Jeg er ikke helt i slaget og har gått og snufset og nyst hele søndagen, men det er ikke så stor krise som det kan føles ut som. Jo, jeg orker mindre og hodet vil ikke være med på tanker lengre enn noen få ord, men hva så? Min Gud er like trofast på slike dager som på mine bedre dager. Ja ikke bare det, men han har lovet å hjelpe meg igjennom mandagen også. Så ikke bare er det meg som skal se yngsteguttens uventede fotballkamp i kveld (fikk greie på den søndag kveld), jeg tror jammen med at Gud også får den med seg 😉 Ikke verst følge å ha med seg når man skal avgårde å heie på en fantastisk gutt.

Jeg orker ikke skrive en av de vanlig typene innlegg jeg skriver, men noen ganger er det greit med hverdagsprat også 🙂 Så her er jeg og (atsjoo) minner deg om at (snuffs) Gud er trofast og like god denne dagen som (ahhhtsjoo) alle dager. Du er trygg og du trenger ikke frykte. Du har en Far som verner om deg og som elsker deg, en Gud som er en trygg og fast klippe. Vi er så utrolig heldige og velsignet som får leve hver dag sammen med Gud og hver dag får legge våre byrder, våre tanker, våre behov og våre liv i hans hender.

Ønsker deg og alle du har kjær ei god og velsignet uke.

i 2. Mosebok kap 14 kan vi lese hva som kalles Sivsjø-underet. Israelsfolket er blitt tvunget til å forlate Egypt etter den tiende plagen og de er nå kommet til Sivsjøen. De slår seg ned her og oppdager etter litt at bak dem kommer Farao med hele sin hær. Han hadde latt dem reise, men så hadde Gud forherdet hans hjerte slik at han satte etter dem for å bringe dem tilbake. Men nå skulle vel folket ha forstått at Gud var på deres side og at han var mektig til å hjelpe dem? Nei da, de begynner å klage og sutre… Moses sier at de må ikke være redde og at de denne dagen skal se at Herren strider for dem. Vi vet hvordan det går, vannet deler seg og folket går tørrskodd over til andre siden mens Farao og hans hær drukner. På den andre siden bryter det ut lovpris og lovsang til Herren.

Israelsfolket var der endel kristne er i dag, de må se og erfare Guds kraft og godhet før de kan bringe ham takk og pris, men dette er en tro som ikke er blitt grunnfestet. Det er en tro som er avhengig av gode omstendigheter og som ikke hviler på hvem Gud er. Når en tro er bygd på hva Gud gjør for oss og ikke på hvem han er, vil man under motgang klage og sutre og  ikke før etter forløsningen er kommet vil man bringe takk og lovprisning.

Vi må videre i fra dette, vi må inn i en tro som priser Gud til og med før vi ser forløsningen og hjelpen komme. Hvis vi gjør oss avhengige av å se Guds makt i aksjon før vi kan tilbe og prise ham, så vil vi ikke oppleve å kunne stå støtt når nye prøvelser eller ny motgang møter oss. For Israelsfolket tok det ikke mer enn 3 dager før neste utfordring var der, og selv om de akkurat hadde opplevd hvordan Gud stred for dem og på mektig vis hjalp dem, så klaget de ved første nye motbakke. Hva de hadde opplevd hadde ikke styrket troen deres… Deres tillit og tro til Gud hadde ikke vokst eller blitt mer grunnfestet selv om de opplevde hva de gjorde…

Vår takk og pris skal gå til Gud når han gjør godt mot oss og utfrir oss, men vi må også huske at vi skal ikke bare takke ham for hans henders gjerninger, vi skal også prise ham for den han er. Himmelens og jordens skaper, troens opphavsmann og fullender, vår frelser og befrier, vår venn og vår Far, vår klippe og vår styrke, vår visdom og vår fred. Vi må ikke la vår takknemlighet og lovprisning kun være basert på Guds gjerninger mot oss, det må i hovedsak være bygd på hvem Gud er. Det er godt å prise Gud etter man har krysset Sivsjøen, det er bedre å prise ham før man krysser.

Syng for Herren, all jorden! Forkynn hans frelse fra dag til dag! Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under! For Herren er stor og verdig lov og pris, verdt å frykte mer enn alle guder. (1, Krøn. 16:23-25)

Overskriften høres kanskje litt rar ur, men den er likevel sann. Det er ikke slik at fordi vi er Guds barn, så holder Gud alt ondt borte fra oss. Noen ganger er det heller slik at Guds barn opplever mer motgang og motstand enn de som ikke høre Herren til.

I går opplevde jeg en av de forunderlige stundene over Bibelen. Jeg hadde et vers i bakhodet som jeg ville bruke til et bilde med vers på. Jeg hentet først frem bildet og deretter verset. Når jeg finner vers jeg vil benytte så leser jeg også de versene før og etter, for jeg vil alltid se sammenhengen et vers står i før jeg bruker det. Noen ganger opplever jeg at jeg ikke kan bruke verset slik jeg tenkte, fordi det ville vært å ta det ganske utenfor den sammenheng det stod i, andre ganger opplever jeg som jeg gjorde i går; verset går utrolig bra sammen med noe jeg leser et annet sted i bibelen.

I går satt jeg og leste om Moses og hvordan det var under hans fødsel, oppvekst og utkallelse, og jeg kom sånn ca halvveis i plagene over Egypt. Jeg har alltid visst at de første plagene rammet både egyptere og israelitter, mens de siste kun rammet egypterne (Gud vernet folket sitt fra disse). Men i går ble det enda en gang tydelig for meg at Gud vernet ikke folket sitt mot alt ondt, bare mot noe.

Før plagene satte inn hadde folket levd under slaveri i lange tider. De opplevde også at da Moses første gang ba om at de skulle få reise å tilbe Herren, gjorde farao arbeidsbyrden deres enda tyngre.

Ting gikk fra vondt til verre, men så kommer det en tid der Gud verner sitt folk fra hva andre må gå igjennom. Slik er det for mange mennesker i dag også. De opplever å bli rammet av mange av de samme trengsler som mennesker rundt dem. Jobber og inntekt går tapt, familier går i oppløsning, sykdom og død rammer og annet. Fordi om vi er kristne så er vi ikke immune mot de vanskeligheter, sorger og prøvelser som rammer mennesker, vi får like stor dose som ikke-kristne gjør.

Men også i våre liv vil vi se at det kommer en tid der Gud setter et skille for hva som rammer andre og hva som rammer oss. For Israelsfolket var det ting i det synlige, men for oss er det ofte at selv om vi erfarer mye vondt og ondt, så har vi en styrke, en kraft, et håp og en ild på innsiden som hjelper oss å stå litt mer støtt igjennom stormen enn hva andre har.

Vi vet at vi har en frelser som vil fortsette å redde oss.
Vi vet at Gud er over alle omstendigheter og han har kontrollen.
Vi vet at hos Herren er det håp for den motløse,
kraft for den svake,
visdom for den i villrede,
lys for den i mørket,
legedom for sønderknuste hjerter,
fred for den urolige,
hvile for den utslitte og så mye annet.

Herren gir dere nødens brød og trengselens vann. Men din lærer skal ikke lenger skjule seg. Dine øyne skal se læreren, og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gå på den!» når du vil til høyre eller til venstre.

Som versene i Jesaja 30:20-21 sier, så vil vi under trengsel og nød oppleve at Gud er nær og at han leder oss. Våre øyne vil se glimt av hans trofasthet og godhet og våre ører vil høre hans rettleding om hvor vi skal bevege oss videre og ikke.  Gud vil ikke holde alt ondt borte fra ditt liv, men han vil alltid være med deg og hjelpe deg gjennom de ting han har tillat inn i ditt liv, og når tiden er der vil han ta deg ut av prøvelsene som mer enn en overvinner. Akkurat slik Israelsfolket ble ført ut av Egypt med store verdier som ble gitt dem, vil du komme ut av din trengsel med rikdommer fra himmelens skattkammer.

Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. (Jes. 45:3)

«For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg.» (1. Mos. 33:10, siste del)

Forholdet mellom tvillingbrødrene Esau og Jakob var ganske anspent og hadde vært det i flere år. Mor og far hadde hver sin favoritt, noe som ikke hjalp på forholdet mellom brødrene, men det var også andre stridigheter dem i mellom. Det hele kulminerte med at Jakob måtte rømme fra Esau som var så rasende på bror sin at han fryktet for eget liv. At Esau var sint var ikke vanskelig å forstå, ikke bare hadde Jakob lurt til seg førstefødselsretten, men nå hadde han også, ved morens hjelp, lurt til seg den eldste sønnens velsignelse. Esau var rasende og derfor, etter råd fra sin mor og med fars velsignelse, stakk han. Nå, etter mange år, var tiden for å vende hjem igjen kommet og Jakob var redd for å møte sin bror.

Hva ville han møte? Han fryktet og ventet at han ville møte en bror som fortsatt var sint og bitter og som lengtet etter hevn, og derfor tok Jakob sine forhåndsregler. Han sendte en haug med gaver i forveien, i puljer, med beskjed om at det var gaver til Esau fra hans tjener. Til sist kom øyeblikket der de to brødrene møtes og det blir absolutt ikke slik Jakob hadde fryktet. Når de ser hverandre så ydmyker Jakob seg under bror sin ved å bøye seg flere ganger til bakken, men Esau, han springer bror sin i møte og omfavner ham og kysser ham. Så får Jakob presentert alle sine koner og barn og han forklarer hvorfor han har sendt alle gavene i forveien. Esau vil ikke ta imot, men Jakob fortsetter å overtale ham, og det er i denne sammenhengen vi leser:

«For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg.»

Tenk for en vennlighet, for en kjærlighet og for en nåde Jakob må ha sett i sin brors ansikt for at han skal si noe slikt som dette! Det er ikke bare vanlig gjensynsglede, men det er et ansikt som vitner om at Esau ikke er sint og bitter lenger, han har tilgitt sin bror for all dumskapen han gjorde. Dette står selvsagt ikke, men vi vet at det må ha skjedd et Guds verk i Esau sitt hjerte for at sinne, bitterhet og hevntanker skal ha blitt vendt til denne vennligheten, Han må ha opplevd Guds nåde og tilgivelse. Kjærligheten til- og lengselen etter- broren må ha seiret over alt annet.

Vi vil alle oppleve at mennesker både med og uten vilje gjør ting som skader og sårer oss og vi vil kjenne på sinne, frustrasjon, bitterhet og ønske om hevn. Men hva gjør vi når vi opplever dette? Unnskylder vi oss selv med at det de gjorde mot oss var fælt eller vender vi oss til Gud med rop om hjelp, med sukk om legedom og med et hjerte, som selv om det er knust, ønsker å bli fri fra bitterhet?

Å velge å tilgi er mange ganger vanskelig, men det er rett. Jesus sier det så sterkt at hvis vi ikke tilgir mennesker det gale de gjør mot oss, vil ikke Gud tilgi oss. Dette betyr ikke at vi først må bevise overfor Gud at vi er verdig hans tilgivelse, men at den totale tilgivelse vi fikk i frelsen skal vi gi videre til mennesker som sårer oss. Vi fortjente ikke Guds tilgivelse, men vi fikk det like vel- og slik skal vi leve i forhold til mennesker også.

Kanskje kommer ikke mennesker å ber om tilgivelse, men vi må i våre hjerter bestemme oss for at vi vil tilgi fordi Gud sier det er godt og riktig. For å klare dette trenger vi mange ganger mye nåde, styrke og indre helbredelse- og lang tid. Det er ikke gjort i en håndvending, det er en prosess som kan strekke seg over år, avhengig av hvor såret vi er blitt. Men fordi om det er krevende og langtekkelig er det riktig og godt i Guds øyne, og derfor er det den vei vi må velge, om vi føler for det eller ikke. Og en dag kan det være du som får høre de samme ordene som Esau gjorde: «For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt; så vennlig var du mot meg.»

Å møte et ansikt som lyser av vennlighet, nåde og tilgivelse når man venter sinne og bitterhet, det rører ved noe dypt i menneskers hjerter og det er et mektig og sterkt vitnesbyrd om Guds allmakt, storhet og kjærlighet.