Tankene kommer seilende og de har så lett for å utvikle seg i retninger som ikke alltid er gode. Har man en trist dag er det lettere at tankene tar oss inn i motløshet enn ut i glede, men vi må ta tankene til fange og vi må selv lede vårt hjerte, våre tanker, inn på den rette og gode vei.

Ditt hjerte skal ikke misunne syndere, men alltid med iver frykte Herren! Da har du en fremtid, ditt håp er ikke forbi. Hør nå, min sønn, og bli vis, led hjertet inn på rette veier! (Ordspr. 23:17-19)

Det er ingen sak å tenke, men å tenke godt er en kunstart. La oss ikke glemme at vi selv har et ansvar for å tenke godt og rett. Å kjempe mot seg selv, mot sine tanker og følelser, er sjeldent enkelt, men det er godt og riktig.

Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt eget kjøtt, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:7-9)

Jeg vet ikke hva slags tanker og følelser som er din største fallgruve, de er kanskje de samme som mine, men de kan også være annerledes. Uansett har vi alle områder hvor vi har lettere for å tenke feil enn godt. For noen er det knyttet til selvfølelse, for andre ensomhet, noe kjemper mot mismot, mens andre mot frykt. Vi er ulike, men for oss alle gjelder det samme, vi må styre tankene inn på Gud. Når vi minnes alt Jesus gjorde for oss og at det er forsoning og forløsning fra alt i ham, kan vi lettere kjempe mot og bryte den makt som det negative og/eller løgnene har over oss. Jesus sonet for alt og han åpent forhenget slik at vi ved hans blod har fri tilgang til tronen. Ikke bare er det hjelp å få der, men også fellesskap med Gud. Når vi er i Guds fellesskap vil mye av det som plager oss forsvinne som dis for sola, for hva skal vi egentlig frykte når Herren er med oss? Når himmelen og jordens skaper og opprettholder er vår Far, vår hjelper, vår trygge borg og vår trøst og hjelp i nøden?

Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte? (Sal. 27:1)

Siden sommerferien for guttene er i gang har jeg begynt å lese på mitt utvalg av sommerlektyre. Jeg hadde tre kvelder alene hjemme og tenkte at da kunne jeg jo komme godt i gang med boka til Bonhoeffer som jeg har valgt meg, men den gang ei. Det er særdeles sjeldent at jeg sliter med å komme meg gjennom et kapittel på 20 sider, men det gjorde jeg med denne. Ikke fordi det var tungt eller dårlig skrevet, men sidene var så utrolig fullpakket med hva vi kan kalle åndelig «kjøttmat». Her var det ikke enkle løfter og oppmuntring til å «bare» tro, dette gikk skikkelig på dybden og viste en overgivelse og kjennskap til Gud som fikk meg til å lengte etter mer.

Boken «fellesskap og bønn» er det siste Dietrich Bonhoeffer skrev før han ble nektet å skrive mer av nazistene (mens han satt fengslet) og til slutt, 9.april 1940 ble henrettet. Boken er egentlig to som er samlet til en, men delene hører fint sammen. Vi snakker her om en teolog som talte nazistmaktene rett imot og som uredd forkynte Bibelens ord både uavhengig og avhengig av den tid han levde oppi. Det er et sterkt Kristusfokus over det hele, som i den delen av boken jeg leser, om det sanne kristne fellesskap. Her forklares det tydelig om forskjellen på menneskelig og åndelig fellesskap og hvordan det menneskelige må gå på en kraftig smell slik at vi enten oppløser fellesskap som ikke er tjenlige eller søker å finne det åndelig fellesskap vi er skapt til i Kristus. I Kristus hører vi sammen og det er på grunn av hva Jesus gjorde for og mot meg at jeg er sann troende og del av legemet, akkurat som det er hva Jesus har gjort for og mot deg som gjør at du er sann troende og en del av legemet, og kun i Kristus er vi søsken og derfor er det åndelige fellesskap kun det fellesskap som er i Kristus.

Den yngste gutten min avsluttet barneskolen før helga og er etter ferien klar for ungdomsskolen, og det er nettopp dette jeg tenkte på da jeg leste det første kapittelet i denne boken og tenkte «dette er ikke barneskole-mat». Boka har skikkelig tyngde og dybde og er en sjeldenhet og perle å komme over.

En av de første ting Bonhoeffer tar tak i og som  jeg ønsker å dele med dere er at det å ha fellesskap med andre troende er ikke en selvfølge og er en nåde fra Gud som vi må verdsette og takke for mens vi har den, for vi vet aldri når dette nådesfellesskapet av ulike grunner kan tas fra oss.

Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet for lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt, de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde. (s 15 fra nevnte bok).

La oss ikke glemme å takke Gud fra dypet av vårt hjerte for at vi får ha del i fellesskap med andre troende. Det er en vakker og nødvendig opplevelse, til styrke, trøst og oppmuntring, og vi vet aldri når den kommer eller hvor lenge vi har den.

Jeg vet at det sanne fellesskapet mellom troende er nåde, for jeg er nektet å delta i det fast pga sykdom, men det gjør også at jeg virkelig verdsetter og takker for de stunder jeg opplever sann tilhørighet og fellesskap med andre troende. Det er som Bonhoeffer så tydelig påpeker, Guds nåde og virkelig verdt å takke for! Kan du delta i et synlig fellesskap, ikke ta det som en selvfølge. Kan du ikke delta, verdsett de stunder du får. Kan du delta, ikke glem de som ikke kan. Kan du ikke delta, husk at i evigheten vil du alltid ha hva du nå har fått noen ‘smakebiter’ på.

***

Som vanlig i ferietider kommer innleggene litt sjeldnere, så dere får bare se når det dropper et innlegg ned i innboksen deres eller hvor enn dere får varsler, men uansett: Ønsker alle en go’ og velsigna sommer!

Det lille speilet media
forteller meg alt hva jeg mangler.
Huset må være bedre og bilen nyere,
håret må skinne og tennene glinse.
klærne må fornyes og fasaden fikses.
Det lille speilet media,
det falskeste av de alle,
fordi det fokuserer på det ytre og på menneskelige lyster

Det lille speilet i andres øyne
forteller om både aksept og forakt.
Noen liker meg, andre ikke.
Noen viser medfølelse, andre overlegenhet.
Menneskers godhet varmer, mens deres kulde river ned.
Det lille speilet i andres øyne,
kan være både godt og vondt
fordi det ikke alltid viser sannheten om meg.

Det lille speilet som vi overser,
som forteller oss om sannheten.
Om å være dyrebar og elsket,
om å være skapt med mening og verdi.
Om å alltid være ønsket og aldri sviktet bli.
Det lille speilet som vi overser,
Guds ord som sier sannheten
Gud elsker meg og ønsker meg.

Jeg kikket meg selv i speilet da jeg gikk forbi det og tenkte plutselig på at vi speiler oss i så mange gale ting. Vi speiler oss i det falske glansbildet som media gir og i menneskers skiftende meninger og følelser mot oss, men alt for sjeldent speiler vi oss i Guds ord og lar hans hjerte fortelle oss vår verdi, mening og plass. Tenk at vi er skapt for å ære Gud med hele våre liv, og når vi gleder oss i- og lar oss fylle med- hans godhet og nåde så fylles vårt indre med en kjærlighet, verdi og mening som gjør at alt verden tilbyr falmer. Hva Gud har skapt oss for, fellesskap med Ham, er hva som vil bringe oss den dypeste kjærlighet og tilfredsstillelse, for i Hans nærhet finner vi ikke bare den ekte kjærligheten, men vi faller også til ro fordi vi er omsluttet og fylt av den totale kjærlighet.

Gud elsker deg og han vil aldri svikte eller forlate deg, i hans nærhet er den glede, kjærlighet og fred du lengter etter. Ikke let i verdens tilbud, ikke søk menneskers hjelp til å fylle ditt innerste, for det er bare Gud som kan fylle de innerste rommene i våre hjerter og tanker. Det er og blir hans plass, prøver vi annet vil tomhet og mørke ta over, men lar vi Gud slippe til vil lys og varme bryte igjennom.

DU ER ELSKET!

Kjærlighet er ikke kun en følelse, det er handling. Å elske er verb, elsker vi så føler vi ikke bare, vi innretter våre liv etter det. Hvis vi mener at vi elsker Gud, så velger vi tid med ham og også å innrette våre liv etter hans ord. Elsker vi mennesker, så strekker vi oss etter å være gode medmennesker og medvandrere.

Et lite skritt tatt i kjærlighet bringer ikke bare glede og fred til våre egne hjerter, men det spres lys og varme inn i andres liv og hjerter. Del et godt ord eller en klem, gjør en god gjerning, hjelp med noe praktisk, betal for noen som har lite, inviter noen hjem eller ut, gjør noe for andre fordi du er glad i dem.

Ta et lite skritt i kjærlighet hver dag, og helst mange av dem, så skal du se at den største forandringen ikke kommer for menneskene rundt deg, men i ditt eget hjerte og ditt eget liv.

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh. 15:9-17)

Jeg har jo helt glemt å si at det er utdeling av 2 stk 2-pk bøker av det «gode gamle slaget» på den andre bloggen. For de som vil se hvilke bøker det er og evt skrive seg på trekning finner dere skjema i slutten av innlegget HER

På vei til byen, en 25 minutters kjøretur, satt jeg og ba. Jeg ba blant annet om å måtte få vokse i kunnskap og kjennskap til Gud. Ei lita stund senere begynte jeg å tenke på da soldatene flettet en tornekrone og satte på Jesus sitt hodet. Ordene som kommer blir et lite og spinkelt forsøk på beskrive hva jeg tenkte og følte, og de vil bare røre overflaten, for ordene mine dekker ikke hva som rørte seg på innsiden min. Jeg vet at dette, som mye annet, er ting Guds Ånd må åpenbare for oss, så jeg har bedt mer enn normalt om det over dette, for bare ord kommer til kort.

Det begynte med at jeg tenkte på noe jeg hadde lest om mulige tornebusk-typer som kunne ha vært brukt til å lage tornekronen, for det var visst en 30-40 forskjellige av dem i det området på den tiden. Noen med lange torner, andre med korte, noen med mange, andre med få. Men uansett hva slags type det ble brukt, noe som egentlig ikke er viktig å vite, la oss ikke glemme den dypere meningen.

Jesus var anklaget for å være en konge som ville ta over makten og det er i det henseende vi må se på situasjonen med tornekrona. Soldatenes tornekrone var ikke bare en liten plage Jesus måtte igjennom, den var et hån og en fornektelse av Jesus som konge. Hah, du skal liksom være konge? Her er hva vi mener om det!

På den tiden var det vanlig at den rådende regent, Cæsar, bar en krone med friske blader. En flettet krone var dermed et «kongelig» symbol og et symbol som ble holdt i ære. Det at soldatene tar dette symbolet og vender det inn til en fornedrelse og vanære er også et tegn på at de fraskriver seg Jesu som konge og hans makt som herre og konge.

Og det er her det begynte å slå inn over meg, alle de gangene jeg har plassert en tornekrone på Jesus sitt hode. De gangene jeg har nektet å bøye meg for ham og ville være herre i eget liv, de gangene jeg har visst hva han sa men likevel gjorde hva jeg følte for. De gangene jeg ikke har underlagt meg hans kongemakt og herredømme over mitt liv, for jeg sier han er min herre og konge, de gangene har jeg ikke vært bedre enn soldatene som trykket kronen ned over hans hode slik at tornene stakk inn i huden og fikk blodet til å renne…

Jeg har ikke bokstavelig talt trykket en tornekrone på Jesu hode, men med mine handlinger, mine tanker og mine valg har jeg på en indirekte måte gjort det flere ganger.

Vær så snill, ikke bare avfei dette som deprimerende eller litt ekstreme tanker. Det er et alvor i det å avvise Jesu herredømme i våre liv som vi ikke må mindregjøre eller feie under teppet. La oss våge å se ærlig på egne liv og innrømme at vi er ikke så overgitte som vi liker å overbevise oss selv om (jeg snakker kanskje mer til meg enn deg nå). Jesus er vår frelser, men han er også vår herre og vår konge. I alt skal vi underlegge oss hans vei og vilje, i alt er det hans ord som skal veie tyngst, i alt… ikke bare når det passer meg eller jeg føler for det.

Jesus, jeg ønsker å krone deg som konge i mitt liv, men jeg har feilet så mange ganger fordi jeg er sta, egenrådig og har ville hatt kontrollen selv. Tilgi meg for alle de gangene jeg har trykket tornekrona ned på ditt hode gjennom å nekte å underlegge meg ditt herredømme. Takk for at også dette har du sonet for og at det er tilgivelse og renselse for meg. Se i nåde til meg og skap i meg et rent hjerte og en stødig ånd så jeg med letthet og glede kroner deg som konge i både tanker, ord og gjerninger.