang av et fem kapitler kort brev. Men hva jeg har bete meg merke i og skal nevne her, er den respekten som gis til Guds ord.

Hver tale startet med lesning av hva som skulle gjennomgås den kvelden, og hver gang før teksten leses ber forkynneren forsamlingen reise seg for lesningen av Guds ord. Dette også de ganger bare et halvt eller ett vers ble lest. Etterpå var det ofte noen få setninger som ble sagt før forsamlingen satte seg og det ble bedt bønn til Far om at han måtte hjelpe med å åpenbare sitt ord så det ble forståelig og meningsfylt for de som var tilstede.

Vi vet Guds ord er viktig, men har vi den respekt for det som vi burde? Setter vi Guds ord så høyt som vi bør?

Noen vil påstå at slikt er kun religiøse handlinger som ikke er annet enn tradisjon, at det ikke betyr noe. Om det er sant for enkelte, så sier det noe om deres innstilling til det hele, ikke mer enn det.

Vi lever i et samfunn der respekt for det hellige er nesten utradert og der det å holde helligdagsfreden av mange ses på som noe avleggs. I tillegg har vi beveget oss bort fra det som har med respekt for eldre, for ledere og for mennesker generelt. Vi har hverdagsliggjort så mye at lite behandles med dyptfølt respekt.

Guds ord er ikke hvilke som helst ord. Det er den hellige, allmektige, høyt opphøyde Gud og skapers ord til oss mennesker. Som det ble sagt flere ganger etter opplesningen av dagens tekst i møteserien: Dette er Guds ord ikke bare til de Peter skrev til, men til hver enkelt av oss i dag.

Når vi leser bibelen leser vi Guds ord til oss. Vi vet det, men tenker vi over det alvor det innebærer? Det er ikke en bok hvor vi kan plukke og velge ut hva vi liker og droppe resten, alt er ment å tas med ærefrykt, respekt og alvor. Vi forstår ikke alt, men det betyr ikke at vi kan avvise det. Vi liker kanskje ikke alt, men det betyr ikke at vi kan velge bort. Alt Guds ord er for oss, alt Guds ord skal holdes høyt og leses (og følges) med respekt og ærefrykt.

Guds ord står evig fast og alle Guds løfter har sitt ja og amen i Kristus. Vi kan mene at vi har respekt og ærefrykt for Gud uten å ta hans ord på alvor og med respekt, men dette blir allikevel aldri sant. Har vi respekt for mennesker så tar vi deres ord med alvor, også når vi er uenige. Har vi ærefrykt for Gud, så skal vi også ha dyptfølt respekt for hans ord og holde det høyt i våre liv, hjerter og tanker.

Jeg ser med sorg på den lettvinte behandling av Guds ord som er blant mange i dag, for dette er også et tegn på at de kjenner ikke Gud så veldig godt og at de ikke har dyptfølt ærefrykt for ham.

Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. (Jes. 40.8)

av

Let på riktig sted

I noen dager har jeg endevendt skuffer rundt forbi i huset på jakt etter en lapp jeg så for under to uker siden. Den var ikke til å finne, til jeg kikket på det stedet jeg trodde jeg først hadde sett. Og selvsagt, der lå den. Typisk, ikke sant?

Jeg gikk og tenkte på dette akkurat og at vi er ofte slik når det kommer til kriser, utfordringer og problemer i livet også. Vi leter etter svar, trøst og oppmuntring, men ofte ikke der vi burde kikke først etter det.

Vi ber kanskje Gud om hjelp, men vi er raske til å gå til andre mennesker, internett og bøker. Det må jo være noen som har et godt ord å dele?

Hvorfor søker vi ikke inn til Gud i bønn og bibelen slik vi vet vi burde? Hvorfor prøver vi hva som ikke kan gi annet enn kortvarig effekt? Andre kan gi litt trøst og oppmuntring, men bare Gud kan salve hjertet og gi visdom som bringer svar.

En kort bønn er ikke å sette Gud først, ei heller ikke å søke Guds rike og rettferdighet først. Likevel så er vi ofte slik… Vi er ikke seriøse i vår søken etter Guds hjelp og nærvær fordi det er enklere å lete andre steder.

Jeg husker en episode for mange år siden der utrolig mange utfordringer rauset inn og i et øyeblikk av oppgitthet sukket jeg: Gud, når skal det snu? Svaret jeg ville få visste jeg før jeg hadde rukket igjennom sukket mitt. Det snudde ved Golgata, jenta min.

Hvor mye bedre vi ville fått det hvis vi virkelig gjorde hva vi vet vi burde; klynget oss til Gud i bønn og bibel og ikke gav opp før vi visste at hva vi står i er trygt i Guds hånd og plan og at også dette vil vendes til godt.

Jeg hadde spart noen få timer hadde jeg lett på riktig sted først, akkurat som vi vil spare oss selv mye uro og engstelse ved å virkelig søke Gud først.

C.H.Spurgeon skrev en gang at når Gud legger en byrde på oss, så plasserer ham sine armer under oss (fri oversettelse). Gud er ikke fraværende i våre liv når de blir tunge, han er der. Søker vi ham?

En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer». (5.mos.33.27a)

av

Elsk Gud og din neste

Jeg fikk en ikke planlagt seiltur i dag. Det høres jo koselig ut, til jeg sier den endte med noen veldige skraper og opphovnede steder på høyrebeinet. Et lite feiltråkk og jeg seilte nedover skråningen og traff både stein og stubb. Men selvsagt klarte jeg å fylle ei bøtte med ugras på vei ned til flat mark for å få renset skrammene 😂.

Og dagen er for det meste blitt tilbragt sittende med beina opp etter dette. Og det har jo gitt rom for tanker som jeg trodde ikke skulle bli en del av denne dagen. Som det med å elske Gud og mennesker. Jesus oppsummerte loven med disse to punktene, elsk Gud og mennesker. Men tenker vi egentlig over hvor viktig rekkefølgen er? Det ble jeg sittende å tenke på.

Vi vet vi skal ha Gud først, men vi har lett for å fokusere på vår kjærlighet til andre mennesker først. Dette er og blir feil av oss. Det er ikke galt å elske andre, men det er galt hvis andre kommer foran Gud. Vi vet dette, men likevel vil de fleste av oss gjøre mer for å bevare og styrke vår kjærlighet til andre mennesker enn til Gud.

Det at vi elsker andre dypt og inderlig betyr ikke at vi automatisk elsker Gud mer, men jo mer vi utvikler og forsterker vår kjærlighet til Gud, jo mer vil vi elske andre mennesker.

Det å bli bedre kjent med Gud og vokse i kjennskap og kjærlighet til ham, vil gjøre at vi elsker andre mennesker med en dypere og sterkere kjærlighet. Det er ikke noe som må tvinges fram, men kjærlighet til andre mennesker er en naturlig følge av å elske Gud og oppleve hans kjærlighet til oss. Mens dette skjer naturlig og «automatisk», vil derimot det å sette kjærlighet til andre før Gud ofte føre oss bort fra Gud. Kjærlighet til andre gjør nødvendigvis ikke at vi elsker Gud mer, mens kjærlighet til Gud gjør at vi elsker andre mer.

Vi vet at vi skal ha Gud først og søke hans rike først, men vi trenger stadige påminnelser om dette fordi vi så fort fanges inn av det hverdagslige og synlige.

Feiltråkk skjer og skader kommer, men takk Gud for hans nåde og tålmodighet med oss. Gud holder oss ikke på en armlengdes avstand når vi våkner opp og ser at vi har blitt mer opptatt av andre enn ham. Han lar oss komme nær igjen og han overøser oss igjen med sin kjærlighet og godhet.