Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal. 6:2)

Når mennesker vi kjenner går gjennom sykdom, både fysisk og psykisk, kan det være fristende å komme med velmente råd og påpekninger, men ofte gjør dette situasjonen bare verre for den lidende. Å bære byrden til en som lider, er en byrde i seg selv, men det er noe vi er kalt til å gjøre. Men det har aldri vært meningen at vi skulle gjøre det i egen styrke. Når Gud kaller oss til en slik ting, så må han være vår kilde for styrke, tålmodighet, nåde og barmhjertighet hvis vi skal klare å stå i det.

Du kan ikke si til en som er deprimert at de må tenke positivt, for de er i en altoppslukende mørk grav- og så det er sagt: Selv om depresjon kan være en konsekvens av synd, så er det heller sjeldne tilfeller, det er oftest fordi vi lever i en fallen verden hvor våre kropper og sinn ikke er perfekte og mennesker gjør både godt og ondt mot oss.

Å si til en som er syk at det konsekvent er synd, manglende tro, at de må skjerpe seg, at du har opplevd mye verre og slikt er arroganse, neglisjering og en ovenfra-og ned holdning til andre mennesker og deres situasjon.

Jobs venner begynte bra, de brukte ei uke på å dele sorgen med ham i stillhet, men så begynte de å snakke og da ble det bare verre og verre. Hvis vi leser hva de sier med litt åpent sinn, så finner vi mange ting de sa som vi i vår ignoranse og uvitenhet også har- eller ville sagt. Jeg har selv måtte omvende meg fra dette. Jeg mente godt, men det ble bare dumt og vondt fordi jeg ikke prøvde å forstå og dele byrden, men jeg ville dra andre opp av «hullet» de satt i- og det er ikke min oppgave. Jeg er kalt til å dele byrden, til å vise omsorg, ikke til å være deres redningsmann og helbreder. Jeg kan ikke gjøre Guds arbeid i andre mennesker, men jeg kan elske, verne om dem og støtte dem.

Det kommer selvsagt en tid for ord også, men de bør komme naturlig og ikke fordi man «føler» man må si noen sannhetens ord. Hvor ofte glemmer vi ikke at den viktigste kommunikasjonen mellom venner er den som foregår i stillhet? De beste venner er de man kan sitte sammen med og være med uten å måtte si noe. Den beste måten å hjelpe en som lider på er vanligvis ikke med ord, men med omsorg. Når noen er der for oss uten å tro de har alle svar, uten å kreve at vi følger deres råd og uten «hvis ikke, hvis bare», da har vi funnet en virkelig venn, en som elsker gjennom alt. Dessverre er det litt langt imellom hver gang vi møter noen av disse… så la oss strebe etter å bli en slik venn selv.

Å dele liv og å dele råd kan være to veldig ulike ting, selv om det siste kan være en del av det første. Andres lidelse og smerte må aldri bli en talestol for oss, men en mulighet til å leve med åpne armer og hjerter, til å gi videre den omsorg, trøst og kjærlighet Gud har omsluttet og fylt oss med.

Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. (2. Kor. 1:4)

For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal. 36:10)

I går kveld hadde vi den ene tordenbyga etter den andre. Jeg hadde koblet ut internett, tv og annet og satt i sofakroken med håndarbeid. Selv om det smalt ganske nærme, så satt jeg også å smilte litt over lynglimtene og regnet som høljet ned fordi i hjertet mitt var det ro. Kroppen min skriker høyt om at det har blitt alt for mange dager med overbelastning, men det er ikke så ille med storm på utsiden når innsiden er rolig.

Ett par kvelder tidligere var ting litt annerledes. Da var jeg så sliten og vond at jeg ikke tenkte klart. Det hadde blitt en ganske annerledes dag enn planlagt, og det på toppen av alt som hadde skjedd forut for den dagen gjorde at jeg var helt utslitt da kvelden kom. Og da var det ikke smilet og freden i hjertet som rådet, da var tankene annerledes: «Jeg gidder ikke ha med dem å gjøre mer akkurat nå», «jeg dropper begge bloggene og slutterå skrive», «jeg gidder ikke bry meg» og annet fløy gjennom tankene. Jeg var så sliten at mørket ikke bare var utenfor vinduene, men også prøvde å flytte inn i hjertet og tankene mine.

Har du vært der noen gang? Livet er tungt og vanskelig og tankene du har er ikke bare gode. Du kjenner på tvil og motløshet, du kjenner på frustrasjon og oppgitthet, det er mange tanker som trykker ned og prøver å fange deg inn. Og oppi dette står du på valg om hva du skal gjøre i forhold til alle de ulike situasjonene og menneskene?

Noen ganger ønsker vi å ta raske avgjørelser når stormen raser slik at stormen bare kan gi seg, men det fungerer ikke slik. De avgjørelser vi tar når natten og stormen står på er ofte ikke helt godt gjennomtenkte og sjeldent basert på sannheten i Guds ord. Når vi tar avgjørelser i slike stunder så tar vi dem utfra følelser og utifra hva vi tror vil få oss til å føle oss bedre. De er mer selvsentrerte enn avgjørelser vi tar når sola skinner, fordi vi i mørket ikke ser andre og også ofte glemmer å søke Herrens lys over saken.

Den kvelden jeg nevnte måtte jeg kjempe med tankene, det ble tydelig at vi står i en kamp og at slagmarken ofte er vårt eget sinn. Jeg kunne enten la alle ugreie tanker få fritt spillerom eller jeg kunne velge å si at selv om ting føles slik ut nå, så vil det se og føles helt annerledes ut når det gryr av morgen. Og det gjorde det. Ting var fortsatt ikke greit, men heller ikke så ille som da natta var der.

Ikke ta forhasta avgjørelser når natta er der (= både tiden av døgnet og tider i livet), vent til det begynner å gry av dag før du bestemmer deg for noe. Kanskje er det ikke nødvendig å bestemme seg for noe nytt i det hele tatt, men bare å fortsette som du allerede gjør. Forhastede avgjørelser fører ofte med seg flere problemer enn de løser. Vent til at du kan se andre enn deg selv oppi problemene og utfordringene, vent til at Gud får tale sitt lys inn i ditt hjerte og du ser alt med klarere blikk. Natten er ikke en god tid å ta et nytt steg framover i, vent til at du har nok lys til å se hvor du skal sette foten ned.

Herre, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg! (Sal. 5:9)

første gang postet 10.10.14

Hvor ofte dette verset brukes alene, uten at sammenhengen det nevnes i tas opp! Og tro meg, jeg har gjort det selv. Det er ikke galt når det brukes i forhold til å tro Guds ord og å tro hvem Jesus er og hva han har gjort for oss, men så var det sammenhengen da…

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh. 8:31-32)

Hvis dere blir i mine ord er dere mine disipler og DA skal dere kjenne sannheten og sannheten skal sette dere fri. Det står faktisk at vi må ha et levende forhold til Guds ord, vi må bli i ordet, og det betyr at vi tar det til oss på jevnt basis, at vi tenker på det og at vi lever etter det. Å lese og tro har liten virkning hvis det ikke blir levd ut… en tro som ikke påvirker levd liv er faktisk ganske død av seg. Harde ord kanskje, men noen ganger trenger vi å bli minnet om det, at hvis våre liv ikke samsvarer med hva vi sier vi tror, så er noe feil (ikke at vi klarer perfekt, men at vi innretter livene våre etter Guds Ord så godt vi kan etter som vi ser og lærer mer)

Det er de som blir i ordet som skal erfare å se sannheten og oppleve at sannheten setter dem fri. Ikke dem som bare tar et vers eller to som passer inn i deres situasjon, men de som tar til seg ordet. Jesus sa om seg selv at han er veien, sannheten og livet (Joh. 14:6), og når vi ser dette i sammenheng med hva vi leste over, ser vi at gjennom å ta til oss Guds ord, grunne på det og søke Åndens åpenbaring over det, så er det Jesus vi vil se klarere, og jo klarere vi ser Jesus, hva han virkelig gjorde for oss og hvilken oppstandelseskraft vi faktisk har del i, så vil vi oppleve å bli satt fri på flere og flere områder i livet. Som Johannes med glede sa: Han skal vokse, jeg skal avta (Joh. 3:30)

***

Denne gangen var det ordet DA som stod så ut for meg og gjorde at jeg ble gåendes å kikke på disse to versene og tenke: Står det virkelig det Gud? Ikke det at jeg tvilte, men jeg hadde aldri sett det slik før. Så jeg måtte hente fram de andre norske oversettelsene mine og se der. De to jeg har lest mest tidligere hadde ikke ordet «da», men «og», så jeg ser hvorfor det ble så annerledes for meg å lese disse versene denne gangen. Men det ble også, i tillegg til hva jeg har skrevet over, en påminnelse om to andre ting. Den første er at står det ord som da, fordi, derfor og lignende så må vi se på sammenhengen ordene står i, for det har ofte med konsekvens av valg å gjøre, og det både på godt og vondt. Den andre påminnelsen var at i har godt av å lese litt ulike oversettelser av Guds ord, for det kan gi nytt syn på ting vi tror vi vet. Og med det sagt; jeg er på utkikk etter de norske oversettelsene fra 1904 og 1930, hvis du kjenner noen som vil gi dem bort eller selge dem, gi gjerne en pip da jeg er interessert.

Guds fred og velsignelse over deg og helga di!
~ Cecilie

På tur igjennom Samaria blir Jesus sliten og slår seg ned ved Jakobsbrønnen utenfor byen Sykar for å hvile. Disiplene tar turen inn til byen for å skaffe mat og mens Jesus sitter der alene kommer en kvinne ut for å hente vann. Jesus begynner med det praktiske: La meg få litt vann. Et helt hverdagslig og naturlig spørsmål der han sitter og hun kommer for å hente vann. Hun svarer på en måte som gjør at Jesus lett kan slå inn på det åndelige, det med å ha det levende vann i seg. Dette er selvsagt uforståelig for kvinnen, som tenker utfra hva hun ser og har lært. Jesus vet historien til denne kvinnen og han deler det med henne, ikke for å fordømme, men for å vise at han vet. Dette får henne til å innse at han er profet og hun spør videre om spørsmål hun har tenkt på, hva er riktig sted å tilbe på? Jesu’ svar på dette er å ta samtalen enda ett hakk videre, over på det er forholdet mellom Gud og mennesker som teller og ikke tradisjoner eller overleverte regler, Gud vil ha tilbedere som tilber i ånd og sannhet. Sted er ikke viktig, men det indre er. Kvinnen ender opp med å se og tro at Jesus er Messias, den frelseren de har ventet på, og hun forteller dette til mennesker i byen. Det er en mann som visste alt som meg, kanskje er han Messias? Folk i byen kommer på Jesus pga kvinnen vitnesbyrd, men de kommer også ut og de ber Jesus bli værendes hos  dem, noe han blir i to dager. Når de selv får høre hans egne ord, så kommer enda flere til tro og

og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh. 4:42)

Det er godt at vi tar til oss lærdom fra andre, men vi må aldri glemme at vi også må ta til oss av Jesu egne ord. Vi kan ikke bygge en sterkere tro i vårt indre ved bare å lese og ta til oss hva andre har «fordøyd» for oss på forhånd, vi må selv ta til oss mat fra Guds Ord og la det får virke til styrke, fred, trøst og åpenbaring for oss. Den største delen av kosten vår som troende skal være hva vi tar til oss selv gjennom daglig vandring med Gud og gjennom Bibel og bønn. Andres ord og undervisning kan være god hjelp til dypere, utvidet eller styrkende forståelse, til trøst og oppmuntring, men det må aldri bli det eneste eller hovedtyngden av hva vi tar til oss.

En tro som er basert på hva andre har fortalt eller opplevd, vil ikke bli grunnfestet, den vil heller ikke bære med seg den styrke og kraft vi trenger for å stå støtt og oppreiste gjennom livets stormer, prøvelser eller sorger. Vi må komme dit hen folket i Sykar gjorde: Nå tror vi ikke fordi du fortalte, men fordi vi selv har hørt.

Mine ord kan kanskje hjelpe deg å åpne opp for å lettere tro at det er både håp, hjelp og trøst for deg, men det virkelige håpet, den ordentlige hjelpen og den sanne trøsten vil du kun finne gjennom ditt eget bønne- og bibel-liv. Når du søker Jesus og bruker tid med ham og opplever at hans armer omslutter deg, at han er med gjennom alt, at han gir hjelp i rette tid og lys, trøst og styrke gjennom sitt ord, det er tro som ikke vil dampe raskt bort når dagene blir gode eller svikte og rase sammen under vanskeligheter eller utfordringer.