Fra jordens ende roper jeg til deg når hjertet mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg. (Sal. 61:3)

Det er lett å gå seg vill her i livet. Vi kan gå oss vill i egne tanker om at «jeg klarer ikke og er udugelig», hvor vi synker videre ned i selvforakt og anklager oss selv «så dum jeg er», «lærer du aldri». Vi kan gå oss i vill i all reklame som lover gode dager og stunder gjennom ny bil, freshere stil, nyere møbler og reise til eksotiske strøk. Vi kan gå oss vill i hverdagen og begynne å synes at alt er bare strev, at det er så smått og unyttig.

Vi går oss ofte vill. Det er ikke alltid vi havner så langt vekk fra stien at vi ikke finner tilbake, men noen ganger gjør vi det. Og da er det viktig å ta seg litt opp i høyden for å se seg rundt og finne ut hvor man egentlig er. Det er når vi trekker oppover vi får oversikten. Vi ser hvor vi er, hvor vi skulle vært og hvor vi skal. Dette klarer vi ikke hvis en haug av trær/livsforstyrrelser stenger for oss, vi må trekke opp.

Vi kan finne oversikten gjennom å re-prioritere våre dager, gjennom fortrolige og livsnære samtaler og gjennom aksept og kjærlighet. Noen ganger trenger vi andres hjelp, alle gangene er vi vise hvis vi søker Herrens hjelp. Hvis vi trekker oss litt tilbake fra hva som stenger utsikten for oss, hvis vi øser våre hjerter ut framfor Herren og søker hans vei og råd. Når vi søker til Gud vil han vise vei, han vil ta oss opp på klippen som er høyere enn oss selv. Og der under hans vinger, i hans skjul, omsluttet av hans kjærlighet kan vi finne tilbake til hvem vi er og hvor vi skulle være. Trekker vi inn i bønnens verden, vil vi oppleve at Gud kommer og hjelper oss.

Når vi trekker opp på klippen er vi litt nærmere himmelen, vi puster inn litt friskere luft og vi kan finne en oversikt som livet ned i dalen og/eller under trekronene ikke kan gi oss.