For det er godt om noen finner seg i uforskyldte lidelser fordi samvittigheten er bundet til Gud. Om dere holder ut å bli straffet når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men om dere holder ut i lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. (1. Pet. 2:19-20)

Når man blogger over tid opplever man at tallet følgere går litt opp og ned, og det er normalt. Noen kommer til, andre faller fra. Det har vært noen få perioder der det har falt fra et høyere antall følgere enn hva som er normalen, og slik har den siste uka vært på begge bloggene.

Det er ikke noe jeg kan ta personlig, men det har gitt meg endel tanker. Hver av de nevnte periodene med stor nedgang i følgere har kommet etter jeg over kort tid (f.eks ei uke) har publisert innlegg som sier tydelig at vi skal leve annerledes, vi skal prioritere Guds rike og vi skal leve som om Jesus er Herre i vårt liv (Det trenger ikke være årsaken, men kan være).

Noen vil ikke reagere på at jeg skriver slike ting, mens enkelte blir forarget. For hvem er jeg som kommer og sier at de må velge å leve for Jesus og ikke bare ha ham med på lasset? Hvem er jeg som sier de må kutte ned på de ting som gir dem glede og heller bruke tid på bibel, bønn og mennesker? Hvem er jeg som sier at helliggjørelse er en selvsagt del av det å leve som kristen og at etter som tiden går skal man bli mer lik Jesus og lever enda mer overgitt Guds vilje og til andre menneskers beste?

Som jeg sa, jeg tar det ikke personlig at det har falt endel fra den siste uka, men det gjør meg trist. Trist fordi jeg undrer meg over om det er fordi de ikke liker å lese slikt? Vil de ikke høre at vi er kalt til å leve annerledes liv og ikke være som alle andre rundt oss? Vil de ikke høre at det i hovedsak ikke dreier seg om hvordan Gud kan gjøre mitt liv rikere, bedre og lykkeligere, men hvordan jeg kan leve for å glede Gud og til hjelp for andre mennesker? At det dreier seg ikke om hvor mye jeg kan gjøre ut av mitt liv, men hvordan jeg kan la Gud gjøre mest ut av seg gjennom mitt liv?

Det som skjer på nettet kan jeg ta personlig, men jeg velger (oftest) å la det bli til ettertanke i stedet, og til noe å be over. For jeg utfordres på om jeg fortsatt vil skrive som jeg gjør og miste følgere og få beskjeder om at jeg er på feilspor, for hard, for ekstrem og annet, eller om jeg vil bli litt rundere i kantene så kanskje flere får «godfølelser» og begynner å følge. Det er lett å si at det første er riktig når det ikke gjelder oss, men når vi selv står oppi det å oppleve motstand fordi man velger å stå opp for hele Guds sannhet, så er det litt mer sårt og vanskelig.

Det er flere av dere som har opplevd at andre snakker stygt bak ryggen deres fordi dere fremholder Guds sannhet, andre har mistet muligheter til å tjene fordi dere har ikke godtatt hva «flertallet» mener er greit, andre har mistet venner eller mennesker dere trodde skulle bli venner. Og det er ikke godt å oppleve slikt, jeg vet. Men det er endel av prisen for å følge Jesus, du vil oppleve motstand. Du vil oppleve at mennesker tar avstand fra deg, baksnakker deg, sprer rykter og løgner om deg og behandler deg urettferdig og dårlig. Jeg vet du ikke føler deg salig og velsignet når slikt skjer, men det er bedre å vise gudsfrykt enn å innrette seg etter andre mennesker for å bli likt. Ønsker du å leve helhjerta for Jesus så vil du oppleve motstand, men du vil også oppleve at i det såre og vonde kommer Gud nær på en spesiell måte med sin trøst, styrke og kraft. Vær frimodig, ikke la mennesker bestemme hva du kan si og hvordan du skal leve, la gudsfrykten og Guds Ord være din rettesnor.

Hvem kan gjøre dere noe ondt hvis dere brenner for det gode? Men salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld. Vær ikke redde for dem, og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt, så dere kan ha en god samvittighet. Da vil de som baktaler dere for deres gode livsførsel i Kristus, bli gjort til skamme med sine beskyldninger. Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde. (1. Pet. 3:13-17)

Herre, la ropet mitt nå fram til deg, gi meg innsikt etter ditt ord! (Sal. 119:169)

Hva jeg har funnet forunderlig over årene er hvor ofte Ånden bruker de helt vanlige hverdagstingene til å minne meg om sannheter i Guds ord og Guds rike. Det er i samhandling med guttene eller andre eller når jeg gjør andre ting at jeg oftest finner ny visdom. Mens jeg gjør noe, så kommer plutselig en historie, et vers eller et uttrykk til meg.

Her en dag tenkte jeg på at jeg burde få vasket bilen og mens den tanken gikk så kom jeg til å tenke på at det er de som har skinnende ren bil, på utsiden. Åpner du døra ser du derimot at du trenger ei snøskuffe bare for å lage plass til deg selv. Dette ble til advarsel og ettertanke for meg, for Ånden minnet meg om at vi er litt slik noen ganger. Noen ganger er vi flinke til å pusse utsiden, men glemmer det viktigste, hjertet og sjelen vår. I andre tilfeller møter vi på mennesker der alt ser bra ut i det synlige, men vi merker noe ikke stemmer. Ofte vil tiden vise at de er ikke så «rene» på innsiden som de lar utsiden bære preg av, uttrykket «hvitkalka graver» kom i tankene.

Jeg har også merket at det er en ting å lære guttene bibelhistorier, men de beste stundene har vi hatt når vi kan knytte Guds ord opp til ting vi gjør eller opplever. Det er nok mye de ikke vil huske, men de har erfart gang på gang at Gud er trofast og at han holder sine løfter til oss. Det er ikke mer enn noen uker siden vi sist opplevde det på en spesiell måte. Den ene har slitt med kraftig hodeverk og jeg sa at vi måtte ordne med briller, noe gutten ikke vil fordi det er dyrt (han husker at det gikk mange tusen da broren måtte ha briller i fjor). Jeg sier at det vil ordne seg, han trenger ikke tenke på det. Er det noe vi trenger vil Gud hjelpe oss. Uka etterpå kommer det penger fra helt fremmed hold, uventet og gledelig. Jeg sier til gutten hva som har skjedd og han utbryter: Hvorfor hjelper alltid Gud oss slik? Og det er da fint å kunne ta en prat om at hvis vi søker Guds rike og rettferdighet først, så har han lovet å hjelpe oss med hva vi trenger.

Dagens vers har en sistedel som jeg bet meg merke i: «Gi meg innsikt etter ditt ord»!. For at Gud skal kunne lede oss ved sitt ord, så må vi kjenne hans ord. For at Gud skal ta oss videre og dypere, så må vi også kjenne hans ord. Jo mer vi kjenner til av Guds ord, jo mer har Ånden å «ta av» og bruke for å gi oss ny innsikt og kunnskap. Ikke bare får vi ny innsikt og lærdom, men vi vil også erfare at vi oppdager Guds omsorg, tilstedeværelse og hjelp på flere områder av vårt liv.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

Jeg skriver ikke dette for å gi noen dårlig samvittighet, men fordi vi trenger å minnes på viktigheten av å lese Guds Ord. Uansett hvor mange ganger vi har lest Bibelen, så er det alltid noe nytt å finne der. Den er en kilde som aldri går tom, som hele tiden gir friskt vann.

Men mange sliter med å lese, og for tiden så gjør på en måte jeg også det. Mens jeg tidligere kunne sette meg ned å lese gjennom Jesaja på en kveld, er jeg nå glad hvis jeg klarer et kapittel, de dagene jeg kan lese 3-4 sider er glede! Hjernen min vil ikke lenger, sykdommen preger for mye, det er bare ikke mulig. Og jeg kjenner på frustrasjon over at jeg ikke kan fordype meg i Guds Ord slik jeg pleide, men samtidig er jeg takknemlig for at jeg brukte mye tid i Bibelen da jeg kunne. Hva jeg har med meg fra den tiden blir titt og ofte av Ånden hentet opp i hverdagen og brukt for å gi meg påminnelser, advarsel og annet.

Vi trenger å gi oss selv mat, men samtidig så kjenner vi også oss selv og våre begrensninger. For noen er bare det å lese en utfordring, for andre er det at de ikke forstår hva de leser, noen sliter med å finne ro, mens andre sovner etter 3 vers. Uansett hva, ta til deg litt. Det er dager jeg  ikke kan lese mer enn to vers, men de dagene leser jeg de to versene flere ganger utover dagen. Jeg lar dem bli til mat og ettertanke. Jeg tygger på dem og lar dem jobbe i hjertet mitt. Jeg har Bibel åpen på stuebordet og kjøkkenbenken, for da kan jeg ta en kikk og lese hvis hodet gir meg lov, jeg får de små dryppene som hjelper meg gjennom dagene og som gir mat til meg og ord jeg kan gi videre til andre.

Til dere som leser flere kapitler og klarer både 1 og 3 timer til dagen, Gud velsigne deg og fortsett med det! Bare husk at det er Ordet som skal forme deg og ikke du Ordet. Til dere som sliter med å lese hver dag; det er lov å klare bare litt. Begynn i det små og kanskje vil det utvikle seg, men begynn i alle fall. Ha Bibelen åpen på et sted du bruker litt tid og gjør det til en vane å kikke i den og lese litt. Ha noen vers hengende opp på to-tre steder og les dem når du er der. Kanskje når du pusser tennene eller når du venter på grønt lys (kort vers i siste tilfelle). Eller kanskje du kan skrive ned 2 vers hver dag og lese dem for deg selv? Det er utallige muligheter til å gi oss selv litt mat, og vi må bruke dem, vi trenger dem mer enn vi aner.

Herre, la ropet mitt nå fram til deg, gi meg innsikt etter ditt ord! (Sal. 119:169)

Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn.
Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør. (Sal. 103:1-2)

Det er litt forunderlig at det står at jeg kan velsigne Herren, og at jeg skal gjøre det. Vanligvis tenker vi at det er den sterkere som velsigner den som er svakere, men her ser vi en påminnelse om at vi kan velsigne Herren. Og det ikke er ikke så rart som det høres ut.

Jeg er mamma til to gutter og det er tider der de på en spesiell måte gleder mitt hjerte. Som når de plutselig gjør noe godt eller når de ut av det blå sier «jeg er glad i deg» eller «du er den beste mamma’n i verden». Det treffer hjertet med tyngde og det skaper glede, gjett om jeg føler meg velsignet da!

Vi kan bruke våre ord til å glede Guds hjerte også. Ved våre ord og våre liv kan vi gjøre ting som gleder Gud og velsigner Ham. Og det er en fantastisk mulighet.

Jeg blir glad når noen bruker tid på å fortelle meg at de er glad i meg, og det tror jeg Gud også gjør.
Jeg blir glad når noen uventet gjør gode ting mot meg eller andre, og jeg tror dette gleder Gud også.

Tenk om vi litt oftere tok oss tid til å være med Gud også når vi ikke trenger noe, men fordi vi ønsker å være i hans fellesskap og glede hans hjerte ved å si at vi elsker ham, er takknemlige for ham og alt han har gjort for oss og at vi ønsker å være mer «oss» og ikke bare meg som kommer fordi jeg trenger noe av ham.

Vi kan glede Gud ved å søke hans ansikt og ikke bare hans hender,
vi kan glede Gud ved å si fram vår lovpris og vår kjærlighet.

Vi kan velsigne Herren, og det burde være viktig for oss å gjøre det. Han er tross alt vår frelser og far, forløser og frende, fred og forsoning, vårt alt.

Det er en utbredt unnskyldingspolitikk for hvorfor man ikke kjemper for å vokse i helliggjørelse gåendes i mange kristne miljøer i dag, og den største bortforklaringen skjuler en holdning om at «jeg er meg selv nærmest». Beklager å si det, men mange kjemper ikke for å vokse i helliggjørelse fordi de synes de har rett til å holde fast på urett og bitterhet, rett på å ikke tilgi, rett til å bruke mye tid på seg og det de trives med og rett på å velge den enkle veien fremfor den rette veien. Bortforklaringen er «Gud må gjøre sitt verk i meg for at jeg skal klare det».

Og det er riktig, og det er feil.

Det er riktig at helliggjørelse kommer fra Gud. Gud er den som virker i oss og som ved sin Ånd former oss til å bli mer lik Jesus. Det er feil hvis det betyr at man ikke gjør kraftig innsats på å rette seg etter Guds Ord uten å «føle» kraften til det.

Det er slik at hvis vi virkelig vil leve liv som ærer Gud så må vi også ta endel harde tak selv. Det betyr ikke at vi skal klare ting i egen kraft, men vi må vise en villighet til å adlyde Guds Ord og vi må være villige til å begynne å gå veien selv. Vi kan ikke sitte i sofaen og vente på at helliggjørelse skal skje, vi må begynne å leve det ut i egen hverdag. Om vi føler for det eller ikke har ikke noe med saken å gjøre, ei heller om vi tror vi klarer det eller ikke, vi gjør det fordi det er riktig. Når vi begynner å gå den rette veien så vil Gud hjelpe oss, men noen ganger må vi selv gå de første skrittene på vår egen overgivelse og bestemmelse.

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef. 4:22-24)

Det sies at «Gud hjelper den som hjelper seg selv», men husk at dette er IKKE et bibelsk uttrykk og det er heller ikke dette jeg sikter mot. Jeg snakker om at hvis vi virkelig elsker Gud så ønsker vi å leve liv som ærer ham, og hvis vi gjør det, så MÅ VI også legge ned egen innsats. Vi må velge å gjøre godt selv når det koster, selv når det er mot mennesker som har såret oss. Vi må velge å snakke om Jesus, selv om ordene stokker seg litt og vi kjenner på forlegenhet. Vi må velge å lese Guds Ord og bruke tid i bønn, selv om det er noe på TV man har lyst å se. Vi må velge å legge ned eget liv og leve til Guds ære og andres beste. Vi må velge å ikke delta i sladder, baksnakkelse eller aktiviteter som glorifiserer ting Gud ikke liker (hva ser du på? Leser? Deltar i?) Vi må vise ved våre liv at vi elsker Gud og ønsker å leve til hans ære og dette er noe Gud vil se med behag på og Han vil komme oss til hjelp, styrke, trøst, formaning og ledelse ved sin Ånd.

La da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskap og ondt begjær, og grådighet, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne. (Kol. 3:5, 8-10)

Hvis vi skal sitte å vente på at vi føler for å gjøre det riktige så vil det aldri skje, vi må bestemme oss for det og begynne å leve det ut, så vil Gud ved sin Ånd og kraft komme oss til hjelp og støtte.

Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede. (1. Pet. 1:14-17)