Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordspr. 3:5)

Den ene av guttene er sur på den andre fordi han er syk. Det er urettferdig at broren kan være inne og kose seg med spilling og godteri, det er urettferdig at han kan være hjemme fra skolen igjen. Den som er sur har ikke vært syk og borte fra skolen på halvannet år og mine ord om at han er den heldige som er frisk, når ikke inn. Det er bare urettferdig og broren er dum.

Det varte til tirsdags morgen da han selv lå og spydde, da var det plutselig ikke kjekt å være syk, da forstod han hva jeg mente med at han var den heldige, for dette var ikke greit. Ikke orket han tanken på godteri (som han trodde broren pleide å stappe seg med når han var hjemme og syk), kroppen var i ulage, sliten var han i hele seg og det var vondt og ubehagelig. «Vær forsiktig med hva du ønsker deg, for du kan få det» fortalte jeg guttene at det er vanlig å si, og at det betyr at vi ikke alltid helt vet hva vi ønsker oss. De forstod det begge to, for den ene var syk nå og den andre var for ett par dager siden. Det som virket som greit fra utsiden, var jo ikke det i det hele tatt.

Vi voksne ønsker oss også mange ting som egentlig ikke er bra for oss. Gud- i sin visdom og store kjærlighet- lar være å gi oss hva vi lyster og ordne ikke det vi spør om på den måten vi spurte om. Han vet bedre enn oss at det ikke er bra for oss, enten fordi det vil bringe smerte og fortvilelse inn i livene våres, eller fordi det kan føre oss inn i stolthet og overmot og med det bort fra den tette nærheten og avhengigheten med Gud.

Vi vet ikke alltid best, egentlig er det sjeldent vi vet hva som er bra for oss. Men vi kan stole på at Gud vet det og at hans ønske er håp, glede og fred for oss. Om Gud sier nei til noe, er det mest sannsynlig fordi vi ikke ville hatt godt av det.

Så er det de som ikke vil godta Guds stille hvisken om at dette er ikke til ditt beste, derfor kan du ikke ha det. De fortsetter å mase om det samme, de fortsetter å innrette livene og tankene etter hva de selv tror vil bringe lykke og suksess. Noen ganger må Gud la oss få en smak av det som glitrer for at vi skal skjønne at det ikke er gull. Da vil vi fort forstå at det smakte ikke like godt som det så ut, akkurat som den ene gutten fort fant ut da det var hodet hans som var over bøtta.

Vi gjør klokt å å lytte til Guds råd og ledelse da alltid han handler og leder oss etter hva som er best for oss. Stiller fornuften vår seg mellom hva vi tror er bra og Guds ledelse/ord/stille hvisken, burde valget være enkelt- eller?