Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)

første gang postet 17.02.12

Det va’kke no’ greit likevel

Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordspr. 3:5)

Den ene av guttene er sur på den andre fordi han er syk. Det er urettferdig at broren kan være inne og kose seg med spilling og godteri, det er urettferdig at han kan være hjemme fra skolen igjen. Den som er sur har ikke vært syk og borte fra skolen på halvannet år og mine ord om at han er den heldige som er frisk, når ikke inn. Det er bare urettferdig og broren er dum.

Det varte til tirsdags morgen da han selv lå og spydde, da var det plutselig ikke kjekt å være syk, da forstod han hva jeg mente med at han var den heldige, for dette var ikke greit. Ikke orket han tanken på godteri (som han trodde broren pleide å stappe seg med når han var hjemme og syk), kroppen var i ulage, sliten var han i hele seg og det var vondt og ubehagelig. «Vær forsiktig med hva du ønsker deg, for du kan få det» fortalte jeg guttene at det er vanlig å si, og at det betyr at vi ikke alltid helt vet hva vi ønsker oss. De forstod det begge to, for den ene var syk nå og den andre var for ett par dager siden. Det som virket som greit fra utsiden, var jo ikke det i det hele tatt.

Vi voksne ønsker oss også mange ting som egentlig ikke er bra for oss. Gud- i sin visdom og store kjærlighet- lar være å gi oss hva vi lyster og ordne ikke det vi spør om på den måten vi spurte om. Han vet bedre enn oss at det ikke er bra for oss, enten fordi det vil bringe smerte og fortvilelse inn i livene våres, eller fordi det kan føre oss inn i stolthet og overmot og med det bort fra den tette nærheten og avhengigheten med Gud.

Vi vet ikke alltid best, egentlig er det sjeldent vi vet hva som er bra for oss. Men vi kan stole på at Gud vet det og at hans ønske er håp, glede og fred for oss. Om Gud sier nei til noe, er det mest sannsynlig fordi vi ikke ville hatt godt av det.

Så er det de som ikke vil godta Guds stille hvisken om at dette er ikke til ditt beste, derfor kan du ikke ha det. De fortsetter å mase om det samme, de fortsetter å innrette livene og tankene etter hva de selv tror vil bringe lykke og suksess. Noen ganger må Gud la oss få en smak av det som glitrer for at vi skal skjønne at det ikke er gull. Da vil vi fort forstå at det smakte ikke like godt som det så ut, akkurat som den ene gutten fort fant ut da det var hodet hans som var over bøtta.

Vi gjør klokt å å lytte til Guds råd og ledelse da alltid han handler og leder oss etter hva som er best for oss. Stiller fornuften vår seg mellom hva vi tror er bra og Guds ledelse/ord/stille hvisken, burde valget være enkelt- eller?