Immanuel

av

For evig og alltid

Det gikk opp et lys for meg her om dagen, og bare så det er sagt- det er ikke alltid positivt det. Det lyset som gikk opp for meg var oransje og sa EPC. Noen vil sikkert skjønne den med en gang, men for dere andre- det var da i displayet på bilen det lyste beskjed om at noe var feil med det elektroniske.

Dagen er absolutt ikke blitt som tenkt eller ønsket. Jeg liker best når jeg kan stå opp, fyre opp i vedovnen, sette på kaffe og sette meg med andaktsbøker og bibel, det ble det ikke i dag. Ikke bare var det bilen jeg måtte prøve å få kontrollert, men det var også tannlege å ringe pga henvisning til kirurg (ikke meg denne gangen) og en T-we boks som hadde bestemt seg for å ikke være på lag med verken oppdatering og min (i går) kveldsplan om å se en julefilm. Noen ganger føler jeg meg som dekoderen oppførte seg i går og i formiddag, det er en oppdatering- men den vil bare ikke installere seg og i stedet for å bare gå tilbake til det gamle, så fortsetter det å snurre rundt og rundt. Litt som de siste dagene, jeg kjenner noe ikke er ok i kroppen, men hodet finner ikke ut av det, og på toppen så får jeg i meg mat jeg visst ikke tålte lenger, og det gav økt utmattelse, tett bryst og pusteproblem og 3 tyngre dager. Hva er feil? Med meg, med T-we, med bilen…

Jeg skal innrømme at jeg har sett for meg en regning på endel tusen, noe som sikkert skjer, men ikke akkurat nå pga EPC. Jeg ringte et lokalt verksted og egentlig var det ikke helt tid, men han sa jeg kunne komme ned så han fikk lest av feilkoder og tatt en rask kikk. Mens jeg står der og venter så tenker jeg på at det viktigste er uforandret. Gud er den samme, hva Jesus gjorde er fortsatt like gyldig og Ånden er fortsatt med og vil gi hjelp gjennom alt, jeg trenger ikke å bekymre meg for alt som kan skje, men fokusere på Guds rike og hans rettferdighet. Gud vet hva jeg vil møte og han har lovet hjelp. Ett par minutter senere får jeg svar og akkurat nå trenger jeg ikke å gjøre noe. Jeg kan være heldig at det går seg til eller at det er en mindre feil, men også i verste fall turbo som må byttes. Den tid, den ting å stole på Gud for. Men gleden tok litt over inni meg da jeg spurte om regning og fikk beskjed om at det trengte jeg ikke å betale for, god jul. Takknemligheten steg endel hakk da gitt. At det plutselig begynte å skurre noe veldig i den ene bakbremsa på vei hjem er et problem for en annen gang…

Jesus, Frelser.
Immanuel, Gud med oss.

Det er enkelt å bli fokusert enten på evighet eller på hverdagen, men Jesus kom for å være lys og liv i begge deler. Vi er ikke bare på vei til den tid der vi skal se Jesus som han er og glede oss over at synden er borte og det ikke er tårer, sorg og smerte mer. Det er lett å henge fast i håpet om den gode evighet når dagene er vanskelig, og vi skal bruke det til å oppildne oss selv til å holde og stå fast. Men vi må heller ikke glemme at Jesus kom ikke bare for å føre oss til en evighet med Gud, men for å være delaktig i hele vårt liv. Jesus sa det selv, jeg er med dere alle dager. Evigheten er sikret, men det er også hverdagen.

Jesus kom som lys inn i vårt mørke, og han vil fortsette å lyse opp vår sti helt til vi er hjemme og alt er lyst. Jesus kom for å gjøre hva vi selv ikke kunne, leve rettferdige liv, og hver dag til vi er endelig hjemme, kan vi hvile i at slik som han tok våre synder på seg, får vi ha hans rettferdighet på oss. Jesus kom ikke først og fremst for å gjøre vårt jordiske liv bedre, men for å fri oss fra mørket og fra fangenskap og sette oss over i lysets rike. Himmelriket som er her, men enda ikke helt her.

Jesus kom ikke bare for å føre oss til Gud, men også Gud til oss. I Ham ser vi Gud og vi ser den Gud som elsker oss med en evig kjærlighet. Det er ikke en kjærlighet, en omsorg og en barmhjertighet som vi kun vil oppleve i evigheten, men også i hverdagen. Hva Jesus kom for gjelder for herlighet og for hverdag, for evighet og for alltid.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.

Jesaja 9.6
av

Født for et kors

Ute ligger snøen og kuldegradene rår, i stua er det knirk i vedovnen og oransje lys som forteller at det varmes opp. Jeg stod og kikket på om vi hadde fått strødd nok, for i morgen snur det og blir betraktelig mildere en periode. Vendepunktet nærmer seg, er tanken som slo meg, og det tok tankene videre til at slik var det da Jesus ble født, vendepunktet for historien nærmer seg.

Jeg har i mange år frustrert meg over julemøter med fokus på… vel, jul. Dette er ei tid av året der mange som ellers aldri stikker nesa innom ei kirkedør eller ei menighetsdør plutselig er der. Det som blir tilbydd er ofte fint og sant, men hvor ofte pekes det på at Jesu fødsel må ses i sammenheng med langfredag? Hvis ikke Jesus hadde kommet for korset så kunne ikke englene forkynt den store glede om at en frelser er født og om fred på jord, da måtte de fortalt om det gode eksempel som kom til mennesker som viser oss hvordan vi skal leve. Og hadde det vært det eneste som skjedde, så hadde det ikke hjulpet menneskene det spøtt i vårt forhold til Gud.

Vi trengte en frelser som ikke bare var et godt eksempel, men en som levde det liv vi ikke klarer, en som frivillig tok på seg straffen for våre overtredelser, en som overvant djevelen med sin renhet og hellighet. En som ikke bare var villig til å fornedre seg selv og bli menneske, men som fortsatte å fornedre seg som menneske helt til det ytterste punkt, helt til å gi opp sitt eget liv. Det eneste menneske i hele historien som aldri har trengt å dø, døde frivillig for at vi skulle få liv. Det er en sannhet som er overveldende stor og underbar.

Jesus skal han kalles fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder, sa engelen til Josef (Matt.1.21). Allerede før han er født får vi aningen om at han er kommet for å dø. Loven sier at den som synder må dø (2.Mos.32.33, 5.Mos.24.16), og derfor måtte også Messias- eller Kristus- lide døden for de han skulle frelse, han måtte stå i deres sted (Jes.53,6). Han er Immanuel, Gud med oss (Jes.7.14, Matt.1.23), Gud selv har kommet til oss og slått opp sitt telt iblant oss (Joh.1.14). Han er fortsatt hva han var- Gud- men er også blitt noe han ikke var- menneske.

Mennesker opphøyer seg selv og tar den plass de ikke er skapt for ved å ta kontroll og være egne herrer. Gud nedverdiger seg selv og bli menneske. Mennesket synder og bringer død over seg selv, Gud dør for å bringe mennesker liv. Mennesket skaper fiendskap mellom seg og Gud, Gud kommer for å gjenopprette hva vi ødela. Synderen som skulle båret straffen, blir satt fri fordi Gud selv tok straffen på seg. Hvilken underbar, barmhjertig og kjærlig Gud vi har- som elsker oss så mye at han ikke vil la oss gå fortapt, men legger av seg sin herlighetens kongekrone og kommer til jord for å bære en tornekrone.

La oss i våre egne stunder med Ordet og juletankene ikke glemme at Jesus kom for langfredag, og la oss be- og selv gjøre vårt beste- for at andre også skal huske og høre dette.

av

Gå til Ham som kom til oss

De fleste har sikkert oppdaget at det er lenge siden jeg har skrevet noe særlig, og det fordi jeg de siste halvannet årene har vært enda dårligere enn jeg var dårlig før det. Når man så vidt får halt seg ut av sofaen for å lage middag, før man ramler ned i sofaen igjen ett par timer for å samle krefter til å orke å spise maten, så er man ikke i form. Når hjernen eksploderer i sus og kirkeklokker etter å ha lest to linjer i Bibelen, er det heller ikke noe å mulighet til å dele hva man tenker på eller bærer i hjertet. Men at jeg den siste måneden har kunnet lese endel igjen, og de siste dager skrevet litt også, det bringer stor takknemlighet til hjertet mitt. Det gjør godt, selv om denne måten å nå ut til andre på er upersonlig. Jeg skulle helst ønsket det personlige fellesskapet med mennesker, men er også glad for at jeg pga teknologi kan fortelle om min Mester og Herre. Det er så godt å få delt noen ord om Jesus, å få peke på Ham for andre.

Jeg vet at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å ikke ha strukket ut ei hånd til flere av dere, for det er noen jeg skulle ha svart og skrevet til. Jeg kjenner på sorg over det, for jeg ønsker å dele det fellesskapet med den enkelte, men samtidig, jeg er et svakt menneske i en skjør kropp og når man ikke har krefter å gå på, så kan man bare ikke. Det er så lett å tenke på alt man ville gjort og la det tynge oss ned, i stede for å se på hva man faktisk kan gjøre og være tilfreds med det. Gud har satt den enkelte av oss i den hverdag, liv og situasjon vi har- og det er i det liv vi har han vil vi skal være trofaste.

Det er en av tingene som gjør julens budskap om at Gud tok på seg kjød dyrebart for meg. Jesus var menneske på ordentlig, og det at han kan forstå både slitenhet, smerte, at andre misforstår og feiltolker og så mye annet, bringer trøst. Han vet at kroppen- og det indre- kan bli slitent. Han vet fordi han levde som menneske. Det er fantastisk at Gud har barmhjertighet og omsorg for oss, men i Jesus Kristus har vi noe selv ikke Gud kan gi- den erfarte opplevelse av vår svakhet som menneske, nettopp fordi han tok på seg en tjeners skikkelse. Han ble den yppersteprest vi trenger. En som forstår fordi han har opplevd selv, men som samtidig som han forstår er svaret på vår smerte og vår lengsel. Han har tilveiebragt all den trøst, fred og glede vi trenger. Ofte tenker vi at det er våre omstendigheter som må forandre seg for at vi skal få det bedre, men hva vi trenger er å feste blikket på Jesus. Å grunne på hvem han er, å se på hva han har gjort for oss og å gå til ham med alt som tynger og smerter. La oss bli flinkere og raskere til å gå til Ham som kom til oss med alt; både gleder og sorger, både takk og bønn, både klage og lovpris. Han ikke bare kan hjelpe oss, men han er også villig.

Immanuel, Gud med oss
uansett hva dagene bringer,
uansett om hjertet brister og gråter.
For alltid Du er,
Immanuel, Gud med oss