For ett par dager siden satt jeg og yngstegutt og kikket på film med spansk tale. Ingen av oss kan spansk, men han hadde valgt og fått spansk som språkfag. Jeg kan ikke hjelpe ham med å lære dette, men jeg kan likevel gjøre noe. Så der satt vi og lo og flirte og skjønte bare bitte litt, men vi fant da noen ord som vi skjønte og kunne øve på. Om ett år vil vi forstå bedre, han mer enn meg.

I den filmen var det en av mennene som hadde med seg en tegning som han hadde fått av guttungen sin, han tok det fram med jevne mellomrom og gledet seg over det. Det var fra hans gutt! Hans gutt hadde laget det til ham!

Jeg kjenner igjen den gleden og stoltheten som viste seg i ansiktet og som ble uttrykt i ordene, for jeg har gjort det samme selv. Det er tegninger og små lapper rundt forbi som jeg opp igjennom årene har fått fra guttene og de gleder meg. Ikke fordi de er mesterverk, men fordi de er fra guttene mine som jeg elsker. De ville gjøre noe for å glede meg og jeg gleder meg over hva de laget og gav fordi jeg elsker dem. Gleden er ikke over at de laget noe fantastisk, men at de- som jeg elsker- laget noe som uttrykte deres kjærlighet.

I forhold til Gud tror jeg det er likt, bare på et dypere og mer omfattende måte. Gud gleder seg over de små gavene vi gir ham, ikke fordi gavene i seg selv er så store og flotte, men fordi vi har gjort og gitt ting for å gjøre godt, for å uttrykke vår kjærlighet.

Hva slags gaver jeg snakker om? Gaver som å gi tid til å lytte på andre, gjøre rett selv når det er vanskelig, stole på Gud selv om alt er vanskelig, gi en håndsrekning når vi kan og annet. Dette er gaver som gleder Gud, ikke fordi gaven er stor og flott men fordi den kommer fra et av Hans barn som han elsker. Gud gleder seg over oss og over vår trofasthet, han gleder seg over å se at vi elsker, støtter og hjelper andre og at vi velger andre fremfor oss selv, rett fremfor enkelt.

Gud gleder seg over dine gaver, over hva du gjør for å ære ham, for å dele ordet om ham og for å støtte og hjelpe andre. Gud gleder seg over det og over deg! Du føler kanskje at det er lite og ubetydelig, og for mennesker er det kanskje det, men ikke for Gud. Din melding til en venn i nøden om at du ber, er viktig. Dine lapper med bibelvers er viktige. Dine gode valg når annet er enklere, er viktig. Din tid med de som har det tungt, er viktig. At du står opp for Guds sannhet når andre er unnvikende, er viktig. Dette er gaver som Gud verdsetter og gleder seg over. Ved å gjøre dette gleder du Gud og han gleder seg over deg og dine gaver, fordi han elsker deg.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. La Kristi fred råde i hjertet, for til det ble dere kalt da dere ble én kropp. Og vær takknemlige! La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol. 3: 12-17)

Husker du hvordan du var før du virkelig bestemte deg for å følge Jesus? Hvordan du var da du tenkte bare på deg selv og hva du hadde lyst til, da du styrte eget liv inn i større mørke og tomhet? Da gledene var kortvarige ble etterfulgt av en større tomhet som du prøvde å fylle med mer moro og aktiviteter?

Husker du hvordan det var da du kjente det knuget i brystet fordi du visste at du var en synder, at du stod uten noe fremfor en hellig Gud? Og den gleden som fulgte med avgjørelsen om å ha Jesus som frelser og Herre? Den renhet som plutselig fylte deg, tryggheten, gleden og freden?

Husker du hvordan du ikke kunne få nok av Guds nærvær? Hvordan du leste side opp og ned i Bibelen bare fordi du ville, du trengte, du lengtet etter at Gud skulle møte deg? Kanskje fikk du ikke alltid så mye, men du lot som du fikk fordi du bare måtte ha mer av Gud. Du var som en nyforelsket ung kvinne eller mann som gjorde hva som helst for å få et glimt av hjertets utkårede og du svevde på skyer de ganger du ikke bare fikk glimt men øyeblikk sammen.

Husker du hva som førte deg inn i lunkenhet? Hva som gjorde at kjærligheten til Gud ble alminnelig, ble hverdagslig? Hva som fanget deg inn av oppgaver og plikter, av verdens gleder og bekymringer?

Vi sier så ofte at vi skal «glemme det som ligger bak», men det er ikke sant. Vi må aldri glemme hvem vi var og hva Jesus gjorde for oss og i oss. Vi må aldri glemme at Guds nåde og kjærlighet fylte oss og forandret oss. Vi må aldri glemme de spesielle stundene der Gud ble vår redning og vår forløser.

Mens Israelsfolket vandret i ørkenen og etter at de begynte å innta landet fikk de flere ganger beskjed om å bygge steinaltere (se f.eks. Jos. 4:4-7). Disse altrene var ikke fordi Gud er steingal, i forstand at han er spesielt interessert i, opptatt av og fascinert av steiner- de var minnesmerker om Guds godhet. De var fysiske symbol som skulle hjelpe folket å huske Guds storhet, kjærlighet og allmakt mot dem. Symboler som skulle hjelpe dem å huske at den Gud som tidligere utfridde og løste dem ut fortsatt var med dem og ville hjelpe dem og at deres Gud var den ene, sanne Gud som skulle følges, adlydes og æres.

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen. (Sal. 103.1-5)

Da ropte de til Herren i sin nød, og han berget dem ut av trengslene. Han sendte sitt ord og helbredet dem og fridde dem fra graven. De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket. (Sal. 107.19-21)

En morgen mens jeg satt og ba så kom jeg til å tenke på en episode som skjedde for flere år siden. Yngstegutten hadde vært gjennom en operasjon og det gikk ikke så bra etterpå. Vi hadde vært hjemme 8 dager, men han spiste og drakk minimalt. Tårespruten stod bare han prøvde å svelge melon og jeg visste at hvis ikke dette snudde så ble det sykehus igjen. Plutselig om kvelden den 8.dagen kjenner jeg at nå er det nok og jeg begynner å be med en styrke og en visshet jeg ikke hadde hatt i denne situasjonen tidligere. Jeg føler at Gud ved sin Ånd forteller meg hvordan jeg skal gripe dette fatt og jeg gjør disse tingene gjennom hele natten til en tidlig morgentime når Gud sier: Nå er det nok! La gutten sove noen timer.

Jeg gjør så og vekker han klokka 9, lager frokost og vi setter oss for å spise. Jeg kikker på gutten som spiser som normalt og spør hva som har skjedd? Knøttet på 4 1/2 år forteller at mens han sov hadde Gud sagt til ham at han måtte begynne å spise igjen, så da måtte han jo det. Jeg smiler og takker Gud.

Hva jeg mest tenkte på denne gangen var at da Gud sa til gutten min at han skulle begynne å spise igjen, så mente ikke Gud at han skulle klare det i egen kraft og styrke. Du ser jo utfra hva jeg har beskrevet at det ville vært umulig. Da Gud sendte det ordet til min gutt så hadde han også gjort ferdig alt som trengtes for at gutten kunne gjøre som Gud sa. Gud sendte sitt ord og leget gutten, så var det opp til gutten å tro Guds ord og begynne å gjøre hva Gud sa. Han tvilte jo aldri på at hvis Gud sa han skulle spise, så ville han også klare å spise uten å få vondt, han trodde helt enkelt Gud. (en annen historie jeg tenkte på i denne sammeheng er i Luk.5.17-26) De ord Jesus taler bærer med seg den nødvendige kraft til at mannen som mottar dem har mulighet til å handle på dem)

Vi kan ikke bare håndplukke løfter vi liker i Guds ord og kreve dem oppfylt av Gud. Jeg mener alle Guds løfter gjelder oss, men det er noe med de løfter som vi bare vet at Gud har gitt oss. Vi trenger å søke Gud både i bønn og lesing av Ordet til vi opplever at «Gud sendte sitt ord», til vi får et løfte, et ord som vi bare vet er fra Gud til oss inn i vår situasjon. De som har fått slike ord og løfter vet godt hva jeg mener. Det er plutselig bare noe du vet med hele deg og du vet at dette er Guds ord og løfte til deg. Du vil høre enkelte omtale det som Rhema-ord(kort innføring nederst), jeg personlig er veldig glad i hvordan sal 107 sier det: Gud sendte sitt ord. Noen ganger opplever vi at disse ordene blir virkelighet ganske raskt, som gutten min gjorde, andre ganger skjer det ingen ting i det synlige. Men om vi ikke ser noe skjer så har vi Guds ord og løfte på at det vil skje.

Vi har et ansvar for å fortsette å tro uansett hva omstendigheter og tiden sier. Det ord Gud har sendt vil virke hva det er sendt for, det løfte Gud har gitt vil komme til live, Gud er trofast i alt han sier og gjør. Har han sagt noe, vil det bli slik. Stol på at den Gud som har gitt deg sitt ord, sitt løfte, også er mektig til å gjennomføre hva han har lovet deg. Verset under har et mektig løfte om at Gud vil hjelpe og frelse den som har blikket festet på ham og har sin tillit til Herren, la oss være av dem som i tålmodighet og utholdenhet venter på Herrens forløsning og hjelp og ikke lik de som omtales i siste linje…

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes. 30.15)

Logos og Rhema:
a) I Bibelen brukes to ulike greske ord for å beskrive Guds Ord. Det ene er logos og det betegner det nedskrevne Guds Ord. Logos forteller oss om hvem Gud er, hans frelsesplan og mye annet, det er det konstante, uforanderlige ordet som er vår rettesnor i alt.
b) Men vi har ikke en Gud som er stille, gjennom hele historien har Gud talt til mennesker. Gud ønsker fellesskap og han taler både i det skrevne ord men også til den enkelte i de situasjoner vi er oppi i livet. Det opplevde fellesskap der Gud taler til oss kan skje mens vi leser Bibelen, men også uten at vi leser og det er de ord vi får i disse stunder vi kaller Rhema-ord. De ord Gud taler til oss, enten mens vi leser eller i andre situasjoner.
c) Så er det viktig å huske at vi trenger både logos og rhema. Mange er ført på ville veier fordi de bare går etter hva de tror Ånden sier og andre er ført inn i loviskhet fordi de bare holder det skrevne ord som eneste sannhet. Rhema går aldri utenfor logos, men logos blir til liv og virkelighet i vår ånd og vårt liv gjennom rhema.

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. (Matt. 7:7-8)

Hodet mitt dundret og var ganske stresset. Jeg visste før jeg begynte at hva jeg skulle skrive inn på dataen ville ta litt tid, men at det skulle være så krevende både tidsmessig og arbeidsmessig, det ante jeg ikke. Jeg fullfører første del, fyller kaffekoppen og setter meg ut. Og jeg sukker: «Gud, jeg visste ikke det skulle bli såpass krevende». Jeg må en smule skamfull innrømme at spørsmålet «Har du bedt over det?» kom opp i meg. For nei, jeg hadde ikke bedt konkret om akkurat dette. Jeg hadde bedt for prosjektet og for andre enkeltdeler av det, men ikke denne delen. Etter å ha bedt om tilgivelse, ber jeg om hjelp til å klare dette, til å ha en hjerne som funker og et sinn som er åpen for forslag. For tross alt, Gud kan mer om data og programmer og slikt enn jeg kan. Det har kommet ett par gode forslag som har blitt meget nyttige, og hjernen min er roligere nå enn for ett par timer siden. Takk Gud!

Flere ganger den siste uken og måneden har jeg tenkt at jeg er ikke særlig flink til å be Gud om hjelp og til å legge ting fram for ham, kanskje er du også slik? Det er lett å huske de store utfordringene, de vi er glade i, ting vi ønsker skal skje, men å be for de enkle tingene i hverdagen, det glemmes ofte. Hvorfor stoler jeg på Gud for store ting, men ikke små? Hvorfor tenker jeg at jeg trenger Hans hjelp i det store men kan klare det lille selv?

For noen uker siden var jeg litt frustrert. Jeg har hatt et sår over sommeren som ikke ville gro og det har uansett hva jeg gjorde væsket klissete gørr og vært til bry og plage. Det hjelper jo ikke at det også lå i en irriterende kleskant og ble gnikket på hundrevis av ganger hver dag. Etter en måned med det og forundring over at det ikke forsvinner slår tanken meg: «Du har ikke bedt om det». «Kjære Gud, tilgi meg, Gud kan du lege såret mitt?» Det skjer ikke så mye første eller andre døgnet, men så glemmer jeg det ut og plutselig etter 5-6 dager oppdager jeg at det er leget (og det er det fortsatt nå ca 3 uker senere). Takk Gud! Hvordan kunne jeg gå så lenge uten å vende meg til Gud for hjelp og legedom? Tilgi meg Gud.

Jeg har visst at nå kan ikke synstester og slikt utsettes lengre. Jeg visste jeg måtte ha nye briller og også ville bli sendt videre til øyenlege pga uregelmessigheter (ble slik også), men jeg har tidligere ikke hatt krefter til å ta tak i det. Jeg har bedt om det med synstest på meg og eldsten, om det med briller og slikt noen ganger de siste ukene og så har jeg lagt det ligge der fordi jeg ikke har orket annet. I går, mandag, litt etter kl 12 får jeg plutselig for meg at «nå skal du reise ned og ordne timer». Jeg drøyer det litt fordi jeg skulle gjøre ferdig noe pakkepost og litt over 13 samler jeg ting sammen for å reise. De smertestillende tablettene på benken fanger oppmerksomheten min og jeg avfeier tanken om å ta i tilfelle jeg får time med «man får ikke time så fort». Men så kikker jeg på dem en ekstra gang og bestemmer meg for å gjøre det likevel. På vei til sentrum tenker jeg plutselig at mens jeg venter på timen min kan jeg svippe innom en skjønning på kaffeprat. Merkelig tanke, jeg hadde ønsket å ta turen innom henne, men ikke orket. Jeg står hos optikeren og han ser over de ledige timene: «Det er en kl 15 i dag, men det er kanskje litt raskt?», sier han. Jeg tar den jeg og så skal han finne til guttungen og der er det ikke ledig før torsdag ettermiddag. Perfekt! Jeg trenger ett par døgn på å komme meg skikkelig etter en synskontroll og guttungens time er akkurat i den tiden jeg skal hente dem, torsdag ettermiddag! Og som du har skjønt, jeg trengte å få tatt de smertestillende for å komme gjennom synstesten (og hjem etterpå) og jeg fikk kaffebesøket jeg hadde ønsket meg og sett fram til.

Gud leder oss i de helt hverdagslige tingene også. Det trenger ikke være stort, det trenger ikke å være «tjenestepreget» eller «krisepreget», Gud er min Far og ønsker å hjelpe, være tilstede og støtte meg i alt hva min liv innebærer.

Gud svarer på bønn, men husker vi å be?

Så derfor går det tilbakevende spørsmålet mitt videre til deg også som en liten påminnelse: «Har du bedt over det?»