Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn. Han lar din rettferd stige opp som lyset, din rett som høylys dag. Vær stille for Herren og vent på ham! (Sal. 37:5-7a)

23.15. Det var det klokka viste da jeg endelig var ferdig med MÅ-få-gjort-tingene i går kveld, og enda hadde jeg en del skulle-gjort igjen. Som å skrive dette innlegget og som å svare på endel meldinger og annet. Noen ganger lurer jeg på hvorfor kveldene ikke er lengre, eller hvorfor kan ikke minuttene etter guttene har sovnet på magisk vis bare være tre ganger lengre enn de til normalt er, da hadde man jo kanskje fått gjort litt mer og også kunne satt seg ned og pustet?

Det kommer slike dager og perioder for oss alle. Du vet, de dagene som aldri er lange nok til å rekke over alt, de dagene der det er møter, aktiviteter og annet som bare plutselig dukker opp og sluker tiden man egentlig skulle brukt på andre viktige ting. Og de andre tingene forsvinner jo ikke, de må fortsatt gjøres.

Så lett å bli sliten, så lett å bli lei, så lett å bli motløs. Ikke sant?

Så lett å glemme å trekke seg tilbake fra alt for en liten stund og bare lukke øynene, trekke pusten dypt og hviske fra hjertet: Her er jeg Gud, vil du si noe så lytter jeg og hvis du ikke vil si noe, så kan vi to bare sitter her sammen i stillheten. Bare være, i stillhet og takknemlighet over at selv i mas og jag så er Gud nær og selv om vi er slitne, så er ikke han for sliten for oss. Stillheten der man kan sukke hvis man vil, si en linje nå og da, lettet hjertet for de bekymringer som kommer opp, for så å være litt mer stille.

Kanskje sier ikke Gud så mye? Men han er der, sammen med oss. Kanskje får vi en oppmuntring? Jeg vil gi deg styrke og visdom. Kanskje får vi en kjærlighetserklæring? Du er mitt elskede barn og jeg elsker å være sammen med deg! Kanskje får vi en mild formaning: Barnet mitt, jeg er sterk nok, glem aldri det! Eller en liten påminnelse: Jeg holder verden i min hånd, men det er deg jeg holder tett i mine armer. Uansett om han sier noe eller ikke, det viktigste er at vi er sammen, at vi er nær hverandre.

23.15. Takknemlig for at jeg faktisk fikk gjort endel ting denne kvelden og takknemlig for at når jeg velger å trekke meg ut av hverdagens mas og strev å feste blikk og tanker på Gud, så kan jeg bli løftet ut av og over omstendighetene og finne ny kraft, nytt mot og ny styrke til å fortsette litt mer.

Fra jordens ende roper jeg til deg når hjertet mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg. For du har vært min tilflukt, et tårn til vern mot fienden. La meg alltid få bo i ditt telt, søke tilflukt i ly av dine vinger! (Sal. 61:3-5)

Takk gode Gud for din store nåde og trofasthet mot oss!

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.  (Ef. 2:10)

For ett par tiår siden var jeg på toget. Ved min side satt en jeg kjente og ellers var det ingen kjentsfolk. På den ene stasjonen kommer det på en eldre kvinne som trekker en trillekoffert etter seg innover raden. Hun stopper ett par seter foran meg og når hun skal til å løfte opp kofferten spretter jeg opp mens jeg spør: «Kan jeg hjelpe deg med den?» Hun smiler og sier ja, jeg legger kofferten greit på hylla og smiler til henne. Hun takker pent og jeg sier at det skulle bare mangle. Jeg tenkte ikke over det, det var da bare en selvfølge at slikt gjør man, helt til jeg satte med. Etter noen sekunder bøyer sidemannen seg til meg og hvisker: «Jeg liker ikke at du gjør slikt». Jeg kikker spørrende over på karen og sier forfjamset: «Hva mener du?». Svaret får meg fortsatt til å riste forundret og litt trist på hodet: «Jeg liker ikke at du gjør slike gode ting fordi jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke tenkte på å hjelpe, du setter meg i ett dårlig lys».

At en gjør det rette, er en glede for den rettferdige, men en gru for dem som gjør urett. (Ordspr. 21:15)

Velger du å gjøre godt er det mange forskjellige reaksjoner du vil møte. Det vil være:
De gode: Så flott da!
De mistroiske: -Du gjør det bare for å få noe tilbake.
De selvrettferdige: -Tror du at du er så mye bedre?
De dømmende: – Akkurat som det er noe spesielt?
De egoistiske: – Hva er i det for deg?
og mange flere forskjellige typer.

Det er ikke så mange som klarer å akseptere at man gjør godt bare for å gjøre godt. Det er en utbredt holdning av at det må jo også ligge et annet- og mer egoistisk- motiv bak hjelpsomme handlinger og ord enn ren godhet, omsorg og barmhjertighet. De som dømmer deg for skjulte motiver, trenger absolutt ikke å ha rett om hva som bor i ditt hjerte er, men de viser med sine ord hvor deres hjerte og liv er.

Selv en ung gutt viser i handling om det han gjør, er rent og rett. (Ordspr. 20.11)

Om noen skulle skule på deg, mistro deg, snakke bak ryggen på deg eller annet fordi du gjør godt og velger å gjøre godt, så ikke la dem få stoppe deg. Det er alltid de som vil prøve å trekke deg ned i søla med sine falske og løgnaktige ord, med sine egoistiske motiv og med sine sleivspark og skeive ord og blikk, men bli ikke motløs, oppgitt eller bitter.

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode! (Rom. 12:21)

Når du gjør godt så handler du på Guds hjerte og kall i og over ditt liv. La ikke andre stoppe deg fra å leve godt, og skulle de dømme deg eller få dårlig samvittighet fordi de ikke gjør godt, så er ikke det din sak. Du står til ansvar for ditt liv, dine ord og dine handlinger overfor Gud- ikke mennesker.

Lev godt og gjør godt- uavhengig av menneskers meninger, oppfatninger og handlinger.

Det finnes venner som skader hverandre, men en sann venn er mer trofast enn en bror. (ordspr. 18:24)

Vi kristne skal liksom like alle og vi skal kunne omgås alle, men dette er og blir feil. Bibelen advarer oss gjentatte ganger mot å omgås folk som drar oss ned og/eller bort fra Herren. Vi skal være viselige og forsiktige i vårt valg av venner, mens ift bekjente trenger vi ikke utvise samme aktsomhet.

Ditt hjerte skal ikke misunne syndere, men alltid med iver frykte Herren!
Da har du en fremtid, ditt håp er ikke forbi. (ordspr. 23:17-18)

Når jeg sier venner mener jeg de vi viser vår personlige side til, de som vi våger å slippe inn på oss både på gode og vonde dager, de som er våre fortrolige, de vi søker råd, støtte og hjelp hos. Når det gjelder disse, skal vi vise aktsomhet.

Det er ikke slik at det er bedre med hvilke som helst venner i stede for ingen venner, det føles nok slik ut, men det er ikke sant. Venner skal like og akseptere oss for den vi er og de skal kunne dele både våre gleder og våre sorger, vår tro og vår tvil, nederlag og seire.

Venner som alltid må rakke ned på oss og fremheve egen fortreffelighet er ikke ordentlige venner. Venner som bare er der i de gode stundene og flykter unna i de vonde, er ikke ordentlige venner. Venner som alltid har rett mens du alltid har feil, er ikke ordentlige venner. Venner som krever at du alltid stiller opp for dem mens det aldri passer for dem å stille opp for deg, er ikke ordentlige venner.

Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder.
Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv, de urettferdiges hjerte er lite verdt.
(ordspr. 10:12 og 20)

Venner vil tråkke oss på tærne, de vil si de feile ordene, de vil såre oss, de vil handle feil, men er de ordentlige venner så vil de gjøre sitt beste for å rette opp i feilene (hvis de vet om dem) og igjen vise at de bryr seg. Gode venner vil glede seg med deg når noe går bra. De vil hjelpe deg å komme nærmere Gud og de vil be for deg når det er vanskelig (og ikke bare si de skal). Venner som er der gjennom tykt og tynt og som samtidig hjelper oss å bli mer grunnfestet i troen, er gode venner å ha.

Den som ferdes med de vise, blir vis, men den som omgås dårer, går det ille. (Ordspr. 13:20)

Det kan være vanskelig å «slå opp» med venner som ikke bringer noe positivt inn i våre liv, vi har tross alt investert vårt hjerte og vår tid i å bygge et fellesskap, men de færreste vennskap er for ei livstid, flere er derimot for ei tid.

*******

Ønsker alle lesere og følgere ei god og velsignet helg. Skulle du ønske å lese mer så ble det i uka som gikk postet noen innlegg på den andre bloggen også:

Tilhenger eller etterfølger?
3 ting Jesus ikke sa om menigheten
Hvor er ærligheten om vår skrøpelighet?

Hvem kan gå opp på Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke lengter etter løgn og ikke sverger falsk ed. Han får velsignelse av Herren og rettferd fra Gud, sin frelser.
(Sal. 24:3-5)

Når stoltheten melder seg og jeg opphøyer meg selv, når jeg begynner å tenke og tro at jeg kan gi andre den trøst, hjelp og de ord de trenger…. Gud vis meg da på ny min smålighet og mitt overmot. Skap i meg et rent hjerte og vis meg enda en gang at alt jeg er og har som er godt, er kun av nåde. Bevar meg liten Gud, så jeg kan gjøre Deg stor. 

Når jeg glemmer meg bort, før meg igjen til korsets fot så jeg kan se at jeg trenger Deg. Og når jeg igjen forstår og husker at jeg fortjener ingen ting, aller minst Din nåde, tilgivelse og kjærlighet~ fyll meg da med Din kraft. Legg da Dine ord i min munn. Send meg da ut, ikledd Din kraft. Bevar meg liten Gud, slik at Du gjennom mitt liv og mine ord kan bli gjort stor.

postet første gang på «med Gud i hverdagen» 13.06.17.

Vi kan lett fanges inn av bekymringer og vi blir trette av å stå i hverdagens utfordringer. Vi kan kjenne på at livet her og nå er mer enn vi kan bære og at frustrasjonen og fortvilelsen råder. I slike tider er det viktig å huske på den muligheten vi har, vi kan søke inn til Gud.

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre. (Sal. 18:7)

Det beste vi kan gjøre når vi kjenner trøtthet, fortvilelse og annet griper om oss er å trekke oss litt tilbake og bruke litt tid i stillhet og ensomhet med Gud. Legge bort det som tynger og vende blikket mot Ham som er himmelens og jordens skaper og opprettholder. Den Gud som elsker oss alltid, også når vi er full av fortvilelse, motløshet og trøtthet.

Han rakte ut hånden fra det høye og grep meg, dro meg opp av veldige vann. (Sal. 18:17)

Salmene er full av bønner bedt til Gud i tunge, vanskelige og såre tider, men hva disse bønnene også viser oss er at Gud er en lydhør Gud som ikke vender ryggen til oss når vi sliter. Gud hører våre sukk og rop og han vil komme oss til hjelp.

Herre, du tenner opp min lampe, min Gud lyser opp mitt mørke. (Sal. 18:29)

Når du når enden av deg selv så husk at for Gud er ingen ting umulig og at han er en Gud som er lydhør og raus mot de hjelpeløse og som vil gi styrke til å fortsette.

For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel. (Sal. 18:32-33)