Hvor er annerledesfolket?

Jeg satt og tenkte på Guds kall til oss. Ofte når vi snakker om Guds kall og Guds vilje så tenker mange at det dreier seg om noe de skal gjøre. Hvilken tjeneste skal de ha? Hvordan kan de bidra? Hvor skal de legge sin tid og innsats? Kanskje litt feil å kalle dette ytre ting, men bær over med meg. Vi har et fokus på hva vi skal gjøre i stede for på hvem vi skal være.

Jo, vi er kalt til å være Guds vitner på denne jord og vi er kalt til å bidra i våre menigheter, men det finnes et viktigere kall, det finnes noe som er enda mer Guds vilje for oss, hvis vi kan si det slik, og det er at vi skal være hellige.

De siste tiårene har det vært en overtyngde av fokus på Åndens gaver framfor Åndens frukter. Kanskje er det fordi de er mer synlige? Kanskje fordi de er mer forlokkende? Gir mer oppmerksomhet og anerkjennelse fra andre enn hva Åndens frukter gjør? Det er blitt en skeivfordeling som vi ikke finner grunnlag for i Guds ord, og det har dessverre sammenheng med vår kjødelige menneskenatur å gjøre. Det er jo så mer forlokkende å strebe etter elegant talerevne, mektige gjerninger og gaven til å helbrede enn det er å oppøve seg selv i tålmodighet, utholdenhet og mildhet, for å nevne noen.

Gud har kalt oss til å være et hellig folk, og med det så sier han ikke at vi skal være perfekte, syndfrie og pertentlige av oss, han sier at vi skal ha et annet mål for øye, en annen moral, et annet syn på mennesker og verden enn hva de som ikke er troende har. Vi skal være satt til sides for ham, vi skal leve for å ære og fremheve ham. Vi skal være annerledes, men er vi egentlig det? En jeg kjenner sa for noen uker siden at han syntes den forskjellen som var mellom kristne og ikke-kristne hadde blitt utvasket de siste par tiår og at nå var mennesker i og utenfor menigheter veldig like. Han syntes det var greit, men som han sa, han er ikke kristen, og så sier han at han forstår godt at jeg ikke synes det er greit. Han har nok over årene fått med seg at når det gjelder standard og doktriner så er jeg ganske bestemt på at det skal være stor forskjell mellom kristne og ikke-kristne.

Men også det, det å være et annerledes folk har mange gjort til en ytre ting som angår hva man kan og ikke kan, hva man bør gå kledd i og ikke skal, hva man kan delta i og ikke og mye slikt, mens det indre mennesket er det lite fokus på. Ytre ting ser ut til å vinne kampen igjen, men er det hva Gud mente da han sa vi skulle være annerledes? Eller tenker han mer på vårt indre menneske og vår karakter og integritet?

Har vi høyere standard når det gjelder moralske spørsmål? Når det gjelder å være pliktoppfyllende i vårt arbeid og i hvordan vi behandler alle typer mennesker? Våger vi å stå opp for Jesus og å stå på de sannheter Gud gir i sitt ord, selv om mange av dem er upopulære i denne tiden? Tror vi egentlig at Gud er den eneste som har rett til å bestemme hva som er godt og hva som ikke er? Eller prøver vi å tilpasse oss den kultur og tid vi lever i mens vi holder litt fast i kappefliken til Jesus? Er vi annerledes? Har vi en annen ånd i oss? Er det egentlig tydelig i våre liv at vi setter Gud høyere enn noe annet og at vårt håp er i Kristus alene? Eller er vi foruroligende lik de som ikke er troende…

Åndens gaver deles ut til den enkelte etter som Gud ser det best, og de er til legemets oppbyggelse, ikke til å fremheve enkeltmennesker. Paulus nevner også at det er forskjell på hvilke gaver vi har, ingen har alle, og dermed er det så viktig at vi fungerer som et legeme som støtter, hjelper og utfyller hverandre. Når det gjelder Åndens frukter, som kun kan bli tydeligere i våre liv hvis vi lever i nært fellesskap med Gud, så står det ingen ting om at de deles ut ulikt. Jeg tror faktisk at alle Åndens frukter skal være til stede, vokse seg større og sterkere og modnes i hver enkelt kristen sitt liv. Skal vi ha vilje til å stå opp for sannheten i Guds ord, så trenger vi er klart bilde av hvem Gud er og hvor mektig vår frelser er, vi trenger å forstå at vår utvelgelse er fast og at Gud trakter mer etter vår helliggjørelse enn etter våre henders gjerninger. Han skal vokse, og vi skal avta, og jo mer han får vokse i våre liv, jo mer vil vi ligne Kristus og jo mer vil vi innse og erkjenne at vi er ikke av denne verden. Vi er et annerledes folk som har himmelen som hjemland, og det er derfra vi skal hente vår standard for moral, for kjærlighet, for verdi og for hvordan vi lever våre liv. Vil vi være Guds venn, så kan vi ikke være verdens venn å prøve å passe inn, da må vi innfinne oss med at vi skal være annerledes enn «folk flest».

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende! (Jak 4,4)

Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:15-17)

Å ta livet av fordommer

Vi er så fordomsfrie? Er vi ikke? Vi er så flinke av oss og elsker alle mennesker like mye, akkurat slik som Jesus har sagt vi skal. Vi gjør ikke forskjell, vi likebehandler alle. Eller…

Helt ærlig er jeg full av fordommer mot andre mennesker. Ikke det at jeg vil være det altså, heller ikke det at det er en hverdagslig affære for meg, men jeg er. Jeg steber etter å sette alle mennesker likt og like høyt, men jeg havner inni mellom der at jeg tenker eller ser på andre på en måte som bunner i fordommer. Fordommer mot enkelte mennesker som på et aller annet vis er annerledes eller meg. Om det er fordi de tror og mener annerledes, oppfører seg annerledes, ser veldig annerledes ut eller har en annen kultur eller tradisjon, varierer, men det at de er annerledes enn meg og hva jeg anser som «normalt» (som er et ganske så vidt spekter for meg), gjør at jeg raskere enn bra er trekker negative konklusjoner om det mennesket.

Og det er ikke rett. Så enkelt, å være fylt med fordommer er galt. Fordommer er noe jeg ikke ønsker og det er noe som skaper utrolig mange problemer for mennesker i denne verden. Men hvordan blir jeg fri? Hvordan kan jeg også i dette bli mer lik den Jesus jeg leser om? Han som ikke gjorde forskjell på folk, han som elsket alle, han som bedømte mennesker rett og ikke utfra hva samfunnet rundt han mente var rett, godt og gudfryktig?

Eneste veien å gå er å bli mer lik Jesus, men for å gjøre dette må jeg også ta et oppgjør med meg selv de ganger jeg merker de tankene og holdningene kommer frem. Hva er det som gjør at jeg der og da vurderer og ser på nettopp det mennesket med fordomsfulle tanker i mitt indre? Vil jeg ta tak i egen synd og innrømme den? Vil jeg be Gud om tilgivelse for å ha sett ned på et av hans mesterverk? Vil jeg be om hjelp til å elske slik Gud elsker dette mennesket og vil jeg gjennom ord og handling vise at hva jeg tenker og føler ikke er slik jeg vil være?

De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. (Luk. 20.21)

Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig! (Joh. 7:24)

Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører. (Jes. 11:3)