Ute ligger snøen og kuldegradene rår, i stua er det knirk i vedovnen og oransje lys som forteller at det varmes opp. Jeg stod og kikket på om vi hadde fått strødd nok, for i morgen snur det og blir betraktelig mildere en periode. Vendepunktet nærmer seg, er tanken som slo meg, og det tok tankene videre til at slik var det da Jesus ble født, vendepunktet for historien nærmer seg.

Jeg har i mange år frustrert meg over julemøter med fokus på… vel, jul. Dette er ei tid av året der mange som ellers aldri stikker nesa innom ei kirkedør eller ei menighetsdør plutselig er der. Det som blir tilbydd er ofte fint og sant, men hvor ofte pekes det på at Jesu fødsel må ses i sammenheng med langfredag? Hvis ikke Jesus hadde kommet for korset så kunne ikke englene forkynt den store glede om at en frelser er født og om fred på jord, da måtte de fortalt om det gode eksempel som kom til mennesker som viser oss hvordan vi skal leve. Og hadde det vært det eneste som skjedde, så hadde det ikke hjulpet menneskene det spøtt i vårt forhold til Gud.

Vi trengte en frelser som ikke bare var et godt eksempel, men en som levde det liv vi ikke klarer, en som frivillig tok på seg straffen for våre overtredelser, en som overvant djevelen med sin renhet og hellighet. En som ikke bare var villig til å fornedre seg selv og bli menneske, men som fortsatte å fornedre seg som menneske helt til det ytterste punkt, helt til å gi opp sitt eget liv. Det eneste menneske i hele historien som aldri har trengt å dø, døde frivillig for at vi skulle få liv. Det er en sannhet som er overveldende stor og underbar.

Jesus skal han kalles fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder, sa engelen til Josef (Matt.1.21). Allerede før han er født får vi aningen om at han er kommet for å dø. Loven sier at den som synder må dø (2.Mos.32.33, 5.Mos.24.16), og derfor måtte også Messias- eller Kristus- lide døden for de han skulle frelse, han måtte stå i deres sted (Jes.53,6). Han er Immanuel, Gud med oss (Jes.7.14, Matt.1.23), Gud selv har kommet til oss og slått opp sitt telt iblant oss (Joh.1.14). Han er fortsatt hva han var- Gud- men er også blitt noe han ikke var- menneske.

Mennesker opphøyer seg selv og tar den plass de ikke er skapt for ved å ta kontroll og være egne herrer. Gud nedverdiger seg selv og bli menneske. Mennesket synder og bringer død over seg selv, Gud dør for å bringe mennesker liv. Mennesket skaper fiendskap mellom seg og Gud, Gud kommer for å gjenopprette hva vi ødela. Synderen som skulle båret straffen, blir satt fri fordi Gud selv tok straffen på seg. Hvilken underbar, barmhjertig og kjærlig Gud vi har- som elsker oss så mye at han ikke vil la oss gå fortapt, men legger av seg sin herlighetens kongekrone og kommer til jord for å bære en tornekrone.

La oss i våre egne stunder med Ordet og juletankene ikke glemme at Jesus kom for langfredag, og la oss be- og selv gjøre vårt beste- for at andre også skal huske og høre dette.